Med utgangspunkt i et leaserbrev av Ingegerd Austbø i Stavanger aftenblad, ble det debatt om baseavtalen.
Grafikk: Per Hess
Servilitet overfor USA
Ingegerd Austbø, IKFF Sandnes, Stavanger aftenblad 8.mai
I 2022 signerte Norge ein bilateral forsvarsavtale med USA. Den gav USA rett til å oppretta militærbasar på fire såkalla «omforente områder». Ved eit tillegg i 2024 er dette auka til 12 – utan offentleg debatt. Same type avtale har USA fått med andre nordiske land, så totalt får USA 47 basar i Norden. Basane skal trygga oss mot russiske angrep, heiter det. USA står i ein klasse for seg når det gjeld militær kapasitet. Den er mange gonger så stor som Russland sin. I tillegg er USA militært til stades over store delar av verd. Før dei nordiske landa signerte sine avtalar, hadde USA over 800 militærbasar i 80 land, mens Russland berre har nokre få.
Avtalen gir USA fri tilgang og bruksrett på dei «omforente områda». Norge har ikkje lov å kontrollera kva USA fører inn på basane utan godkjenning frå USA. Atomvåpen kan lagrast dersom USA finn at det er «tjenestlige behov» for det. Dersom Norge og USA skulle bli ueinige om enkelte ting i avtalen, er det USA sine vurderingar som skal gjelda. Avtalen forbyr å bringa evt. usemje inn for nasjonale eller internasjonale rettsinstansar; heller ikkje NATO kan vurdera dette. Amerikansk jurisdiksjon skal altså råda på basane og for mannskapet. Med dette gir Norge frå seg suvereniteten over desse områda, noko som må vera i strid med Grunnlova, § 1. I tillegg skal amerikanarane fritt kunna bruka norsk infrastruktur mellom basane.
Då Norge vart med i NATO, tok politikarane nokre kloke atterhald, nemleg forbod mot utanlandske basar i fredstid og forbod mot lagring av atomvåpen. Dessutan var det militære nærværet i Finnmark relativt lite. Dette vart gjort for ikkje å provosera Sovjet, seinare Russland. Dagens baseavtale inneber det stikk motsette. Kan dette tena Norge og gjera oss trygge? Stormakta USA og småstaten Norge har ikkje same interesser. For Norge er det viktig å ha eit godt forhold til vår store nabo i aust. I fleire år var det fredeleg og venskapeleg kontakt over grensa heilt i nord. Dette burde ein prøvd å oppretthalda. For USA er rivaliseringa med Kina og Russland det viktigaste. Hovudstrategien synest vera avskrekking og fleksibilitet. USA vil kunna ta i bruk ulike basar som ligg «lagleg» til. Basane aukar den militære spenninga i nord, og verkar nok provoserande på Russland. Me risikerer at våre område kan bli bombemål i ein stormaktskonflikt. Avtalen ser altså ut til å tene USA sine interesser, men ikkje Norge sine.
Svar til IKFF fra Erlend Jordal, gruppeleder, Rogaland fylkesting (H) Publisert: 21. mai
Norge trenger USA og Atlanterhavspakten
DEBATT: Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet kritiserer vår alliansetilknytning og vår viktigste alliansepartner, USA. Det krever et ganske tydelig svar slik jeg ser det. Erlend Jordal (H) stiller seg svært undrende til Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihets kritikk mot Norges alliansetilknytning i Nato.
For det første vil jeg slå kategorisk fast, at norske interesser i sikkerhetspolitikken hviler på Nato gjennom Atlanterhavspakten. Og Nato sin uovertrufne militære kapasitet hviler på et tungt amerikansk bidrag og den amerikanske atomvåpen-paraplyen. Alle våre demokratiske naboland er med. Vi står altså sammen med en samling av små og store demokratier og rettsstater som søker kollektiv beskyttelse.
Det er en grov feilvurdering å tro at vi hadde oppnådd samme grad av beskyttelse uten at vi har amerikanske sikkerhetsgarantier. Og jeg vil understreke på det sterkeste, at en hverdag i allianse med USA i Nato er å foretrekke foran en hverdag med russisk press og hybridkrig, som den internasjonale kvinneforeningen elegant hopper over. De kan jo spør Sverige, Finland, Ukraina og Georgia hva de tenker om en slik hverdag?
Ingen atomvåpen i Norge
Jeg vil likevel gi dem rett på et punkt – USA står i en klasse for seg når det gjelder militær kapasitet. Det gjelder både innen teknologi, kapasitet av våpen og mengder med militære styrker som kan settes inn.
Så til noen av de poengene denne organisasjonen mener er problematiske med vår viktigste allierte. Norge har verken et ønske eller behov for å kontrollere det allierte land tar med seg av utstyr og materiell når de øver eller har operasjoner ifra Norge. Det er likt i alle allierte land. Og vi bør være glade og takknemlige for at allierte styrker øver i Norge og forbereder seg på å kunne forsvare oss. Det er altså gutter og jenter fra en rekke land som er forberedt på å dø for at vi skal få beholde frihet, demokrati og menneskerettigheter.
Dessuten skal det ikke etableres baser med permanent stasjonering av allierte styrker, og det skal ikke lagres eller utplasseres atomvåpen på norsk jord. Begge disse prinsippene er fremdeles ivaretatt. Og er gjeldende politikk.
Et ubegripelig standpunkt
Videre vil jeg måtte ta opp, at denne organisasjonen i fullt alvor mener at vi skal opprettholde en fredelig og vennskapelig kontakt med Russland i nord. Når Russland har invadert et demokratisk naboland, det er for meg helt ubegripelig at en kan stå inne for noe slikt.
Vi står altså i en situasjon der vi kjemper for verdier som demokrati og ytringsfrihet. Ukraina sin kamp er vår kamp! Og jeg forventer at Den internasjonale kvinnebevegelsen for fred og frihet er 100 prosent enig i det.
Til slutt vil jeg oppfordre kvinnebevegelsen for fred og frihet å melde seg til tjeneste med frivillig arbeid i selve Ukraina. Der nede kan de kjenne litt på hva ukrainerne tenker om en «fredelig og vennskapelig» kontakt med Russland. Besøk gjerne Butsja, stedet som for alvor viser hvordan russerne har perfeksjonert nedslakting av sivile. Etter et slikt besøk bør lettvint kritikk av Amerika og vårt samarbeid gjennom Atlanterhavspakten for lengst være et forbigått stadium.
Tilsvar fra Gro Eriksen og Ingegerd Austbø, Internasjonal kvinneliga for fred og frihet – Sandnes
til Erlend Jordal, gruppeleder for Høyre i Rogaland fylkesting
Hva er det Norge og verden egentlig trenger?
I debattinnlegget «Norge trenger USA og Atlanterhavspakten» viser Erlend Jordal at han er uten motforestillinger mot den voldsomme opprustninga som foregår innafor NATO og medlemslandene og i medhold av bilaterale avtaler mellom USA og 80 ulike land rundt om i hele verden. Han mener at denne opprustninga beskytter oss mot russisk diktatur og aggresjon.
Han proklamerer at «Norge har verken et ønske eller behov for å kontrollere det allierte land tar med seg av utstyr og materiell når de øver eller har operasjoner ifra Norge»
Det er bekymringsfullt at de fleste norske politikere ikke vil innse at den bilaterale avtalen om forsvarssamarbeid, gir USA en selvstendig mulighet til å lagre atomvåpen på norsk jord i fredstid. Avtalens mange forsikringer om respekt for norsk atomvåpenpolitikk blir slått tilbake av bestemmelser som utvetydig forbyr norske myndigheter å kontrollere materiellet som USA bringer inn og oppbevarer på basene – hva slags respekt er det?
Når stortingsflertallet nå i mai 2024 sier ja til å utvide antall baser fra fire til tolv – innebærer det en mulighet for USA å lagre uønskete våpen på alle militære anlegg av betydning i landet vårt. Det er naivt å tro at dette garantert vil hindre Russland fra å foreta aggressive mottiltak på norsk jord.
Jordal tar kraftig feil når han insinuerer at vi i vårt innlegg «Norge gjer som USA vil» har hyllet det russiske regimet og deres krigføring i Ukraina. IKFF har både nasjonalt og internasjonalt tatt avstand fra russisk krigføring i Ukraina – og ingen medlemmer i vår organisasjon bærer på en drøm om å bli okkupert eller angrepet av Russland. De fleste av våre fredsvenner i Russland sitter i fengsel – fordi Putins regime ikke tåler kritikk av krigføring og militarisme.
Slik IKFFs politisk forfulgte og fengslete russiske samarbeidspartnere protesterer mot krigføring og opprustning i sitt hjemland – protesterer vi i IKFF her mot opprustning og militarisering i de vestlige samfunnene. Vi ser rett og slett ingen framtid i slik politikk!
IKFF kjemper i alle land for verdensomfattende nedrustning.
Vi mener kampen for fredelige løsninger og forhandlinger framfor krigføring og opprustning er nødvendig – av mange opplagte grunner; uendelige menneskelige lidelser, enorme klima- og miljøødeleggelser, et voksende hat mellom ulike nasjoner, etniske og sosiale grupper.
Vi ser at den varige freden, som vi tror at også Erlend Jordal innerst inne ønsker seg, blir vanskeligere enn den kunne vært, fordi all verdens politikere og myndigheter bekjenner seg til våpen, opprustning og våpenkappløp.
Det Norge og verden trenger, er en sterk og internasjonal fredsbevegelse og politikere som gjør alt for å finne fram til fredelige måter å løse konflikter på.
