Mens jeg skriver dette, titter jeg innom forsvarets hjemmeside. Det er der også: store våpen, dårlig vær, tunge sekker, ansiktsmaling, digre hjelmer og mangt et gevær over alle unge skuldre. Det ser kult ut, i sin indre logikk, for folk som liker sånt. Det er, i mangel på et mer sofistikert ord, tøft.
Krig er norm, og fred er det annet valg.
Forsvaret har ikke lenger sin motpart i den synlige militærnekteren og sivilarbeideren, som forsvant i 2012 da dette ble avviklet.
Krigsskolen har heller aldri hatt sin motpart i Fredskolen, der man kunne fått betalt for å ta en god utdannelse innen dialog, folk-til-folk-samarbeid, sivil ulydighet som metode, organisering mot nedrustning og internasjonal solidaritet, med garantert pliktjobb i fredstjenesten etterpå.
Kvinneandelen på Krigsskolen er rundt 19 prosent. Er det lov – på kvinnedagen 8. mars – å spekulere i om den imaginære Fredsskolen hadde hatt motsatt prosentandel?
I en medial verden er det ikke enkelt å trenge gjennom krigspsykosen med argumentet om at arbeid for fred er like tøft, at antikrig er hardcore og hardt arbeid, at pasifisme og nedrustningskamp er reelle alternativ i møte med krigsinnsats, og at dette er reelle legitime meninger å ha i et demokrati. I en politisk verden er også fred en utfordring: Det finnes fredsforskning som viser at tanker om fred kan virke truende på krefter som ønsker å ivareta det bestående, fordi det søker å nettopp undergrave det bestående. Og det bestående, det er militærindustri, opprustning og krig. Det kan for eksempel SV huske på, nå som Nato plutselig er et alternativ også for dem.
Vold og krig står som opposisjon til ikkevold og fred. Hvis vi kjønner dette og vet at mannen historisk har stått hierarkisk over kvinnen, har også vold blitt stående som overlegen ikkevold. Sånn sett kan likeverd mellom kjønn og utvidelser av kjønnsforståelser i dag – samt å «knuse patriarkatet», som generasjonen før meg sa i seg selv være en underliggende strukturell kamp for fred. Dog, hvis likestillingen blir mekanisk og systemblind, så havner man der at man tror verden blir bedre om kvinner blir militære ledere eller får tilgang til førstegangstjenesten, for eksempel. Ingenting tyder på det, for krig som norm befestes og består dessverre, kanskje enda mer, med kvinners inntreden i militæret.
Dette har fredssaken og kvinnesaken alltid hatt felles: Å insistere på å endre premisset for debatt og samfunn. Ikke rart de tidlig fant sammen.
En som ønsket å endre det bestående, var østerrikske Bertha von Suttner, som i 1889, 46 år gammel, skrev romanen «Ned med våpnene». Boken var et skarpt angrep på krig og militarisme, med levende beskrivelser av krigers grusomhet:
Det var ikke noe menneskelig ansikt lenger hos den sårede. Hele underkjeven var skutt bort og det ene øyet hang nedover kinnet. Det kom en søt, emmen lukt av blod og materie …
Da von Suttner skrev boken, var ikke pasifisme særlig pop. Krig var å anse som en slags naturtilstand. Dermed var det ikke så rent lite sjokkerende å høre von Suttner si ting som at militærvesenet er basert på en fornektelse av muligheten for fred, en forakt for menneskeverdet og en aksept for viljen til å drepe.
«Ned med våpnene» ble en uventet bestselger, oversatt til 15 språk. Dermed ble von Suttner en ledende figur i sin tids fredsbevegelse. Etter å kort ha arbeidet hos Alfred Nobel, ble de brevvenner for livet, og det var von Suttner som oppfordret ham til å opprette en fredspris i sitt testamente av 1885.
Von Suttner var framoverlent i debatter i en tid hvor kvinner absolutt ikke skulle være det. Hun holdt tett kontakt med fredsbevegelsen internasjonalt og var prominent til stede på International Women’s Conference i 1904 i Berlin. Selv om fredssak i hennes tid på mange måter var kvinnesak, var von Suttner selv overbevist om at freden bare kunne vinnes om begge kjønn jobbet sammen og var likestilte.
Clara Zetkin var en sentral skikkelse innenfor den tyske arbeiderbevegelsen og et forbilde for arbeiderbevegelsen i Skandinavia. I 1911 ble den første kvinnedagen markert, etter forslag fra Zetkin året før.
Den 4. august 1914 var første verdenskrig i gang. Som en del av fredsbevegelsen nektet Zetkin å være med på å støtte krigen, med det resultat at hun ble utsatt for forfølgelser fra myndighetene og fikk sparken som redaktør. Et voldsomt tilbakeslag var det også at hennes mann Georg Friedrich Zundel meldte seg til militærtjeneste. Dermed var ekteskapet over.
Krig og fred dominerte kvinnedagen da den for første gang ble markert i Norge 1915. Klassesolidaritet på tvers av nasjoner sto høyt på agendaen. Kvinneperspektivet ble satt i forhold til kvinners tap og offer: Hvor er våre sønner og menn? I denne perioden vokste fredsbevegelsen også i Norge.
I USA er det godt etablert at kvinne- og fredssaken har vært viklet sammen. Begge deler handler om å slippe unna vold, enten den kommer fra partnere eller fra staten. Begge deler handler om en grunnleggende tro på alle menneskers iboende verdighet og verdi.
Fredsbevegelser var fra starten av 1900-tallet i USA ofte rene kvinnebevegelser. Disse hadde sine røtter i århundret før, der kvinners innsats for å avskaffe slaveriet ledet fram til fredsarbeid, fordi: Gjennom opprør mot inhuman behandling av slaver vokste også bevisstheten fram hos kvinner rundt etnosentrisme og nasjonalisme. De så hvordan slike holdninger kunne fyre opp under stemninger som ledet til krig.
Under Seneca Falls Convention, den første kvinnekonferansen i USA i 1848, var for eksempel kvekerne med sitt anti-slaveri og sin pro-fred tungt til stede. Her var også Frederick Douglass, som etter å ha rømt fra slaveri ble en kjent forfatter, aktivist og leder i anti-slaveribevegelsen.
Susan B. Anthony, som ledet Women’s National Loyal League på 1800-tallet, mente at hele den amerikanske borgerkrigen kunne vært unngått dersom kvinner hadde ledet landet slik at slaveriet hadde blitt avskaffet ut fra moralske prinsipper, framfor etter krig.
Fredsaktivist, poet og anti-slaveri-aktivist Julia Ward Howe foreslo i 1870 å gjøre 2. juli til en offisiell feiring av kvinners arbeid for fred, og i noen år ble det også markert i flere land, før det dabbet av. Howe mente, som von Suttner, at likestilling mellom kjønn var nødvendig for at fredssaken skulle få gjennomslag. Kun ved at kvinner fikk tilgang til politiske posisjoner kunne fredsargumentet også komme på agendaen.
«Både kvinne- og fredssaken handler om å slippe unna vold, fra partnere eller fra staten»
I dag kan man si: Mon det.
De to største kvinneorganisasjonene International Council of Women, etablert 1888, og International Woman Suffrage Alliance, etablert i 1904, hadde mange medlemmer som jobbet for fredssaken, og holdt egne møter om fred. Demokrati i fredstid ble ansett som et premiss for å unngå krig når konflikt oppsto.
I 1932 samlet kvinnebevegelser inn 8 millioner (!) underskrifter fra mer enn 50 land, foran World Disarmament Conference i 1932, for å be om militær nedrustning.
Etter krigen og fram til 1990 var den kalde krigen tema for store deler av fredsbevegelsen, sammen med frigjøring i kolonier, Vietnamkrigen og etableringen av FN. I FNs tiår for kvinner, 1975–1985, ble mye av kvinners fredsarbeid gjort gjennom denne kanalen.
Øst/vest-delingen av verden preget også kvinners fredsbevegelser, der for eksempel Women’s International Democratic Federation, etablert 1945, inntok en sosialistisk og kommunistisk posisjon. På 1960-tallet så man i USA aktivisme som Women Strike for Peace, i Canada pasifistiske Voice of Women og i Nord-Irland Women Together. I 1976 fikk nordirske Betty Williams og Mairead Corrigan-Maguire fredsprisen for å ha tatt initiativ til Women for Peace.
Likevel. Alt i alt har 18 kvinner har fått fredsprisen. 91 menn.
Christian Michelsens Institutt viste i 2020 at kvinner verden over ekskluderes fra fredsforhandlinger, fredsforebyggende arbeid og politikk. Kvinner havner på sidelinjen eller henvises til mer uformelt fredsarbeid på lokalt plan. Av 130 fredsavtaler som ble inngått mellom 1990 og 2014, ble kun 13 signert av kvinner. I perioden 1992 til 2018 utgjorde kvinner knappe tre prosent av meklerne og fire prosent av underskriverne i store fredsprosesser. I tillegg var bare 13 prosent av forhandlerne kvinner. I FNs historie har bare tre kvinner vært sjefforhandlere på internasjonalt nivå.
Likevel: Av fredsavtaler inngått mellom 1998 og 2011, viste det seg at de avtalene som var undertegnet av kvinner, hadde en høyere gjennomføringsgrad.
Bertha von Suttner var den første kvinnen som fikk prisen, i 1905. Forfatter – og fredsaktivist – Bjørnstjerne Bjørnson, selv medlem av Nobelkomiteen, introduserte Bertha von Suttner før hun holdt Nobelforedraget i 1906 med si at:
I den østerrikske militærstaten hadde den unge kvinnen vist mot. Hun hadde ropt «Ned med våpnene!», men til svar fikk hun bare latter og hån. Det nye og store som hendte da Berta von Suttner begynte sin kamp, var at kvinnene våknet og tok sin del av ansvaret når det gjaldt fredens sak.
Kvinnene vil ikke få sin rett før krigens mannsideal er knust, avsluttet Bjørnsen.
Da Bertha von Suttner mottok prisen, sa hun i takketalen at Europa nå enten ville bli en utstilling av ruiner og fiasko eller går inn i en epoke med fred og sikkerhet «der en sivilisasjon med uant herlighet vil utvikle seg». Og, la hun til, med henvisning til den kommende Haag-konferansen: Det er dette som burde diskuteres der, framfor de foreslåtte temaene rundt lover og praksis og regler for krig. For det siste, advarte hun, er å bevare den eksisterende samfunnsstrukturen som aksepterer krig, og der konferansen kun vil komme til å endre krigens natur, mens de samtidig holder det nåværende systemet intakt. Man kan ikke si annet enn at lite er endret på 130 år.
Artikkelen kan lastes ned her:
