IKFF-medlem Ingeborg Breines tar et kraftig oppgjør med makthavernes «sikkerhetsstrategier», NATO og militærindustrien. En trygg fremtid bygges ikke med våpen, men med en fredskultur basert på dialog og solidaritet, skriver hun.
11. og 12. juli holdt NATO toppmøte i Brussel. Medlemslandene måtte akseptere å umiddelbart skulle bruke to prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) til militært forsvar, USAs president ville sågar ha de europeiske landene til å bruke fire prosent. Svære militærøvelser forberedes. Det skal sendes flere soldater til Afghanistan, som har mer behov for gjenreisning enn soldater. NATOs medlemsland må godta stadig nye militærbaser og installasjoner, nærmere og nærmere Russland. Men hva er NATOs interesser, og hva er USAs? Flere europeiske ledere er blitt usikre, og EU styrker nå sin egen forsvarsevne. Hvordan stiller USA seg til NATOs paragraf 5 om «alle for én», i tilfelle noen skulle få behov for «militær unnsetning»?
Mange ser med skepsis på situasjonen og NATOs rolle i verden i dag. Også i Norge er det grunn til uro: Vi har en regjering med sterke forsvarsinteresser, og vår tidligere arbeiderpartistatsminister er blitt NATO-sjef. Lederne i nesten samtlige politiske partier gir uttrykk for sin tro på et sterkt militært forsvar. Diskusjonen dreier seg bare om vi skal være knyttet til NATO/USAs fjerne «operasjoner» og hvor sterk forsvarsevne vi skal ha her hjemme. Norge kjøper fregatter og kampfly til milliardbeløp – men har hverken råd til å opprettholde små skolekretser, lokale sykehus, lokalt politi, bygge student- og eldreboliger eller styrke kunst- og kulturlivet. Våre politikere utarmer distriktene og synes ikke å forstå betydningen (også i en sikkerhetssammenheng) av spredt bosetting, småskalalandbruk og kjærlighet til hjemplassen. Norge tillater amerikanske etterretningsstasjoner, våpenlagre og baser på norsk jord. Kan Norges rolle i polariseringen mellom vest og øst gjøre landet til en slagmark?
Det må investeres i mennesker, ikke i våpen.
I høst skal den største NATO-øvelsen på flere tiår arrangeres i Midt-Norge. «Trident Juncture» skal foregå fra oktober til november, med 40 000 soldater, 140 krigsfly, 70 krigsskip – og kilometervis med tanks. Øvelsen vil koste Norge minst én milliard kroner, og i tillegg kommer kostnadene til reparasjon av skader, slitasje og forurensning av områdene øvelsen skal foregå i.
I dag er FNs budsjett på 1/615 av verdens militærbudsjett. For å trygge vår fremtid må FN styrkes og NATO legges ned. Vi må bygge en trygg og tillitsfull verden, fremme dialog, solidaritet og vennskap. Bygge en fredskultur basert på ikkevoldsprinsipper.
Vi vil ikke
11. juli holdt deler av fredsbevegelsen en markering mot militarisering av Norge foran Stortinget. Hensikten var å starte en reell debatt om hva sikkerhet er; hva som gjør oss trygge i dag. Vi ønsket å rette oppmerksomheten mot menneskelig sikkerhet, i motsetning til statlig, militarisert sådan: Militæret kan hverken løse klima- eller miljøkrisen – den er derimot den største miljøverstingen. Militæret kan heller ikke fjerne atomtrusselen, eller løse konfliktene som oppstår ved stadig større sosiale og økonomiske ulikheter. Derfor må ressurser flyttes fra militært forsvar til reelt forsvar av menneskeheten og vår unike planet. Militærproduksjon og militærvesenet må konverteres til i stedet å kjempe for en bærekraftig utvikling – for menneskehetens overlevelse, ikke utslettelse. Vi trenger matsikkerhet, ren luft og rent vann som er trygt for oss, for våre barn og barnebarn – for alle.
Vi markerte vår mistro til militær makt foran Stortinget fordi vi er redde, indignerte, skuffet – ja, egentlig rasende – over at de mange utspekulerte metodene for å få befolkningen til å tro at militær makt gir sikkerhet og trygghet i stor grad ser ut til å ha lyktes. Vi var der fordi vi mener vår sikkerhetspolitikk er utdatert og illusorisk – og, hadde den ikke vært så farlig, rett og slett latterlig. Vi var der fordi vi mener at krig må kriminaliseres og at de som fører eller oppfordrer til krig, må stilles for internasjonal rett.
Vi vil ikke vil ha opprustning, vi vil ikke tillate den omfattende forurensingen militærindustrien og militære operasjoner fører med seg. Vi vil ikke ha NATO-øvelser i Norge; ikke piggtrådgjerde langs grensen mot Russland; ikke amerikanske våpenlagre på norsk jord, ei heller militærbaser eller etterretning. Ikke på Værnes, ikke på Sætermoen, ikke på Rygge, ikke på Andenes, ikke på Fauske, ikke i Vardø – og slett ikke på Svalbard.
For å trygge vår framtid må FN styrkes og NATO legges ned.
Vi vil ikke vil være en del av NATOs aggressive og ekspansive «out-of-area»-politikk, slik vi har sett denne utspille seg blant annet i Serbia, Afghanistan, Irak og Libya.
Vi vil heller ikke akseptere NATOs atomvåpenstrategi. Vi tror ikke på avskrekkingsstrategien, og forstår ikke hva man trenger 15 000 atomstridshoder til. Vi forstår heller ikke at NATO arrogant kan insistere på retten til å bruke atomvåpen først – det vil si uten å selv ha blitt angrepet med atomvåpen. Vi vil ikke ha atomvåpen på norsk jord, hverken i fredstid eller i krigstid. Vi kjenner et skremmende ubehag ved at amerikanske atomvåpen er stasjonert i europeiske land; Tyskland, Nederland, Belgia, Italia og Tyrkia. Vi vil ikke godta at atombomber som B61 enda en gang skal «moderniseres og effektiviseres». Alle atomvåpen må ødelegges – før de ødelegger oss. Vi ønsker å følge FNs generalsekretær Antonio Guterres når han i sin nye nedrustningsagenda, Securing Our Common Future, insisterer på viktigheten av nedrustning i den vanskelige og kaotiske verdenssituasjonen vi befinner oss i.
Fredsbevegelsen
Polarisering og fiendebildespredning er kun nyttig for militærindustrien og våpenhandlerne. Vår energi og våre naturressurser bør ikke skusles bort på unyttig og farlig produksjon og konsum. I stedet trenger vi felles sikkerhet i Norden, i Europa, i verden – uten atomvåpen, og med Russland på laget. Det er nødvendig med et gjennomgående paradigmeskifte, der alle land blir med på en robust investering i fred – i mellommenneskelig forståelse, i humanisme og med like muligheter for alle. Det må investeres i mennesker, ikke i våpen.
Vi forstår ikke hva man skal med 15.000 atomstridshoder
Det er en forslitt myte at demokratier ikke fører krig: verdens største demokrati og supermakt leder an i krigføring, og Midtøsten s «eneste demokrati» begår forferdelige overgrep mot deler av sin egen befolkning. I demokratiets navn tillater man seg, mer eller mindre fordekt, å provosere frem regimeendringer. Man kan knapt snakke om et reelt folkestyre når folkeviljen stadig divergerer fra den makten handler på grunnlag av, og så mange viktige avgjørelser holdes skjult for befolkningen. Sikkerhetspolitikk er demokratiets sorte hull. Om Norge er et demokrati, er vi alle ansvarlige for hva landet vårt gjør – i Libya, Afghanistan og Syria. Tar vi dette helt innover oss?
Noen vil trolig hevde at vi fredsaktivister er naive utopister. Det er like fullt langt mer naivt å tro at militærmakt kan løse de enorme utfordringene verden står overfor. Det er en trussel mot alt liv på jorden å ikke basere politiske beslutninger på kunnskapen om den akutte miljøfaren («ecocide») vi står midt oppe i.
Den såkalte utopien – drømmen om fred og det gode liv – er viktig som inspirasjon for endring. Fredsbevegelsen ønsker at Norge, som et rikt lite land, skal gå foran og vise hva som er mulig når man prioriterer fredskultur og dialog. Slik kan vi bidra til bærekraftig utvikling – og til å skape skjønnhet, mening og glede. Og slik kan vi inspirere andre – og leve opp til vårt rykte som fredsnasjon. Fornøyde, kreative folk begår ikke vold og starter ikke krig.
FAKTA:
Internasjonale fredsorganisasjoner har gått sammen og dannet nettverket No to war – no to NATO: www.no-to-nato.org.
Det verdensomspennende nettverket organiserer demonstrasjoner rettet mot NATO, senest i tilknytning til toppmøtet i Brussel i juli.
I Norge ble det avholdt en markering mot militarisering, med den symbolske tittelen Fem På Tolv, foran Stortinget 11. juli kl. 1155.
Artikkelen ble først publisert i Ny Tid 3. september 2018.
