Av alle smålige kutt regjeringen foreslår, er kuttet i støtten til fredsarbeid det aller småligste.
Av: Hege Ulstein, kommentator i Dagsavisen
Hver onsdag samles en gjeng eldre kvinner utenfor Stortinget. Der deler de ut løpesedler til forbipasserende. «Bestemødre for fred» er blitt en institusjon i gatebildet i Oslo. På sedlene de deler ut, alltid med et lite smil og en hyggelig hilsen, setter de søkelys på nedrustning og fredsarbeid. De kritiserer overgrep og krig. De sier tydelig ifra om ødeleggende klimaendringer, Libya-krigen og atomnedrustning. For å nevne noe.
Dette vil regjeringen ha en slutt på. Det kan ikke tolkes på annen måte når de blå og mørkeblå nok en gang foreslår å fjerne bevilgningene til fredsarbeid på statsbudsjettet. Bestemødrene er blant dem som merker kuttet.
I fjor ga den norske Nobelkomiteen fredsprisen til organisasjonen ICAN, som jobber for et internasjonalt forbud mot atomvåpen. Da hun kunngjorde prisen, sa Nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen blant annet: «Atomvåpen utgjør en konstant trussel mot menneskeheten og alt liv på jorden. Gjennom bindende internasjonale avtaler har verdenssamfunnet tidligere vedtatt forbud mot landminer, klasevåpen, biologiske og kjemiske våpen. Atomvåpen er enda mer ødeleggende, men er så langt ikke blitt gjenstand for et tilsvarende folkerettslig forbud. ICAN har gjennom sitt arbeid bidratt til å fylle dette rettslige tomrommet. Et viktig ledd i argumentasjonen for et forbud mot atomvåpen er de uakseptable menneskelige lidelser som en atomkrig vil føre med seg».
Det er en kjent sak at regjeringen ikke er enig i dette. Den støtter ikke et internasjonalt forbud mot atomvåpen. På budsjettet for neste år støtter regjeringen heller ikke fredsprisvinner ICAN. De må nå flytte ut av Fredshuset der en rekke frivillige fredsorganisasjoner har samlet seg. De har ikke råd til å være der lenger.
Mange av organisasjonene som nå mister all offentlig støtte, er samlet under paraplyen Norges Fredsråd. De peker på at regjeringen systematisk, over tid, har kuttet og kuttet i støtten. Inntil de i år altså fjernet hele posten fra statsbudsjettet. Det er ikke snakk om all verdens penger, en håndfull millioner, bare. Langt mindre enn det som går til organisasjoner som driver opplysningsarbeid om forsvar og sikkerhet. Men signaleffekten er tydelig. Når dette frivillige fredsarbeidet får vanskeligere kår, blir en viktig stemme spakere. Mens Norge fortsatt ønsker å framstå som en fredsnasjon internasjonalt, og gjerne støtter opp under fredsarbeid i andre land, spiller regjeringen for tap på hjemmebane.
«Det er litt av demokratiets pris at vi også finansierer våre kritikere». Dette har faktisk statsminister Erna Solberg sagt, til og med fra Stortingets talerstol. Men det gjaldt ikke organisasjoner som jobber for fred. Tvert imot. Det gjaldt en nettside som snarere opplever at den befinner seg i en kontinuerlig sivilisasjonskrig. Bloggen «Human Rights Service» (HRS) får statsstøtte hvert år. I år skulle den egentlig kuttes fra 1,8 til 1,3 millioner. Men det sørger Fremskrittspartiet for å hindre. Selvfølgelig ikke fordi de har lyst til å «finansiere sine kritikere», som statsministeren hevder. Frps nestleder Sylvi Listhaug raste over kuttet og kalte det «smålig og unødvendig». Hun lovet kamp og sa at «jeg sitter på Stortinget for Frp og skal ivareta Frps interesse. Da gir vi tydelig beskjed når vi ser noe som er galt. Jeg er opptatt av hva som er rett å gjøre. For Frp er det rett å stå opp for HRS». Nettstedet har vakt oppsikt med flere aggressive artikler om islam og muslimer. De har blant annet oppfordret sine lesere til å dokumentere «den kulturelle revolusjonen» og «islams fremvekst», ved å publisere snikfotografier av muslimske kvinner.
Regjeringen sender et veldig tydelig signal når penger til fredsarbeid kuttes samtidig som finansministeren personlig sørger for at HRS får beholde sin støtte på nesten to millioner kroner, etter at nestlederen har slått alarm. Hvis Erna Solberg virkelig mener at regjeringen ønsker å finansiere sine kritikere, har hun mulighet til å bevise det.
I en underlig kronikk i Dagens Næringsliv stilte Janne Haaland Matlary, som faktisk er professor i statsvitenskap, dette spørsmålet for et par dager siden: «Er det blitt så vanskelig å akseptere at andre mener noe helt annet enn en selv, og at dette er demokratiets kjerne?» Hun viste til at kvinner hadde tatt til gatene for å protestere mot svekkelsen av abortloven, og konkluderte med at en demokratisk fattet beslutning førte til «udemokratiske reaksjoner».
Nå er ikke jeg professor, verken i statsvitenskap eller noe annet. Så det er mulig Matlary har forstått noe jeg ikke skjønner. Men jeg håper virkelig ikke at studentene på Matlarys institutt lærer at demonstrasjonstog er en udemokratisk reaksjon.
Tvert imot. Sivilsamfunnets folkelige protester er et kjernepunkt i demokratiet, enten det utføres av bestemødre med løpesedler eller opprørte kvinner som vil ha kroppen sin i fred for statsministerens elleville maktspill. En regjering som er genuint opptatt av å «finansiere sine kritikere» bør la pengene følge ordene, og ikke bare prioritere sine gode venner i HRS.
