Målet. To år har gått siden George Shultz, William Perry, Henry Kissinger og Sam Nunn tok til orde for en atomvåpenfri verden. Senere har president Obama gjort det samme, og statsledere fra mange andre land har sluttet seg til. Alle har vist til konkrete tiltak som kan bringe oss nærmere målet.

Visjon og handling

De fire amerikanske lederne understreket samspillet mellom visjon og handling: «Uten den djerve visjonen (om en kjernevåpenfri verden) vil tiltakene fortone seg hverken rimelige eller nødvendige. Uten tiltakene vil visjonen fortone seg hverken realistisk eller mulig». Skal samspillet virke, må vi være seriøse både på vegne av visjonen og tiltakene. Vi oppfordrer til det, så sterkt vi kan.

Målet må være en verden hvor ikke bare våpnene, men også anleggene som produserer dem, er fjernet. Alt spaltbart materiale for våpenformål må ødelegges, og all kjernefysisk virksomhet må underkastes streng internasjonal kontroll.

USA og Russland, som har mer enn 90 prosent av verdens atomvåpen, må ta de første stegene. De må redusere sine arsenaler til et nivå hvor også de andre atommaktene kan bli med i forhandlinger om globale begrensninger. Alle avtaler må være balanserte og verifiserbare og gi økt sikkerhet på lavere rustningsnivåer. Inntil videre må vi bygge på gjensidig avskrekking.

Alle typer atomvåpen – også de taktiske – må med i nedrustningsforhandlingene. Vi oppfordrer Russland, som har store lagre av slike våpen, til å akseptere dette.

Terrorbruk

I dag er det fare for spredning av atomvåpen både til stater, ikke-statlige aktører og terrornettverk. Sistnevnte ønsker seg slike våpen for å bruke dem. Sammen med USA og mange andre land har Norge deltatt i programmer for å sikre og ødelegge våpenmaterialer og ferdige våpen. Det er påtrengende nødvendig med en kraftig økning i bevilgningene til disse programmene.

Etablering av rakettskjold bør unngås, for det stimulerer til opprustning. Atommakter som ikke har et slikt skjold vil treffe mottiltak for å opprettholde den kjernefysiske gjengjeldelsesevnen. Andre frykter at for den som har et skjold, er det lettere å bruke sverdet. De planene og programmene som nå er på gang, bør derfor underordnes arbeidet for omfattende kjernefysisk nedrustning.

Gamle og nye avtaler

Samtidig som nye forhandlinger settes i gang, må eksisterende avtaler opprettholdes. Det gjelder INF-avtalen, som fjernet mellomdistansevåpen fra Europa, og CFE-avtalen om reduksjoner av konvensjonelle våpen ved den kalde krigens slutt. Det gjelder også de amerikansk-russiske presidentinitiativene fra 1991-92 om tilbaketrekning og ødeleggelse av amerikanske og russiske kortdistansevåpen. Fremfor alt gjelder det den kjernefysiske ikke-spredningsavtalen, NPT, som nå er under press. I forbindelse med neste års tilsynskonferanse for NPT er det viktig å bekrefte grunnprinsippene den bygger på: Ikke-spredning, nedrustning og fredelig utnyttelse av kjernefysisk energi. Som formann for 7-landsinitiativet kan Norge bidra til å gjøre konferansen vellykket.

Genève-protokollen av 1925 forbød bruk av kjemiske og biologiske våpen. I realiteten var det en konvensjon om ikke-førstebruk. Siden er det inngått avtaler om eliminering av alle slike våpen. I påvente av en lignende avtale om atomvåpen bør det innføres doktriner om ikke-førstebruk også for slike våpen. Ingen våpen volder så store ødeleggelser og lidelser som atomvåpnene. Doktriner om ikke-førstebruk innebærer at atomvåpnene bare har én funksjon: Å hindre at andre bruker sine. De har derfor en innebygd nedrustningslogikk: Ingen ville trenge dem hvis ingen hadde dem.

USA, Kina, Israel, Pakistan, India, Nord-Korea og andre land som ikke har ratifisert prøvestansavtalen (CTBT) bør gjøre det omgående. Atommaktene bør samtidig forplikte seg til ikke å innføre nye typer atomvåpen.

Internasjonal sikkerhetskontroll

Det må inngås en avtale om stans i produksjonen av spaltbart materiale for våpenformål. Atommaktene bør overføre overskytende våpenmateriale til Det internasjonale atomenergibyrået IAEA for internasjonal sikkerhetskontroll. Overføringene må være irreversible med sikte på eliminering av alt materiale for militære formål.

NPTs medlemmer har en folkerettslig forpliktelse til å arbeide for kjernefysisk nedrustning (Art. VI). De som står utenfor – Israel, India, Pakistan og Nord-Korea – bør forplikte seg til det samme. Vetomaktene i FNs sikkerhetsråd har et særlig ansvar. Med mindre de greier å samarbeide, vil ikke en kjernevåpenfri verden være mulig. Problemene kan virke uoverstigelige. Men veien blir til mens vi går, og blir det enighet om reduksjoner til for eksempel ett eller noen få hundre våpen for hver, skapes det en annen verden som åpner for nye muligheter.

Egentlig har vi ikke noe valg. Den beste – og kanskje den eneste – måten å hindre at atomvåpen blir brukt er å fjerne dem.