Til Justis- og beredskapsdepartementet
Ang. Endringer i utlendingsforskriften – engangsløsning for utlendinger med mer enn 16 års oppholdstid i Norge . Saksnr: 19/544
Høringsuttalelse
Vedlagt en høringsuttalelse fra WILPF Norge/ Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) til foreslåtte endringer i utlendingsforskriften.
Hamar/ Oslo 06.04.2020
Med vennlig hilsen
Berit Aasen, Kari Nes og Audgunn Oltedal
e-mail: kar-nes@online.no
Høringsuttalelse fra IKFF
Ang. Endringer i utlendingsforskriften – engangsløsning for utlendinger med mer enn 16 års oppholdstid i Norge . Saksnr: 19/544
I Innledning. Om IKFF og engasjementet for flyktninger. WILPF Norge /Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) er den norske seksjonen av Women’s International League for Peace and Freedom, WILPF, som ble stiftet i 1915, og har avdelinger i over 40 land. Organisasjonen har observatørstatus i ulike FN organ.
WILPF/IKFF setter søkelys på de grunnleggende årsakene til krig og konflikt, og arbeider for å ivareta FN’s menneskerettigheter, hvor § 13 (rett til å bevege seg fritt) og § 14 (asylretten) er sentrale punkt.
Krig og konflikt driver mennesker på flukt. Norge har et generelt ansvar for å hjelpe på linje med andre nasjoner, men også et spesielt ansvar fordi vi selger våpen som brukes i krigshandlinger mange steder i verden. Det kommer flyktninger fra områder der norske våpen brukes. Også miljøproblemer som forurensning og tørke, erosjon og vannmangel driver i økende grad folk på flukt.
IKFF har gjennom sin mer enn hundreårige historie engasjert seg for flyktninger, blant annet gjennom å hente jødiske flyktningebarn til Norge i 1930 – årene, hjelpe norske flyktninger i Sverige under andre verdenskrig, og i dag støtte utdanningsprosjekter i leirer for syriske flyktninger i Libanon.
IKFF har vært blant dem som tidligere har tatt opp den uverdige situasjonen lengeværende ‘papirløse’ asylsøkere i vårt land. Vi er derfor glad for at regjeringen nå vil finne en løsning for en del av disse, men vi har noen kommentarer til forslaget.
II Om behovet for endring av situasjonen for lengeværende papirløse
Lengeværende papirløse asylsøkere som har fått endelig avslag og lever i limbo i Norge, er i ulik alder. En rapport fra organisasjonen Rettferdighet i Asylpolitikken (RIA) i 2017 illustrerer situasjonen. Rapporten Hvem skal holde meg i hånden når jeg dør? viste at 62 enslige kvinner over 50 år tilhørende denne gruppa hadde bodd på asylmottak fra 6-16 år. De fikk utbetalt 1780 kr. per måned, men bare dersom de bodde i asylmottaket. De var fratatt mulighet til arbeid. I sum var de fattige, redde, ensomme og ofte syke, men uten rett til annet enn akutt helsehjelp.
Vi mener at det er i strid med staten Norges etiske og humanitære prinsipper når vi godtar at det lever en underklasse av ureturnerbare uten rettigheter, på siden av det norske velferdssamfunnet. Det handler om de ureturnerbares menneskeverd, men også om vår egen humanitet. Det må være en grense for hvor lenge ureturnerbare asylsøkere med endelig avslag kan leve uten grunnleggende rettigheter i Norge. Flere enn 15 europeiske land, deriblant Sverige, har gitt amnesti eller gjennomført ulike lovendringer for ureturnerbare asylsøkere de siste 15 årene. Det er nå på tide at Norge kommer etter.
III Kommentarer til enkelte punkter i høringsutkastet
- Ang. krav om minst 16 års botid og samlet alder og oppholdstid på minst 65 år
IKFF mener at Regjeringens forslag om minst 16 års botid, og en sammenlagt tid for alder og botid på 65 år for å omfattes av engangsløsningen, er for strengt. Grunnen er at mennesker som i lang tid har levd i en like uverdig situasjon, men uten å oppfylle 65-årskravet, ikke omfattes av forslaget.
Noen av de utsatte eldre kvinnene i RIAs undersøkelse vil oppfylle de foreslåtte kriteriene for vedtak. Men for få omfattes av engangsamnestiet, siden minst 16 års botid kreves. Dette viser at slik forslaget nå er utformet, omfatter det for få av dem det var forventet skulle få opphold gjennom denne engangsløsningen.
Et annet forhold er at kravet om samlet alder og oppholdstid på minst 65 år innebærer at få yngre mennesker er aktuelle for den foreslåtte engangsløsningen. Det finnes også ureturnerbare mennesker på under 50 år i Norge med svært lang oppholdstid. Dette er mennesker som har et potensielt lengre yrkesaktivt liv foran seg, og noen har også omsorgsansvar for barn. De bør derfor også innrømmes opphold.
Fordi det er svært mange forhold som kan spille inn, er det viktig at det er mulighet for et visst skjønn i håndhevelsen av en slik bestemmelse i forskriften.
- Ang. krav om ikke å være straffedømt Det kan synes som et rimelig krav at straffedømte ikke skal få varig opphold, men det er viktig å se på hvilken dom det er snakk om. Vi vil her trekke fram Utlendinglovens §66c som blant annet viser til «mindre dokumentfalsk» (straffelovens §362). Brudd på denne loven kan i Norge medføre en kort fengselsdom, men som NOAS og andre har påvist, kan det være i strid med flyktningkonvensjonen å dømme asylsøkere for et slikt brudd. Dette må derfor undersøkes i det enkelte tilfelle.
- Engangsløsning – hva så? Den foreslåtte løsningen kalles en engangsløsning. Men vi regner med at løsningen evalueres, slik at det blir et godt grunnlag for å planlegge videre. En mulighet er å se på den foreslåtte løsningen som en prøveløsning, snarere enn en engangsløsning. Målet bør være å gi lovlig opphold til statsløse og ureturnerbare asylsøkere som oppholder seg i landet.
IV Oppsummering
IKFF mener:
- Ang. botid og alder: Regjeringens forslag om minst 16 års botid, og en
sammenlagt tid for alder og botid på 65 år for å omfattes av engangsløsningen, er for strengt. b. Ang. straffedømte: En person som er dømt til fengsel etter §66c i Utlendingsloven, kan ikke avvises hvis dommen er i strid med Flyktningkonvensjonen. c. Ang. engangsløsning: Selv om det er en engangsløsning som vedtas, må
effekten av tiltaket evalueres med tanke på videre planlegging av endrede rammer for ureturnerbare asylsøkere.
Kilder er: Mennesker i limbo, NOAS, Norsk Folkehjelp, Rettferdighet i asylpolitikken (RIA) og WILPF/IKFF.
