Aktuelle atomspørsmål

Det finnes så lite lett tilgjengelig informasjon. Avisene skriver ikke om disse tingene. Derfor forsøker jeg å formidle litt av det jeg leser på de faste nettstedene og tidsskriftene jeg følger med på. Det står henvisninger under alle nyhetssakene.

Lenke til Eva Fidjestøl sin Atomblogg

September 2013

Fukushima – status september 2013

Bakgrunn

Den 11. mars 2011 ødela et kraftig og langvarig jordskjelv, etterfølgt av en 1000- års tsunami, store deler av kysten i Tohoku som ligger i nordøst på Japans største øy, Honshu.

Dette førte blant annet til at 14 reaktorer på fire atomkraftstasjoner ved Stillehavskysten ble skadet.

Fra nord til sør var det

• Onagawa med 3 reaktorer drevet av Tohoku Electric Power Co, (TEPCO)
• Fukushima Daiichi med 6 reaktorer drevet av TEPCO
• Fukushima Daini med 3 reaktorer drevet av TEPCO
• Tokai Daini med 1 reaktor drevet av Japan Atomic Power Co (JAPCO).

Fire av de seks reaktorene i Fukushima Daiichi ble helt ødelagte, med tre kjernenedsmeltinger, skade på basseng med brukt reaktorbrensel og utslipp av store mengder radioaktivitet til luft og sjø. De andre ti reaktorene unnslapp kjernenedsmelting og radioaktive utslipp på grunn av en serie med heldige omstendigheter. De har likevel så store skader at det er lite sannsynlig at de blir tatt i bruk igjen. Et annet hell i uhellet var at gjenvinningsanlegget Rokkasho, ikke fikk store skader.  Anlegget mistet all ytre strømtilførsel, men nødgeneratorene virket som de skulle og hindret oppvarming av det flytene høyradioaktive avfallet og store utslipp av radioaktive stoff. Anlegget er ikke i ordinær drift.

Vannlekkasjer

To år etter trippel-kjernenedsmeltingen er Fukushima Daiichi atomkraftverk truet av en ny krise. Nylig ble det meldt i alle medier om en stor lekkasje av høyradioaktivt vann ut i Stillehavet. Ferskvann tilsatt nøytron-absorberende bor blir pumpet inn i primærtankene og lekker så inn i sekundærtankene gjennom hull og sprekker og videre til turbinbygningene etter å ha kjølt ned det smeltede brennstoffet, som en ikke kjenner form og utbredelse på.

Det vannet som ikke forsvinner til jord og sjø eller blir liggende på bunnen i tankene blir samlet opp og sendt gjennom et filtersystem for å redusere radioaktiviteten før det resirkuleres tilbake til reaktorene. Dette systemet vasker ut radionuklider fra de ødelagte reaktorene og forurenser dermed omgivelsene og havet. Men denne injeksjonen av vann må fortsette for å hindre at reaktorkjernene blir overopphetet, noe som ville føre til videre nedsmelting og i verste fall danne en kritisk masse. I mai 2013 var denne vannkretsen 4 km lang og mange deler av den består enda av dårlig materiale som ble konstruert som kriseløsning i mars 2011. Arbeiderne på område er hele tiden opptatt med å tette hull og lekkasjer.

Japans atom-vaktbikkje Nuclear Regulation Authority (NRA) oppgraderte de nå påviste vannlekkasjene fra 1 til 3 på INES-skalaen for atomulykker. De som har arbeidet med stabilisering og opprydding i Fukushima i disse årene etter ulykken har hele tiden fryktet vannlekkasjer og nye jordskjelv eller etterskjelv.  Ettersom reaktorkjernene i reaktor 1, 2, 3 har smeltet gjennom både reaktortankene og beskyttelsestankene er det normale kjølesystemet ødelagt.

Lekkasjene har flere årsaker

Reaktorene ligger slik i landskapet at grunnvann fra åssidene omkring flyter inn i reaktorbygningene gjennom ødelagte vegger og gulv. Når det renner ut er det radioaktivt forurenset. Grunnvanninntrengningen til alle tre reaktorene er antatt å være 400 tonn per dag. Det vannet som blir pumpet inn for å kjøle utgjør 360 tonn per dag. Det vannet som er for radioaktivt til å brukes igjen til kjøling blir samlet på tanker.

Så langt er det samlet opp radioaktivt vann som tilsvarer 112 olympiske svømmebasseng eller 380 000 tonn. Nå planlegger selskapet TEPCO som eier kraftverket, å hogge ned skog for å lage plass til flere hundre nye tanker.  De regner med at om to år vil behovet ha vokst til 600 000 tonn. Nylig startet de et testanlegg for å rense vannet med et filter som skal være i stand til å fjerne det meste av 62 radioaktive stoffer, men ikke tritium (radioaktivt hydrogen).

Planen videre var at vannet deretter skulle dumpes i havet. Men dette har befolkningen protestert mot. Vannet vil inneholde blant annet små rester av cesium, strontium, uran og plutonium og 100 ganger så mye tritium som blir frigitt fra atomkraftverk i vanlig drift. Men de siste meldingene som kommer nå sier at TEPCO likevel planlegger å slippe radioaktivt vann ut i Stillehavet. Det er nylig blitt målt 1800 mSv/time nær bunnen av en vanntank. Det betyr at et opphold nær tanken vil gi dødelig dose på fire timer. (The Guardian 04.09.13)

En annen ny radikal ide for å løse problemet med grunnvannet er å fryse det og skape en «kunstig tundra». Dette ville kreve store mengder elektrisitet gjennom mer enn 10 år.

Reaktorbrenselet og bassenger med reaktorvann

De smeltede reaktorkjernene i reaktor 1,2 og 3 må kjøles hele tiden. Det samme gjelder kjølebassengene for brukt reaktorbrensel som er plasserte mellom 4. og 5. etasje i alle reaktorbygningene. Bassenget i reaktor 4 byr på spesielle problemer.

Det inneholder 1535 brenselselement og både bassenget og selve reaktorbygningen er skadet og ustabil. Derfor haster det å få dette brenselet ut og plassert tryggere i et samlebasseng utenfor reaktoren før bygningen kollapser eller kjølesystemet slutter å virke. Det verste senario er at et nytt jordskjelv kan utløse dette. 10 millioner mennesker i Tokyo- regionen måtte da evakueres.

De smeltede reaktorkjernene må også før eller side fjernes og lagres trykt.  10. juni 2013 reviderte TEPCO arbeidsplanene sine for perioden 2015-2023 og bestemte at de skulle starte og fjerne det smeltede brennstoffet ut fra reaktor 1, 2 og 3 i 2020. I reaktor 3 er det 200 kg plutonium i MOX-brenselet som ble plassert der i 2010. Dette arbeidet krever avansert teknologi som ikke er ferdig utviklet og er beregnet til å ta 40 år eller mer å gjennomføre. Alle reaktorene er enda i en ustabil situasjon og kjølesystemet er avhengig av det kriseopplegget som ble til våren 2011. Spørsmålet er om disse sårbare systemene på kraftverkområdet kan opprettholdes over en så lang periode?

Radioaktive bygninger og materiale

Forurensede små og store biter fra de ødelagte bygningene som ligger spredd omkring og blir samlet sammen, vil om tre år utgjøre 176 000 tonn. Dette skal sorteres etter type material og grad av radioaktivitet. Det er beregnet at de planlagte lagrene for dette vil være fylt opp til 90 prosent innen 2016. Det betyr at det haster med å planlegge ny lagerplass.

Behandlingen av arbeiderne

Inntil mars 2013 var det offisielle tallet på arbeidere som har hatt jobb på Fukushima Daiichi kraftverket etter ulykken 26942. Av disse var bare 3710 ansatte av TEPCO og 23232 var på kontrakter og underkontrakter og under-underkontrakter i flere ledd. Av disse har minst 167 mottatt radioaktive doser over 100 mSv (indre og ytre). Maksimumdosen som er observert er 678,8 mSv.

Disse tallene gjelder ikke brannmenn, politi og forsvarsstyrker som oppholdt seg i området eller fløy over i mars 2011 og som manglet informasjon om strålingen og utstyr til å måle den. Dosegrensene for arbeiderne er satt til 100 mSv i løpet av fem år og 50 mSv i løpet av ett år. Mange arbeidere oppnår lett femårsgrensen på mindre enn ett år eller årsgrensen på noen få måneder. Arbeidere «glemmer» å ta på seg dosimeter i håpet om å sikre lenger arbeidskontrakt og arbeidsgivere jukser med utstyret for å kunne beholde arbeiderne lenger. For tiden er 3000 arbeidere med i operasjoner der de utsettes for radioaktiv stråling, men bare syv prosent av disse er ansatt av TEPCO. Det har blitt mer og mer vanskelig å skaffe nok arbeidskraft, spesielt folk med fagutdannelse. For eksempel må kranførere forlate området så snart de har nådd dosegrensen.

Vurdering av sikkerhet

Et økende antall politikere og rådgivere sier nå at ved å overlate oppryddingen til det selskapet TEPCO som drev atomkraftverket før nedsmeltingen, har den japanske regjeringen åpnet veien for å gå tilbake til den eier-dominerte status som hersket før ulykken. TEPCO blir kritisert for å prøve å løse problemene etter hvert som de dukker opp dag for dag, uten å ha en langtidsplan. Den nye organisasjonen, NRA, har en gruppe på bare ni inspektører. En frittstående komite som ble nedsatt av regjeringen for å overvåke oppryddingen i Fukushima er fylt opp av folk fra industrimiljø, politikere som er proatomkraft og representanter fra de store selskapene som bygger atomkraftverk, som Toshiba og Hitachi. De siste problemene med vannlekkasjer er en advarsel om farene ved å overlate avgjørelsene om atomsikkerhet til industriens egne folk, sier kritikerne.

Helseproblemene

Det er stor grunn til å frykte framtidige helseproblem for arbeiderne på Fukushima Daiichi og for befolkningen i området. Mer en 150 000 mennesker er fortsatt tvunget evakuert og titusenvis andre har flyttet frivillig. Unntakstilstanden ble opphevet for Fukushima Daini i november 2011,mens Daiichi enda er i en unntakstilstand. Dosegrensen satt av ICRP for tilleggseksponering for menneskeskapt radioaktivitet er 1 mSv/år. (Ikke bakgrunnsstråling.) Nå har Japanske myndigheter opplyst at en stor folkegruppe både innenfor og utenfor de forbudte sonene må akseptere en tilleggsdose på 20 mSv/år.  Innholdet av radioaktiviteten i vannet som er i bunnen av reaktorbygningene 1, 2 og 3 i Daiichi er beregnet til å være mellom 2,5 og 3,3 ganger så mye som det totale utslippet til miljøet fra Tsjernobylulykken. Det er grunn til å regne med at alt dette vil få store konsekvenser for liv og helse. Det kommer av og til meldinger om krefttilfeller som blir knyttet til Fukushima- ulykken, men det mangler enda statistikker og sikre kilder.

Kilder:

Mycle Schneider, Antony Froggatt: World Nuclear Industry Status Report 2013

Masafumi Takubo, Frank von Hippel: Ending the separation of plutonium. An alternative to the management of Japan’s spent nuclear fuel. Review Draft, 16 May 2013

http://cndpindia.org

Nuclear Monitor No.763

Sortir du nucléaire no 58 Été 2013: Nucléaire et crise de la démocratie au Japon

Markering av Hiroshima og Nagasaki 2013

Foran årets markering av Hiroshima-dagen 6. august og Nagasaki-dagen 9. august sendte den japanske organisasjonen Gensuikyo (Japan Congress Against A- and H-Bombs) brev til alle organisasjoner i alle land i kontaktnettet sitt.  De ba organisasjonene sende brev til landets Japanske Ambassade med kopi til GENUIKIN der de protesterte mot oppstart av Rokkasho gjenvinningsanlegg i Japan.

No more Hiroshima 

No more Nagasaki 

No more plutonium

Dette var appellen på Nagasaki-dagen i år og protestbrevene ble overrakt til den japanske regjeringen. Det var samlet 7000 mennesker i Nagasaki denne dagen der 89 var utlendinger fra 20 land. De som organiserte konferansen har tidligere ikke tatt stilling til atomkraft, men dette har endret seg etter Fukushima-katastrofen i 2011. 9. august 1945 ødela en atombombe med omkring 6 kg plutonium byen Nagasaki på et øyeblikk. Neste år planlegger Japan å starte kommersiell utvinning av plutonium fra brukt atombrensel i Rokkasho, som er det eneste gjenvinningsanlegg i industriskala for plutonium i en ikke-atomvåpenstat. Planen er å produsere 8 tonn per år. Det er etter IAEA sin informasjon nok til å lage 1000 atombomber.

Planen har lenge vært at plutonium skulle brukes i Breeder-reaktorer (FBR) som var ventet å produsere mer plutonium enn de forbrukte, og dermed skulle garantere en bortimot evigvarende energikilde. Som i alle andre land som har prøvd seg på dette, har heller ikke Japan fått det til. Derfor lanserte de et nytt uøkonomisk prosjekt, som er bruk av det oppsamlede plutonium i MOX-brensel plassert i ombygde lettvanns- reaktorer. Men dette har også stanset opp. Planen har lenge vært at MOX skulle brukes i 16 reaktorer.

Alt arbeidet med MOX-brensel ble stoppet i 2011. Til da var det brukt i 4reaktorer, hvor en av disse var reaktor 3 i Fukushima. Som resultat av at produksjonen av MOX ikke har kommet i gang har Japan akkumulert 44 tonn plutonium, 34 tonn på lager i Europa etter gjenvinning i Sellafield og La Hague. 10 tonn er lagret i Japan. Av disse 44 tonn plutonium kan det teoretisk lages 5000 atombomber. Ingen politiker i Japan planlegger å produsere atomvåpen i dag, men dersom en regjering i framtiden skulle vedta noe slikt, så har Japan alt som trengs for å produsere atomvåpen.

Japan har forfektet en «Three Non-Nuclear Principles « ikke eie, lage eller tillate atomvåpen. Ønsker regjeringen å endre dette?

På grunn av Fukushimaulykken er 48 av 50 reaktorer midlertidig stengt.  8. juli ble det søkt om tillatelse til å gjenoppta drift i 10 av disse. Anlegget for å produsere MOX har vært planlagt lenge, men er ikke ferdig. Det betyr at produksjon og bruk av MOX blir veldig usikkert i lang tid framover. Likevel vil regjeringen starte Rokkasho. Plutonium som gjenvinnes og lagres i Rokkasho representerer en stor miljø- og sikkerhetsrisiko. Japans naboer og det internasjonale samfunnet stiller spørsmålstegn ved hva som kan være meningen med dette?

Deklarasjonen fra det internasjonale møtet i Hiroshima 5. august sier følgene:

–          «Ulykken i atomkraftverket Fukushima Daiichi er enda midt i krisen. Vi ber om at situasjonen må bli brakt under kontroll, at alle de skadede atomreaktorene må bli demonterte og lagret trykt, samtidig som vi får til et fundamentalt skifte til fornybar energi. I det vi har erkjent den farlige sammenhengen mellom atomvåpen og atomkraftverk ber vi om at det må bli slutt på alle typer skader forårsaket av hele atombrenselsyklusen. Vi protesterer mot gjenvinning av brukt atombrensel og opphopning av plutonium samt militær bruk av atomenergi.  Sammen stiller vi oss bak kravet: «ingen flere atomoffer» og vi vil utvikle kampanjen vår i hele bevegelsen til å arbeide for å kvitte oss med hele atomkraftindustrien».

Eva Fidjestøl 6. september 2013

Kilder: Nuclear Monitor No 766, www.antiatom.org, www.voanews.com/content/nagasaki, www.oeko.de/aktuelles/dok/1485.php .

Juni 2013

Sellafield – en utålelig risiko

Sellafield i nord-vest England var opprinnelig et militæranlegg bygd like etter slutten av andre verdenskrig for å produsere plutonium til de første britiske atombombene. I dag er det to sivile gjenvinningsanlegg her. Det eldste, B 205, ble åpnet i 1964 for å gjenvinne brukt brensel fra de eldste britiske Magnox-reaktorene. Magnox-reaktorene ble bygget for å produsere plutonium.  Den siste av disse reaktorene skal stenges i september 2014, men B-205 blir ikke ferdig med å gjenvinne lageret av brukt brensel før en gang mellom 2017 og 2028. Det andre gjenvinningsanlegget, THORP (Thermal Oxide Reprocessing Plant) åpnet i 1994 for å gjenvinne brukt brensel fra UK sine AGR og fra utenlandske LWR. Utslippene av radioaktive stoff til luft og vann fra gjenvinningsanlegg er 1000 ganger større enn utslippene fra atomreaktorer. (Friends of the Earth: Sellafield. The Contaminated Legacy, 2001)

Sellafield har byttet eiere mange ganger og er i dag eid av NDA (Nuclear Decommissioning Authority).  NDA er ansvarlig for produksjon av plutonium og MOX og alle problemene som følger med det, samtidig som de har ansvaret for nedbygging av alle anleggene i Sellafield. Flere nye rapporter fra blant andre Friends of the Earth påviser hvor uansvarlig atomavfall har blitt lagret og behandlet på anleggene i Sellafield de siste tiårene. Rapportene beskriver Sellafield som « en ekstraordinær oppsamlingsplass av farlig radioaktivt avfall der mye av det befinner seg i gamle nedslitte atomanlegg». Konklusjonen er at Sellafield i dag utgjør en utålelig risiko. Kostnadene for å rydde opp i Sellafield stiger hele tiden og det er mangel på både kunnskap og teknologi for å behandle det farligste avfallet. Det som er mulig å gjøre og som haster mest er å sikre de 21 tankene med flytende høgaktivt avfall, som regnes for å være et av de farligste atomanlegg i verden. Noen av de eldste anleggene som inneholder farlig radioaktivt avfall har forfalt så mye at innholdet utgjør en stor risiko for mennesker og miljø.

NDA fortsetter med gjenvinning og plutoniumproduksjon, men unnlater å bygge nye tanker til det flytende høgaktive avfallet og fordampningsanlegg for å redusere mengden av det flytende avfallet så fort som mulig.

Les mer: Cumbrians Opposed to Radioactive Environment, 3. February 2013, www.corecumbria.co.uk, West Cumbria and North Lakes Friends of the Earth, March 2013, www.no2nuclearpower.org.uk/news/comment/towards-a-safer-cumbria/

Indias drøm om gjenvinningsreaktorer (breeder)

I lag med Kina er det for tiden India som har det mest ambisiøse atomkraftprogrammet i verden. I 2009 sa statsministeren i India at landet kunne ha 470 GW atomenergikapasitet innen 2050. I dag 60 år etter at atomenergiprogrammet ble etablert har de bare 4,78 GW. En viktig del av India sin satsing på atomkraft er programmet for å bygge formeringsreaktorer (breeder). Men denne teknologien har alle land som har prøvd mislykkes med. India sin interesse for formeringsreaktorene går tilbake til 1954. Trass i den lange historien har India i dag bare en forsøks-formeringsreaktor i bruk, Fast Breeder Test Reactor (FBTR). En prototype, Prototyp Fast Breeder Reactor (FBTR), er under konstruksjon. Denne er planlagt å være første del av et tretrinns atomprogram.

Målet er å få til et tretrinns atomprogram bygd på thorium som India har rikelig av. I det første trinnet brukes uranbrensel i en tungtvannreaktor. Det følges av gjenvinning av det brukte brenselet for å utvinne plutonium.  I andre trinnet skal nyprodusert plutonium brukes i reaktorkjernen i en formeringsreaktor. Dersom denne kjernen blir omgitt med uran vil reaktoren produsere mer plutonium. Brukes det thorium til dette blir det produsert U-233, som er en fissil uranisotop. I tredje trinnet brukes formeringsreaktorer med U-233 i kjernen og et teppe av thorium omkring. Målet er et atomprogram bygd på thorium som India har rikelig av, i stedet for uran som brukes i dag og må importeres. Problemet i starten av dette programmet er at byggetiden har blitt forlenget på grunn av stadige uhell og økte kostnader. Problemer med flytende natrium til kjølemiddel i slike reaktorer er det så langt ingen andre land i verden som har fått til å fungere over tid.

Det er to grunner til at India likevel satser på denne teknologien. Det ene er håpet om å kunne produsere billig elektrisk strøm ved bruk av egne ressurser (thorium). Det andre er å produsere våpengrad plutonium i noen av disse reaktorene. Dette er enda et eksempel på sammenhengen mellom atomkraft og atomvåpen. Les mer: M. V. Ramana: The Power of Promise. Examining Nuclear Energy in India, Penguin Books 2012

Global handel med radioaktivt metall

Grupper i USA og i Sør Afrika samarbeider for å utfordre trusselen fra selskap som seller svakt radioaktivt metall i begge land. I USA har Department of Energy (DoE) planer om å ta bort forbudet fra 2000 som har hindret at radioaktivt metal har gått til kommersielt forbruk. I Sør Afrika har National Nuclear Regulator (NNR) vurdert å gi lisens til tre metallsmelteverk som planlegger å blande rent metal med radioaktivt metal ved atomanlegget Pelindaba utenfor Pretoria. Mange gamle atomanlegg, både militære og sivile, må demonteres og det er mye billigere å gjenbruke de store mengdene med ulike typer metall i stedet for å sortere og deponere det som radioaktivt avfall.

Virksomhetene i begge land som arbeider med dette fortsetter sin planlegging, trass i sterke protester fra publikum og uten bekymringer for helseeffekten ved kronisk eksponering fra svakt radioaktive stoff på store befolkningsgrupper. Siden metall er en av de grupper handelsvarer der gjenbruk er veldig vanlig, kan radioaktivt forurenset metall fra USA og Sør Afrika påvirke mennesker over hele kloden uten at de vet det, eller har samtykket. Nuclear Information and Resource Service (NIRS) i USA og Coalition Against Nuclear Energy (CANE) i Sør Afrika arbeider for å få regjeringene i begge land til å stoppe denne utviklingen og hindre radioaktiv forurensning av verdens metallforråd. DoE har planer om å frigi 14000 tonn med metall lagret i gamle anlegg for produksjon av atomvåpen, og de ser på dette som en ressurs og ikke som et avfall som må lagres. Når Sør Afrika planlegger så store anlegg for metallsmelting frykter en at den reelle planen er å importere radioaktivt avfallsmetall fra andre land og dermed gjøre Sør Afrika til en dumpingplass. Les mer: www.nirs.org og www.cane.org.za

Er Norge forberedt på å kontrollere radioaktivitet i metall? I «LOV 2000-05-12 nr.36: Lov om strålevern og bruk av stråling» står det i § 20: « Statens strålevern kan nekte import eller omsetning av ethvert produkt eller stoff og enhver vare som kan medføre en helse- og miljørisiko på grunn av stråling, forutsatt at dette ikke strider mot internasjonale avtaler som Norge er tilsluttet.»

Atomtrussel mot Norge

Utenlandske atomkraftverk i Norge sine nærområder kan føre til store nedfall av radioaktive stoff i landet vårt dersom det skjer en ulykke. I Russland er det reaktorene av samme type som i Tsjernobyl vi frykter mest. Denne typen finnes utenfor St. Petersburg i Smolensk og Kursk. Alle disse, til sammen 11, har grafittmodererte reaktorer der det er større mulighet for en vedvarende brann og dermed utslipp av større mengder radioaktive stoffer enn ved andre reaktortyper. Kola atomkraftverk ligger 200 km i luftlinje fra grensa til Norge. De fire reaktorene der er ikke av samme type som reaktorene i Tsjernobyl og de er mindre, men har hatt mange mangler og svakheter. Derfor har Norge siden 1993 gitt bistand til Kola atomkraftverk for å utbedre dokumenterte sikkerhetsmessige svakheter. Noen av de eldste britiske reaktorene som bruker CO₂ som kjølemiddel bruker også grafitt til moderator. Likevel er det de 21 tankene med flytende høgradioaktivt stoff i Sellafield som er den største trusselen mot Norge fra England. Statens Strålevern har advart om dette i flere rapporter (StrålevernRapport 2010:13 Consequences in Norway after a hypothetical accident at Sellafield).

Nytt det siste året er at de svenske atomreaktorene er usikre. Greenpeace skriver i en ny rapport at alle de 10 svenske reaktorene bør stenges straks, spesielt de eldste. Ringhals utenfor Gøteborg med fire reaktorer ligger 200 km fra norskegrensen. Ringhals 4 har store påviste svakheter. Nylig fløy Greenpeace over taket til denne reaktoren og slapp ned ballonger for å demonstrere hvor lett det ville være for terrorister å slippe til. (Kontakt: Annika Jacobsen/ Tvitter: @chef_greenpeace og  www. greenpeace.se )

Statens Strålevern gav ut en rapport i november 2012 om jodtabletter i norsk atomberedskap. Der beskriver de simulert utslipp etter potensielle reaktorulykker både i St. Petersburg og i Ringhals. I begge tilfeller kan store deler av Norge bli en radioaktiv sone der utdeling av jodtabletter kan bli nødvendig. Statens Strålevern anbefaler å følge retningslinjer gitt av Verdens Helseorganisasjon (WHO) om tiltaksnivå og dosering av jod til barn, gravide og ammende kvinner.

Norge har brukt jodtabletter i atomberedskapen i nesten 50 år. I 2001 – 2002 ble det kjøpt inn ca. 2,2 millioner nye kaliumjodid-tabletter.  Sentrallageret for disse er i Oslo på Helsedirektoratets lager hos Norsk Medisinaldepot. Videre er det lager i alle kommuner nord for Salten og i Bergen. Institutt for Energiteknikk (IFE) har sine egne lager av jodtabletter, som først og fremst er beregnet på ansatte hos IFE.

StrålevernRapport 2012:8, Vurdering av jodtabletter som aktuelt tiltak i norsk atomberedskap, www.nrpa.no

Ny norsk forskning på miljøforurensning

Partnerne i Senter for radioaktivitet, mennesker og miljø (CERAD) signerte 22. mai 2013 avtalen om forskningssamarbeid. CERAD har som mål å frambringe ny kunnskap og vitenskapelige metoder som på sikt skal bidra til bedre beskyttelse av miljø og helse. Senteret vil forske på radioaktiv miljøforurensning og effekten av lave stråledoser på miljø og helse, både alene og i samvirke med andre miljøgifter og UV-stråling.

Norges forskningsråd har tildelt CERAD status som Senter for fremragende forskning. Ordningen sikrer at særlig gode forskergrupper får langsiktig finansiering og forskningsfrihet for å frambringe nye, spennende resultater.

CERAD ledes av Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) og Statens strålevern. Øvrige partnere er Norges veterinærhøgskole (NVH), Norsk institutt for vannforskning, Folkehelse instituttet (FHI) og Meterologisk institutt. Les mer: www.nrpa.no

Fukushima – to år etter

Feilinformasjon og mangel på informasjon, skuffelser og forvirring som preget den første tiden etter atomkatastrofen har ført til dyptgående mangel på tillit mellom innbyggerne og myndighetene. Også i dag, to år etter katastrofen, er det mangel på pålitelig informasjon. Av den grunn har grupper av mennesker kommet sammen for å forsøke å ordne og forstå informasjonen og handlingene til regjeringen, TEPCO og IAEA og prøve å sikre at behovet og spørsmålene til folk blir tatt vare på.

I 2012 annonserte IAEA at de ville opprette et forskningssenter i Fukushima som skulle fokusere på opprensing og helsevern. Da folk hørte om dette opprettet de Fukushima Action Project (npfree.jp/english.html) som hadde som mål å passe på at aktivitetene til IAEA ble utført slik at det ble til hjelp for folket. Siden den første rapporten om stråling kom begynte innbyggerne å måle radioaktiviteten i luften og i ris og grønnsaker i Fukushima, selv om de fra før ikke hadde kunnskap om dette. Da etablerte innbyggerne sin målestasjon allerede i juli 2011 og i dag er det 26 slike stasjoner i Fukushima. Disse har spilt en ledende rolle i å veilede folk ved å måle radioaktivitet og gi informasjon om indre og ytre eksponering. Dette arbeidet blir støttet av donorer fra andre steder i Japan og fra utlandet.

«Fukushima on the Globe» www.fukushimaontheglobe.com som ble opprettet våren 2013 av Japan NGO Center for International Cooperation www.janic.org/en arbeider for å bringe informasjon ut til verden fra Fukushima og Japan. NGOer arbeider også for å støtte borgere fra Fukushima slik at de kan fortelle historien sin til folk i andre deler av Japan og i utlandet.

Et slikt eksempel er bonden Hasegawa fra en landsby som ble evakuert etter katastrofen. Han reiste med Peace Boat, www.peaceboat.org, til Australia for å fortelle. Han sa: «Jeg håper at å høre min historie gir folk en mulighet til å forstå situasjonen i Fukushima. Det er viktig å sikre at det som skjer i Fukushima ikke blir glemt. To år har gått, men ingenting har forandret seg. Vi kjemper enda uten å vite hva som vil skje i framtida. Og vi er bekymra for barna våre. Vi lever enda som evakuerte. Vil vi bli i stand til å reise hjem om noen år, eller vil vi noen gang kunne gjøre det? Vi vet ikke. Vi må hindre at andre plasser i verden må lide slik Fukushima og Japan har gjort. Menneska har åpnet Pandoras boks – som ikke skulle ha blitt rørt. Vi har tatt ut stoffet uran. Dette var noe som menneska ikke kunne kontrollere. Vi behøver å samarbeide for å lukke Pandoras boks» Les mer: Nuclear Monitor, March 15, 2013/ No 758

Eva Fidjestøl, Oslo, 6.06.2013

Nyhetsbrev om atomsaker

Februar 2013

Svenske atomreaktorer har problemer

En Greenpeace rapport fra 2. oktober 2012 avkrefter myten om at svenske atomkraftverk er trygge. Disse reaktorene ble bygget i 1970 og 1980-årene. I dag er de gamle og mangler personell med kompetanse og det skjer en rekke med uhell som ikke alltid blir rapporterte. I dag fokuseres det på å øke reaktorenes produksjonsevne, noe som fører til stress av anleggene. Med gamle reaktorer skulle en legge mye arbeid i å garantere sikkerheten. Men i dag tar en sjanser for å oppnå gode økonomiske resultat, i følge denne rapporten.

Ringhals atomkraftverk som ligger ved Gøteborg, og omtrent 200 km fra norskegrensen, har flere ganger blitt anklaget for ikke å ha nok beskyttelse mot jordskjelv og flom. Denne rapporten avslører at også Sveriges to andre atomkraftverk mangler beskyttelse mot naturkatastrofer. Forsmark, nord for Uppsala vil bare tåle en økning i vannstanden på 2,5 meter før diesel- generatorene tar skade. Oskarshamn vil få store problem ved strømbrudd. Utenlandske forskere som har utført stresstester på svenske atomreaktorer har kommer til den konklusjon at det er en mye større risiko for nedsmelting ved disse reaktorene enn en før har regnet med. «Vi kan vente denne type atomulykke hvert 10 eller 20 år, 200 ganger oftere enn en før har trodd», hevder rapporten. Greenpeace anbefaler å stenge alle de svenske reaktorene straks.

Les mer: http://www.greenpeace.org/sweden/se/rapporter-och-dokument/Riskabla-reaktorer/

Statens Strålevern har i en rapport simulert utslipp etter en potensiell reaktorulykke ved Ringhals og indikerer en dose til skjoldbruskkjertelen som ligger over WHOs anbefalte tiltaksgrense for barn (10 mGy) i en avstand på 200 km fra reaktoren. Vurdering av jod tabletter som aktuelt tiltak i norsk atomberedskap: StrålevernRapport 2012:8, www.nrpa.no

AREVA i Afrika:

Den franske militære intervensjonen i Mali handler også om å sikre adgang til, og beholde dominans over områder i denne regionen, som er rik på uran. Den nyeste franske urangruven i Niger ligger bare noen timer med bil fra grensen til Mali. I 40 år har Frankrike hevdet at utviklingen av atomprogrammet deres har gjort landet uavhengig når det gjelder energi. Sannheten er at lenge før Frankrike stengte sin siste nasjonale urangruve i 2001 har de importert uran til brennstoff i atomreaktorene. I dag importerer de 100 prosent av uranet de bruker, og en stor del kommer fra Afrika. Uavhengigheten de reklamerer med betyr at de gamle franske koloniene i Afrika forsyner Frankrike med billig uran. Frankrike har gruver, planlegger nye, eller har hatt gruver, i Senegal, Niger, Gabon, Namibia, Madagaskar og Kongo. I Algerie testet de 17 atombomber mellom 1960 og 1966. I Sør Afrika hjalp de apartheidregimet med deres sivile og militære atomprogram fra 1961. Til gjengjeld fikk Frankrike uran som ble utvunnet i Namibia, som den gangen var okkupert av Sør Afrika.

Det fransk-multinasjonale selskapet AREVA ble opprettet i 2001 og tok opp i seg forgjengerne CEA og COGEMA. Den franske staten eier over 85 prosent av AREVA, som driver urangruver, bygger atomkraftverk og bygger og driver alle typer atomanlegg over hele verden. I mange afrikanske land har gruvedriften til AREVA ført til radioaktiv forurensing i store områder, manglende opprydding etter nedlagte gruver og sykdom i landsbyene og mellom gruvearbeiderne. Arbeidskraften er billig men lokalsamfunnene blir utarma og ødelagte. «Uavhengig energi» for den ene parten betyr tap av suverenitet og fattigdom for den andre. AREVA reklamerer med at de produserer «rein energi». For de berørte landene i Afrika er konsekvensene katastrofale for miljø, helse og utviklingen for befolkningen.

Det har utviklet seg lokale organisasjoner og pressgrupper som protesterer mot denne neokolonialistiske politikken. De forlanger mellom mye annet, helseundersøkelser av gruvearbeiderne og den lokale befolkningen, opprydding etter nedlegging av gruver og at AREVA skal betale skatt til den nasjonale staten. De krever også respekt for FNs rettigheter for urbefolkninger. Les mer: www.sortirdunucleaire.org , www.areva.com , www.survie.org og boken «Areva en Afrique» av Raphaël Granvaud.

To år etter Fukushima

I områdene omkring reaktorene i Fukushima Daiichi fant en japansk forskergruppe fra Okinawa Universitet store forekomster av mutasjoner hos sommerfugler. Biologen Chiyo Nahara råder mødrene i Fukushima til å forlate disse områdene. Ingen kan i dag vurdere risikoen ved å leve i en natur der Bläulinge, som har en kort livssyklus, fødes med tydelige deformerte vinger, følehorn og bein. Andre forskere advarer mot å overføre dette direkte på mennesker.

Den uavhengige informasjonstjenesten om radioaktivitet, stråling og helse skriver i oktober nummeret 2012 av Strahlentelex at det er påvist svulster og kuler i skjoldbruskkjertelen til 35 prosent av barna i Fukushimasonene. Dette er noe som normalt er sjelden i denne aldersgruppen og blir oppfattet som første tegn på skjoldbruskkjertel-kreft. Etter Tsjernobyl ulykken viste de første tilfeller av denne sykdommen seg etter 4-5 år.

En delegasjon leger fra organisasjonen Leger mot atomvåpen (IPPNW) fra mange land besøkte prefekturet Fukushima i august 2012. De meldte at feilinformasjon som undervurderte risikoen fra den radioaktive strålingen var utbredt. Det var et stort behov for korrekt, uavhengig offentlig informasjon til rett tid. Det aller meste av informasjonen folk får kommer fra atomindustrien, TEPCO og IAEA. De registrerte også stråling langt over den tillatte grenseverdien, også utenfor de evakuerte områdene. Les mer: www.ippnw.de

Radiation testing team fra University of California Berkeley School of Nuclear Engineers (UCBSNE) har påvist radioaktivt nedfall fra Fukushima på vestkysten av USA. De har påvist radioaktivt cesium, jod, strontium og edelgassen xenon. De har målt små verdier av disse stoffene i jord, regnvann, grunnvann, melk, fisk, nøtter, appelsin og tunfisk. Selv om verdiene er lave vet en etter erfaringene fra Tsjernobyl at kronisk eksponering for lave verdier av indre stråling kan være skadelig. Grensen for radioaktiv cesium i mat, melk og vann i USA er 1200 Bq/kg. Les mer: www.silencedeafening.com

Dr. Rosalie Bertel siste vitenskapelige artikkel

Dr. Rosalie Bertel sin siste vitenskapelige artikkel ble publisert i 2011 noen måneder før hun døde. Den handler om en ny forståelse av brystkreft og alternativ til mammografi. Rosalie Bertel var en forsker som var tidlig ute med nye teorier og dokumentasjon på hvordan menneskeskapt radioaktive isotoper inne i menneskekroppen førte til sykdom, kreft og skade på arvestoffet. Hennes funn har blitt bekreftet av nyere forskning. I denne artikkelen hevder hun at den radioaktive strålingens evne til å framkalle kreft er alvorlig undervurdert. Ioniserende stråling har fått dette navnet fordi denne strålingen har nok energi til å ionisere atomer den treffer. Rosalie Bertel tar i bruk teorier fra moderne kvantefysikk og bruker begrepet «elektrisk feltteori» for å forklare den fysiske skaden strålingen påfører levende celler, i tillegg til den kjente kjemiske skaden i form av ionisering. Det at en i dag bare regner med denne siste mekanismen, ioniseringen, fører i følge Rosalie Bertel til en enorm under-rapportering av mengden av kreft som er forårsaket av radioaktivitet. I følge Bertel sitt syn ville en, dersom en også tok med denne fysiske effekten, kunne forklare mye av den kreftepidemien som herjer i store deler av verden, med eksponering fra nedfall etter atombombetesting og utslipp fra atomulykker og daglige utslipp fra alle atomanlegg. Hun anvender spesielt denne nye teorien på brystkreft og foreslår nye behandlingsmetoder som allerede er testet av en kollega, med positivt resultat. Bertels anbefaling i artikkelen er at slik testing bør fortsette, og utvides. Dette er vanskelig teoretisk stoff og det er å håpe at forskere med kompetanse innen fysikk og medisin vil vurdere dette.  Les mer: Bertel, Rosalie: A new Understanding of Breast Cancer and Alternatives to Mammography, Canadian Women`s Studies, Vol 28: 2, 3, http://www.iicph.org/files/10-17-bertell.pdf

Store demonstrasjoner i Paris 9. mars

Le Réseau «Sortir du nucleaire» oppfordrer mennesker fra hele Frankrike og andre land i Europa å møte opp i Paris 9. mars for å demonstrere mot sivil og militær atomindustri. Den11. mars markerer vi ettårs dagen for Fukushima. Denne katastrofen har påvirket hele verden og fått mange land til å revidere sin energipolitikk – bortsett fra Frankrike. Der er ikke forandring på dagsorden. Stengingen av Fessenheim og reduksjon av atomstrøm, som president Holland lovte i valgkampen, har ikke skjedd. Den 11. mars 2012 samlet 60 000 mennesker seg til en levende kjede gjennom hele Rhôhndalen for å protestere mot den franske atompolitikken. I år vil motstanderne mot den franske atompolitikken prøve å samle en stor folkemengde i Paris. Planen er å omringe de maktsentrene der atompolitikken blir avgjort for å vise borgerne sin vilje til å ta framtida i egne hender. Atomindustrien er urimelig farlig og dyr. Med 58 reaktorer representerer den franske atomindustrien en stor risiko for eget land og for europeiske naboer, hevder denne bevegelsen.  Les mere: www.chainehumaine.org

Ny undersøkelse av ryddemannskap etter Tsjernobyl:

Den 8. november 2012 kom resultatene fra en ny helseundersøkelse av ryddemannskap etter Tsjernobylulykken. En gruppe på 110 645 ukrainske menn som arbeidet i Tsjernobyl mellom 1986 og 2006 og som i den perioden var mellom 20 og 60 år, var med i undersøkelsen. Det ble påvist signifikant økning av leukemi ved lave stråledoser. Fra før er det kjent at store doser radioaktivitet fører til leukemi mens risikoen ved lave doser har vært omdiskutert.

Les mer: Environmental Health Perspectives, 2012: doi: 10. 1289/ehp.1204996, http://www.nirs.org/radiation/radhealth/ehp1204996chernobylhealth.pdf

Ekstra store utslipp av radioaktivitet ved utbytting av brukt brensel

En gruppe fra IPPNW i Tyskland registrerte i august 2012 et stort utslipp av radioaktiv gass fra en reaktor i atomkraftverket Gundremmingen i Sør Tyskland. Over en kort periode var utslippet 200-500 ganger høyere enn det vanlige daglige, tillatte utslipp. De fant ut at denne typen økning av utslipp var knyttet til åpning av reaktortanken, som er rutine når brukt brensel skal byttes ut med nytt. Denne gangen varte det høye utslippet en uke. Alle atomreaktorer produserer radioaktive gasser ved normal drift, som edelgasser, tritium, karbon, jod og små mengder gassformig cesium og strontium. Når en åpner tanken slipper disse gassene ut. Reinhold Theil hevdet at disse luftbårne stoffene er spesielt farlige for kvinner og gravide som bor i nærheten. Kvinner tåler radioaktivitet dårligere enn menn, og jentefosteret utsettes for den største risiko. Tritium (radioaktivt hydrogen) kan krysse livmorveggen og påvirke fosteret direkte.

Denne type utslipp har vært hemmelig, i det minste usynlig, de siste seks tiår med reaktordrift i hele verden. De som regulerer utslipp tillater selv-rapportering og gjennomsnittsverdier over hele rapporteringsperioden og i tillegg forlanger de bare årsrapporter. Dette gir selskapene som driver atomreaktorene anledning til å gjemme disse 500 ganger høyere toppene over vanlig nivå, ved å blande alt sammen og fordele det over hele året. I sivile reaktorer blir en tredjedel av brenselsstavene byttet ut hvert år. I militære reaktorer, som for eksempel Tsjernobyl der brukt atombrensel blir brukt til å utvinne plutonium til atomvåpen, skjer dette flere ganger i året. Vanlig konsentrasjon av edelgasser i kjernen er 3Bq/m³ ved normal drift. I Gundremmingen ble det først målt 700 Bq/m³ som steg til 1470 Bq/m³ og sank til et gjennomsnitt på 100 Bq/m³ for hele neste uke. Les mer: Nuclear Monitor No. 755, December 18, 2012, www.wiseinternational.org.

Frisetting av radioaktive metall i USA:

Enda en gang planlegger atomindustrien å spre radioaktivt metall inn i kommersiell metallgjenvinning. Dette metallet brukes mellom annet til å produsere forbruksartikler som vi og barna våre kommer i daglig kontakt med. Det kan være glidelås, beltespenner, gryter, bildeler eller sykkelkurver. I USA har det nylig vært eksempel på at denne type varer har blitt trukket fra markedet på grunn av for høy radioaktivitet.

Publikum ble av våkne aktivister i 2000 gjort oppmerksom på at det var planer på gang for å gjøre det lovlig å blande atomavfall i bygningsmateriale, søppel og forbruksvarer. Dette skjedde både i USA og EU men ble stanset begge steder av publikum.

Department of Energy (DOE) i USA har som sin hovedoppgave å utbre atomteknologi. De har mellom annet ansvar for over et dusin atomvåpenkompleks og sammen med National Nuclear Security Administration (NNSA) må de håndtere enorme mengder med radioaktivt materiale og avfall. Oppryddingen blir mye billigere hvis de kan selge radioaktivt metall til gjenvinning i stedet for å betale for å isolere det fra miljøet for de tusenvis av år det vil være radioaktivt. Protestene mot en slik praksis for 13 år siden har hittil hindret radioaktiv eksponering av mennesker og miljø, men i det siste har DOE og NNSA beveget seg i retning av å kvitte seg med avfall uten å måtte betale for deponering. Tiden er inne for å ta opp igjen kampen mot denne uakseptable praksisen. Les mer: Out of Control – On Purpose, http://www.nirs.org/radwaste/outofcontrol/outofcontrolreport.pdf

Eva Fidjestøl, Oslo, februar 2013

Nyhetsbrev om atomsaker

Mai/juni 2012

Siste nytt fra Koodankulam

I Tamil Nadu helt sør i India kjemper den lokale befolkningen fortsatt mot verdens største atomkompleks under bygging: Koodankulam. Protesten startet på 1980-tallet men har økt dramatisk etter Fukushimaulykken og etter at regjeringen annonserte teststart av den første av de seks reaktorene i slutten av 2011. Kontinuerlige demonstrasjoner med tusenvis av mennesker har forsinket arbeidet på anlegget, men regjeringen planlegger nå at den første reaktoren skal startes i juni. En politistyrke på 2000 personer er plassert i området og det er vanskelig å få kontakt med demonstrantene og folk som bor der. Mer enn 55.000 mennesker har så langt blitt ilagt bøter anklaget for opptøyer, og mange er i fengsel.  People’s Movement Against Nuclear Energy (PMANE) opplever dette som falske anklager. Denne bevegelsen bruker Mahatma Gandhi sitt slagord «Quit India» fra hans berømte tale i Bombay 8.august i 1942 og de ber om respekt for folkets demokratiske rett til å demonstrere mot atomkraft på en fredelig og ikke-voldelig måte. De sammenligner den styrende klassen i India i dag med koloniherrene som heller ikke tok vare på naturresurser og livsgrunnlaget til de fattige. PMANE krever: løslatelse av alle atomaktivister som er i fengsel, tilbaketrekking av alle falske bøter, offentliggjøring av den hemmelige atomavtalen mellom India og Russland, øvelser i evakuering med tanke på atomulykker, informasjon om behandling av atomavfall og respekt for fortsatte fredelige demonstrasjoner. Les mer: Nuclear Monitor No.749

Atomkraft i Storbritannia

Flere og flere selskap uttrykker usikkerhet i forbindelse med å investere i nye atomkraftverk i Storbritannia. De siste selskapene som truer med å trekke seg, dersom regjeringen ikke vil bruke alle muligheter for å subsidiere atomenergien, er GDF Suez og Centrica. Centrica er det eneste britiske selskapet som planlegger å bygge en ny generasjon med atomkraftverk. De truer med å trekke seg viss ikke selskapet får garantier om prisen på atomstrømmen. GDF Suez truer med å trekke seg fra planen om å bygge en ny reaktor i Sellafield. De forlanger en garanti om minimum pris for å produsere atomstrøm. I dronningens tale 9. mai la regjeringen fram en reform for elektrisitetsmarkedet. Der blir det lovet nok strøm men uten noen subsidier til nye atomreaktorer. Likevel tror nesten alle at denne reformen handler om nettopp det: en komplisert serie av støttemekanismer bak sløret av markedsreformer – med hensikt på å subsidiere atomindustrien. Det er vanlig oppfatning at nye reaktorer er for dyre til å bli bygget uten subsidier. Den antatte prisen for å bygge to nye EPR reaktorer ved Hinkley Point i Somerset har økt fra 9 milliarder £ til 14 milliarder £. Den 14. mai kunne Guardian melde at det franske selskapet EDF har bestemt å utsett det planlagte grunnarbeidet ved Hinkley Point fra august til en gang i 2013. Rapportene om prisøkningen og valget av Francois Hollande til fransk president, med løfte om å redusere atomkraften, har nok rokket ved tilliten til prosjektet. Les mer: Nuclear Monitor No. 750

Ny beskyttelsesbygning skal bygges i Tsjernobyl 

På 26 års dagen for Tsjernobylulykken den 26. april i år lanserte president Viktor Yanukovych i Ukraina oppstarten på konstruksjonen av den lenge planlagte nye beskyttelsesbygningen rundt den ødelagte reaktor 4. Bygningen skal bli 108 meter høy og ha en lengde på 257 meter og det vil gå med 20,000 tonn stål.  Bygningen skal stå ferdig i 2015 og skal sperre inne restene fra den ødelagte reaktoren fra resten av verden i 100 år. Presidenten sa at dette bygget vil beskytte Kiev, Ukraina og hele Europa for nye utslipp av radioaktive stoff fra Tsjernobyl. Dette vil også gjøre det mulig for ingeniører å fjerne den skadde «sarkofagen» som ble bygget i all hast like etter ulykken. Stabiliteten til denne er den største risikofaktoren på området. Deretter skal de ved hjelp av fjernstyrt teknologi og så få arbeidere som mulig fjerne det brukte og ødelagte atombrenselet og behandle det for deponering. Det skal også bygges et lager for det brukte brenselet fra de tre andre reaktorene som fortsatte strømproduksjonen etter ulykken i 1986. Alt dette opprydningsarbeidet er finansiert av 29 giverland og administrert av den europeiske banken for gjenoppbygging og utvikling. Hittil har Ukraina mottatt 941 millioner USD. Les mer: Novosti, Ria: Nuclear Engineering International: Chernobyl – New safe century, April 2006. World Nuclear News, 9 August 2007, 13 July 2011 and 20 March 2012

Japan uten atomkraft

Søndag 6. mai ble Japan et atomkraftfritt land. For første gang på 42 år ble det ikke produsert noe elektrisitet ved å spalte atomer. Tusenvis av mennesker feiret dette i gatene i japanske byer. Presset på lokale autoriteter for ikke å tillate ny oppstart av reaktorene øker, selv etter at Statsminister Noda ga foreløpig tillatelse til oppstart for Ohi 3 og 4. En gruppe nåværende og tidligere ordførere som aksjonerer for et atomenergifritt Japan vedtok på sitt oppstartmøte i Tokyo 28. april en resolusjon der de pålegger sentralregjeringen å ha som mål å eliminere atomkraft i sin nye energiplan. Energiplanen er ventet denne sommeren. Lokale ledere i Fukui distriktet hvor Ohi-reaktorene ligger har hittil klart å utsette oppstarten av reaktorene, men statsministeren og energiindustrien presser på. Det er ventet at Statsminister Noda vil komme med sin endelige bestemmelse om det blir oppstart i Ohi før juli måned.

Atomindustrien i Japan har også andre problem. Det ser ut til at de i framtida vil mangle menneskelige resurser. Ved alle syv japanske universiteter som underviser i atomteknologi har tallet på studenter sunket dramatisk, ved Fukui University of Technology med hele 71 prosent. Les mer: http://cnic.jp/english/

Reaktor 4 i Fukushima

Tidligere diplomater og eksperter både i Japan og i mange andre land har en tid vært veldig opptatt av den ekstremt store risiko ved tilstanden til reaktor 4 i Fukushima. Det har blitt rapportert mye om dette i verdenspressen. Den 1. mai sendte 72 japanske organisasjoner et hastebudskap til FN der de ber om hjelp til å stabilisere bassenget med brukt atombrensel i reaktor 4 i Fukushima Daiichi.  En av verdens beste eksperter på brukt atombrensel sier at i reaktor 4 er der brukt atombrensel som inneholder ti ganger så mye cesium, Cs-137, som ble sluppet ut fra Tsjernobylreaktoren. Dersom et jordskjelv eller en annen ulykke skulle få dette bassenget til å tørke inn kunne dette føre til en brann og eksplosjon med utslipp som var mange ganger større enn ved Tsjernobylulykken. De japanske organisasjonene er bekymret over at regjeringen ikke informerer borgerne om risikoen i reaktor 4 og de oppfordrer regjeringen til å mobilisere all kunnskap, visdom og utstyr tilgjengelig for å stabilisere dette bassenget. Det er helt klart at dette ikke lenger bare er et problem for Japan men et internasjonalt problem som kan få alvorlige konsekvenser.  Les mer: Nuclear Monitor No 749, www.greenaction-japan.org

Brukt atombrensel

Helt fra starten av atomalderen har det blitt sagt at det vil bli en løsning på atomavfallet snart, at avfallsproblemet fra atomindustrien ikke er et teknisk problem, men et sosialt problem og at vi i alle fall er nær løsningen. Så det er ingen grunn til å stoppe produksjonen av avfallet eller sette atomenergien sin framtid i fare. Nuclear Monitor kom med en rapport om atomavfall i mai der det blir dokumentert at ingen av de 34 landene som har brukt atombrensel fra atomreaktorer har anlegg for deponering. Flertallet av disse landene har heller ikke planer om å bygge slike anlegg i dag. Noen land planlegger å ha deponi på plass om 100 år, mens andre bruker gjenvinning som et alibi for å utsette konkrete planer. Selv om omtrent alle sier at dette problemet må vår generasjon løse og ikke legge byrden på neste generasjon, så er det nettopp det som blir gjort. Bestemmelsene om deponi blir skjøvet inn i framtida og det blir satsa på foreløpige mellomlager. Fakta er at problemet med endelig deponering av høyradioaktivt avfall og/eller brukt atombrensel har ikke blitt løst, mer enn et halvt hundreår etter at den første kommersielle atomreaktoren ble startet og brukt brennstoff ble byttet ut.

Det er mange typer radioaktivt avfall, men denne rapporten handler om brukt brensel fra atomkraftverk.  Rapporten beskriver tilstanden i 34 land. Norge med våre to forskningsreaktorer og 15 tonn med brukt atombrensel er ikke tatt med. Sverige og Finland er de eneste land som har konkrete planer om bygging av deponi for det høgradioaktive avfallet. I Sverige skal avfallet lagres i fjell, 500 meter under overflaten. Det skal brukes kobber og leire som barriere for å isolere det radioaktive avfallet fra miljøet i 100,000 år. Kritikerne sier at i dette området vil det bli en eller flere istider i løpet av de neste 100,000 år og det er usikkert hvordan kobber og leire vil oppføre seg over lang tid. Finland bruker samme opplegg som Sverige, men er kommet mye lenger. Deponiet skal etter planene tas i bruk i 2020 og stenges for godt i 2112. Motstanderne til anlegget viser til debatten i Sverige. (Les mer: Nuclear Monitor 746/7/8)

Uavhengig WHO

11-13 mai 2012 var det en konferanse i Genève, organisert av «Independent WHO – for the independence of the World Health Organisation».

Konferansen oppfordret det internasjonale samfunn til å legge press på japanske myndigheter via landets ambassader for å beskytte barna i Fukushima og å evakuere dem fra forurensede områder.  Mer om konferansen og om det vitenskapelige grunnlaget for appellen finnes på www.independentwho.org.

IKFFs styre vil følge opp oppfordringen fra konferansen i Genève med et brev til den japanske ambassadør i Norge og dessuten ta initiativ til å få saken opp på Verdenskongressen i Hiroshima i august, der helseskader fra atomkraft står på dagsorden. Andre organisasjoner oppfordres til det samme.

USA sine taktiske atomvåpen i Europa

På NATO møtet i Chicago 20.-21. mai ble det klart at NATO ikke er villig til å trekke tilbake atomvåpnene USA har plassert ut i europeiske land. Men kanskje dette kan forandre seg på lang sikt?

Minner først om denne ordlyden i NATOs strategiske konsept i 2010 “commits NATO to the goal of creating the conditions for a world without nuclear weapons —.” De to forfatterne av en rapport som kom i fjor, Susi Snyder og Wilbert van der Zeijden intervjuet alle de 28 NATO-delegasjonene og mange ansatte ved NATOs hovedkvarter mellom juli og desember i 2010. Tittelen på rapporten er «Hva NATO landene sa om framtida til de taktiske atomvåpnene(tactical nuclear weapons,TNW) i Europa.» I intervjuene deres svarte 24 av 28 NATO- medlemsstater at de ikke ville sette seg imot tilbaketrekking av de taktiske atomvåpnene i Europa. Fjorten, halvparten av landene, sa at de aktivt støttet en forandring i atompolitikken. Ti andre sa at deres land ikke ville sette seg i mot tilbaketrekning. Bare tre land, Frankrike, Ungarn og Litauen støttet dagens situasjon med Frankrike som den største motstander av tilbaketrekning. Albania hadde ingen mening om saken. Rapporten konkluderer med at dette viser en sakte oppsmuldring av søtten til utplassering av atomvåpen i Europa.

Dersom NATO virkelig leter etter muligheter for å redusere atomvåpnene, og dersom medlemstatene ønsker å oppfylle sine NPT-avtaler i god tro, må NATO ta det store skritt og bruke TNW som et åpningstrekk. Uten et slikt skritt vil både Russland og NATO beholde sine taktiske våpen, ikke fordi de gamle våpnene har så stor praktisk betydning, men fordi ingen er villige til å ta det første skritt.

Det er i dag utplassert mellom 150-240 amerikanske TNW i fem europeiske land, Tyskland, Italia, Belgia, Nederland og Tyrkia. Denne rapporten demonstrerer at det er et stort flertall blant NATO-medlemmene som ønsker å få en slutt på utplasseringen av amerikanske våpen i Europa. (Les mer: Susi Snyder and Wilbert van der Zeijden Withdrawal Issues. What NATO countries say about the future of tactical nuclear weapons in Europe, IKVPAX Christi)

Stress test av alle atomreaktorene i Europa

Som reaksjon på katastrofen i Fukushima vedtok Europa Kommisjonen at sikkerheten ved alle atomreaktorene i Europa skulle undersøkes med en stress test. Det betyr å undersøke hvordan sikkerheten i en reaktor vil være under ekstreme naturhendelser som jordskjelv, flomm og ekstremvær.  Undersøkelsen ble utført av European Nuclear Safety Regulators (ENSREG) og 143 reaktorer ble undersøkt i EU, Sveits og Ukraina. Av disse fikk 13, mellom dem Ringhals i Sverige, beskjed om utbedringer. Greenpeace har nettopp gitt ut en rapport der uavhengige eksperter går gjennom undersøkelsen til ENSREG og de påviser store svakheter ved stress testene. Testene har ignorert scenarier med flere havari samtidig, slik det skjedde i Fukushima. De fleste testene har sett bort fra flystyrt og alle har sett bort fra beredskapsplanene for evakuering, trass i at mange reaktorer ligger så nær som 10 km fra byer. Kart viser at en ulykke i Ringhals utgjør en alvorlig risiko for Norge. Mesteparten av atomreaktorene i Europa er gamle og baserer seg på flere tiår gammel teknologi. Ringhals ved Gøteborg med sine 4 reaktorer er fra 1975. Om reaktor 1 blir det påpekt at taket vil ikke tåle vekten av for mye snø og alle reaktorene mangler sikring ved jordskjelv. Mange feil og mangler i Ringhals som Greenpeace har påpekt før, er ikke med i stress testen. Ulykken i Fukushima viste at høyst usannsynlige hendinger ikke kan utelates, men sikkerheten ved atomkraftverk tar ikke hensyn til det.  Utfra dette materialet ser Greenpeace for seg fem potensielle alvorlige atomulykker i Europa.

Les mer: Greenpeace European Unit: Nuclear Stress Tests. Flaws, blind Spots and complacency. June 2012

Eva Fidjestøl, Oslo, mai/juni 2012

 Nyhetsbrev om atomsaker

Januar 2012

Magnox-reaktorene i Storbritannia

De siste Magnox-reaktorene i Storbritannia skal stenges i 2012. Disse reaktorene ble bygget for å skaffe plutonium til Storbritannia sitt atomvåpenprogram. Det ble i alt bygget 11 stasjoner med til sammen 26 reaktorer. Den første i Calder Hall ved Sellafield ble bygd i 1956 og stengt i 2003 etter 47 års bruk. Fra 1964 ble disse reaktorene også brukt til kommersiell strømproduksjon, men effekten var liten og lå mellom 50-500 MWe. I april 1994 annonserte regjeringen i Storbritannia at all produksjon av plutonium til våpen var slutt. Fra 2011 var det bare to stasjoner av denne typen igjen som produserte strøm, Oldbury og Wylfa med to reaktorer hver. Begge stasjonene skal stenge i 2012. Den siste last med Magnox-brennstaver som ble produsert ved Springfields Fuels Limited ankom Wylfa i desember 2011. Brennstoff-fabrikken i Springfields som har produsert 5,5 millioner brennstoffelement siden den ble åpnet i 1955, skal legges ned. Det betyr at når det siste brennstoffet er brukt i reaktorene i Wylfa og sendt til Sellafield for gjenvinning i gjenvinningsanlegget B 205, vil også dette anlegget stå for tur til å legges ned. (www.magnoxsites.co.uk)

Nytt fra Sellafield 

Sellafield: Den 3. august 2011 vedtok NDA (United Kingdom’s Nuclear Decommissioning Authority) å stenge MOX-anlegget (SMP) i Sellafield. Sellafield har hatt mange eiere og blir i dag drevet av Nuclear Management Partners Ltd (NMP) som består av det britiske selskapet Amec, det franske AREVA og det amerikanske URS. NMP driver Sellafield på vegne av den nåværende eieren som er NDA. MOX-brennstoff består av en blanding av plutonium- og uran oksid og kan brukes i spesialbygde eller ombygde reaktorer. England har ingen slike reaktorer, i motsetning til Frankrike som har 20. Produksjonen i SMP har derfor gått til utenlandske kunder. Men produksjonen i dette anlegget har aldri gått etter planen på grunn av feil og uhell og lange perioder med reparasjoner. Anlegget har så langt kostet skattebetalerne 1,67 milliarder euro. I desember publiserte den britiske regjeringen et dokument: «Behandling av Storbritannias lager av sivilt plutonium». I Sellafield er dette lageret på omkring 100 tonn. I dokumentet blir det foreslått å produsere MOX-brensel av dette. Det blir foreslått konstruksjon av en ny MOX-fabrikk som kan starte produksjon i 2025. Dette må bety at Storbritannia også ønsker å bygge en ny generasjon med atomreaktorer som skal bruke dette MOX-brenselet. THORP (Thermal Oxide Reprocessing Plant) som ble åpnet i 1994 for å gjenvinne brukt brensel fra UK sine gasskjølte reaktorer (AGR) og brukt brensel fra lettvatns-reaktorer (LWR) fra utenlandske kunder, har heller aldri fungert etter planen og er i dag mange år på etterskudd. 400 tonn med utenlandsk brukt brensel som skulle vært ferdig omkring 2004 pluss 2000 tonn AGR-brennstoff fra eget land, venter på å bli behandlet. I tillegg er det over 4000 tonn brukt AGR-brennstoff som må lagres i Sellafield før det enten blir gjenvunne eller behandlet for langtidslagring. Et endelager (deponi) for høyradioaktivt avfall finnes ikke i Storbritannia. Når det gjelder framtiden til THORP skriver NDA i sitt strategidokument for 2011 at de ønsker å stenge THORP når alle de utenlandske kontraktene er oppfylt. (Nuclear Monitor, Dec. 23, 2011, Nr. 739 og CORE Release 2. Dec. 2011)

Ny reaktor i Alberta?

Canadas eneste private atomenergiselskap, Bruce Power, skrev i en pressemelding 12. desember at selskapet har bestemt at de ikke vil bygge den nye atomreaktoren i Alberta som har vært planlagt siden 2007. Grunnen er den store motstanden de har møtt i befolkningen over lang tid og som fikk ny styrke etter ulykken i Fukushima. (Nuclear Monitor nr. 739)

Møte i Nuclear Suppliers Group

The Nuclear Suppliers Group (NSG) var samlet til et arbeidsmøte i Brüssel i mai 2011 for å diskutere framtiden til NSG. På møtet var det 75 eksperter og representanter fra 30 NSG-medlemsregjeringer. NSG ble dannet av syv regjeringer i 1974 etter at India eksploderte sitt første atomvåpen og mange hevdet at NPT (Nuclear Non-Proliferation Treaty) alene ikke var nok for å hindre spredning av atomvåpen. I mer enn tre tiår har NSG vært verdens ledende multilaterale kontrollinstans for eksport og overføring av atommateriale, utstyr og teknologi. En av hovedkonklusjonene fra møtet var at NSG må bestemme sitt fremtidige forhold til stater utenfor gruppen, og hvordan de skal definere seg selv i forhold til NPT. Etter som atomindustrien sprer seg til stadig nye land vil det bli en utfordring å få til avtaler med de land som ikke er med i NSG rammeverket. ( Hibbs, Mark: The Future of the Nuclear Supplier Group, Carnegie Endowment).

Australia opphever forbud mot salg av uran til India

Arbeiderpartiet i Australia (Australian Labor Party, ALP) vedtok på sitt landsmøte i desember 2011 å oppheve forbudet mot salg av uran til India. ALP har hatt som prinsipp bare å selge uran til land som har ratifisert ikke-spredningsavtalen (NPT). Omkring 50 prosent av Indias atomanlegg er unntatt internasjonal inspeksjon og tilsyn. Australia har omtrent 40 prosent av verdens uranressurser og forsyner i dag omkring 20 prosent av det globale uranmarkedet fra tre kommersielle gruver. Australske aktivister øker sine krav om en uavhengig vurdering av påvirkninger, kostnader og konsekvenser av Australias involvering i uran- og atomhandelen. (www.acfonline.org.au)

IPFM rapport 2011

Den siste rapporten til IPFM (International Panel on Fissile Materials) kom i september 2011 og heter. Managing Spent Fuel from Nuclear Power Reactors. Experience and Lessons from Around the World. IPFM ble opprettet I januar 2006. Det er en uavhengig gruppe av våpenkontroll- og ikke-spredningseksperter fra 17 land, inkludert både atomvåpen- og ikke-atomvåpenland. Norge er med i denne gruppen. IPFM har møter to ganger i året og gir ut en årlig rapport. Oppgaven til IPFM er å analysere det tekniske grunnlaget for praktiske og mulige initiativ for å sikre, stabilisere og redusere lager av høyanriket uran (HEU) og gjenvunne plutonium (Pu). Disse fissile materialene er nøkkelingredienser i atomvåpen, og kontroll av dette materialet er viktig for å hindre spredning av atomvåpen, få til nedrustning og hindre at terrorister får tak i slike våpen. Både militære og sivile lager må under kontroll. I årets rapport kommer det fram at atomvåpenstatene har nok fissilt materiale i militære lager til titusenvis av våpen. På den sivile siden finnes det store lager med gjenvunne plutonium til like mange våpen. HEU er brukt i mer enn 100 forskningsreaktorer og ubåtreaktorer. Den totale mengden i disse er nok til å lage hundrevis av Hiroshima-bomber, noe en terroristgruppe kunne klare. USA hadde i 2010 et lager av brukt sivilt atombrensel på 64 500 tonn. USA har ikke sivile gjenvinningsanlegg og heller ikke deponi for dette avfallet. De første hundre år dette avfallet ligger lagret gir det en voksen person som oppholder seg i nærheten en dose på 1 Sv/h som gir en dødelig dose i løpet av tre til fire timer for 50 prosent, (LD 50). IAEA har fastsatt at brukt brensel bare skal transporteres, behandles og lagres med spesielt utstyr og i spesielle anlegg. Det tar mange hundretusen år før radioaktiviteten i brukt atombrensel blir mindre enn det er i natururan, inkludert spaltings-produktene til uran som eksisterer i lag med uran. Det betyr at brukt atombrensel må lagres isolert fra vann, luft og levende natur i flere hundretusen år. Finnes det plutonium i brenselet må det lagres slik at det ikke kan brukes til våpen. Transport av brukt atombrensel blir også gjort greie for. Slike transporter foregår med båt mellom Europa og Japan, mellom England og Frankrike og langs svenskekysten. Med tog og lastebil foregår det i mange land i Europa. En tog last kan være på 150 tonn og en lastebil tar omkring to tonn. Slike transporter er utstyrt med godt brannsløkkingsutstyr og væpnet politi. Rapporten viser hvordan ti land behandler sitt brukte brensel. Fire av disse landene gjenvinner sitt brukte brensel (Frankrike, Japan, Russland og UK) og fem planlegger direkte deponering (Canada, Tyskland, USA, Finland og Sverige). Finland er det eneste land i verden som holder på å bygge et deponi, mens Sverige har konkrete planer.(www.fissilematerials.org)

Ny rapport om Fukushima

Endelig kom det en uavhengig rapport om Fukushimaulykken. De tidligere rapportene fra TEPCO, som eier og driver Fukushima, og fra IAEA, som er en pådriver for sivil atomkraft i hele verden, kan ikke ventes å være uavhengige. Rapporten kom 26. desember og komiteen som står bak den er ledet av den japanske professoren Yotaro Hatamura. Rapporten er på 507 sider og komiteen har brukt 900 timer på å intervjue 456 mennesker i løpet av seks måneder. Likevel er ikke dette den endelige rapporten. Den ventes først å komme til sommeren. Det mangler enda flere viktige intervju, blant annet med den tidligere statsministeren Navto Kan og andre fra regjeringen. Rapporten har avdekket tidligere falske rapporter om atomsikkerhet og kvalitetskontroll ved japanske atomkraftverk og inneholder en sterk kritikk av Atomkontrollen i Japan, NISA (Nuclear Industrial and Safety Agency). Rapporten kritiserer også regjeringen for den måten den har behandlet de 160 000 tvangsevakuerte på. Regjeringen har ikke sagt noe om hvor mange som kan returnere, og når. I konklusjonen står det: «Ulykken viser at det trengs et paradigmeskifte i de grunnleggende prinsipper for å hindre ulykker i atomindustrien». Rapporten kan lastes ned: www.bloomberg.com

AREVA har økonomiske problem

Det siste året har det gått stadig nedover med et av verdens største atomkraftselskap. Den franske atomgiganten AREVA (den franske staten eier 87 prosent av selskapet) som konstruerer, bygger og eksporterer atomreaktorer, har store økonomiske problem. Etter att Tyskland, Belgia, Italia og Sveits har valgt vekk atomkraft og folkeopinionen i mange land har vist økende motstand mot atomkraft etter Fukushima ulykken, ikke minst i AREVA sitt eget hjemland, er det ikke mange land som i dag vil kjøpe dette selskapet sine ekstremt dyre og veldig komplekse atomreaktorer. AREVA hadde regnet med salg av 50 nye reaktorer det siste tiåret, men de har ikke tatt imot en eneste ny ordre siden 2007. AREVA bygger for tiden fire nye reaktorer av generasjon 3+ typen (EPR), en i Frankrike, en i Finland og to i China. Den franske og finske reaktoren er i dag mange år etter planen og milliarder av euro over budsjettet. De to reaktorene i China har store tekniske problemer med sikkerhetsutstyr og konstruksjonsfeil. De håper å kunne selge EPR-reaktorer til India, men der er det for tiden store demonstrasjoner og voksende motstand mot atomkraft. AREVA har trukket seg tilbake fra planlagte investeringer i urangruvedrift i Afrika og anrikningsanlegg i USA. Den globale økonomiske situasjonen gjør det heller ikke lettere for AREVA. Selskapet planlegger å kutte kapital investeringene i perioden 2012-2026 til en tredjedel i forhold til siste femårs periode. Det kan bety et slag for Storbritannia sine planer om nye atomreaktorer, siden AREVA var ett av hovedselskapene som skulle støtte dette prosjektet. (Reseau Sortir du nucleaire, www.sortirdunucleaire.fr)

Nye planer for deponering av svensk høgradioaktivt avfall

Den 16. mars 2011 la SKB (det svenske atombrensel- og avfallsbehandlings selskapet) fram en søknad om å få bygge et deponi for brukt atombrensel, KBS-3 ved Forsmark. Dette er den eneste offentlige søknadsprosess i verden fra atomindustrien om behandling av høyradioaktivt avfall, lagt fram for kritikk og kommentarer fra befolkningen.  Kommentarer fra hvem som helst kan sendes til det svenske strålevernet innen utgangen av 2013. (Nuclear Monitor nr.739)

Ny prosess i Tyskland for å finne egnet sted for det høyradioaktive avfallet 

Öko-Institut e.V. skriver i sitt medlemsblad fra desember 2011: Alt tilbake til start. Leting etter et endelager for det tyske høyradioaktive atomavfallet starter på nytt. Miljøvernminister Norbert Röttgen bestemte 11. november 2011 at leting etter et sted for å bygge et deponi for det høyradioaktive avfallet skulle starte på nytt. Mulige steder skal sammenlignes utfra vitenskapelige kriterier i en åpen prosess. Det betyr at spørsmål og kritikk fra befolkningen vil bli hørt og tatt med i de politiske bestemmelsene. Etter alle år med argumentering for og mot Gorleben ser Öko-Institut denne utviklingen som svært positiv. Ekspertene deres vil delta i prosessen og arbeide for at dette endelageret blir bygget slik at det gir den best mulige sikkerhet. Kravene til et brukbart sted er strenge. Bevegelsene i jordskorpa bør de neste en million år være så små at det ikke skader isoleringen av avfallet. Virkningen av framtidige istider og klimaendringer må vurderes. Men atomavfallet kan ikke ignoreres eller trylles bort. www.oeko.de

Eva Fidjestøl, Oslo, 11.01.2012

Nyhetsbrev om atomsaker

Desember 2011

The International Panel on Fissile Materials (IPFM)

har kommet med en ny rapport i oktober 2011. Rapporten heter: «Managing Spent Nuclear Fuel» og inneholder et oversyn over de politiske og tekniske utfordringene og erfaringene den internasjonale atomindustrien har møtt de siste 50 år når de har forsøkt å arbeide med langtidslagring og deponering av brukt atombrensel fra atomreaktorer. Det brukte brenselet fra atomkraftreaktorer, og det høgaktive avfallet produsert i de få land der brukt brensel er gjenvunnet for å utvinne plutonium, må lagres på en slik måte at det vil hindre utslipp av radioaktivitet til miljøet for en periode på opp til en million år. Det vil også bli nødvendig med sikkerhetstiltak for å hindre at plutonium i avfallet blir brukt til atomvåpen. Ti land er ansvarlige for 80 prosent av verdens atomkraftkapasitet. Det er: Canada, Finland, Frankrike, Tyskland, Sør Korea, Japan, Russland, Sverige, Storbritannia, USA.

IPFM ble grunnlagt i januar 2006 og er en uavhengig gruppe av våpen-kontroll og ikkesprednings eksperter fra både atomvåpen og ikke-atomvåpen stater. Oppgaven til IPFM er å analysere de tekniske basiskunnskapene for praktisk mulig handling for å sikre og redusere lagrene av høg anriket uran og plutonium. Dette fissile materialet er nøkkel- ingrediensene i atomvåpen, og kontrollen av dette materialet er avgjørende for atomvåpen- nedrustning, ikke- spredning av atomvåpen og for å hindre at terrorister får tak i atomvåpen. www.fissilematerials.org 

Atomselskapet COGEMA (La Companie General des Matieres Nucleaires) er ledende i verden på alle stadier av atombrennstoff syklusen. Selskapet er nummer to som eier av urangruve- selskap og nummer en som eier av urankonverterings anlegg. COGEMA er nummer to i den vestlige verden på anriknings anlegg og de er operatør for tre atom brennstoff-fabrikker i Europa og en i USA. Dette utgjør 1/3 av uranbrennstoff til pressvanns reaktorer (PWR) i verden. COGEMA produserer også MOX-brennstoff og brennstoff til formeringsreaktorer.  Selskapet er også veldig aktivt i transport av høgradioaktivt avfall ved hjelp av tog og lastebil på kryss og tvers i Europa og med båt 20.000 miles over havet til Japan. Men COGEMA sin hovedoppgave er gjenvinning (reprosessering). Dette utgjør 50 prosent av inntekten. På dette feltet er COGEMA den ledende i verden og gjenvinner mer enn 1600 tonn med brukte atom-brennstaver årlig. Til sammen har COGEMA gjenvunne over 10.000 tonn høgradioaktivt avfall fra Frankrike, Tyskland, Japan, Belgia, Nederland og Sveits siden 1980. COGEMA har tjent godt på dette, men det har ført til enorm skade på miljøet og menneskene sin helse, ikke bare i Frankrike, men over hele verden. COGEMA eier gjenvinningsanleggene i LA Hague i Normandie. Der er det blitt dumpet omtrent 60.000.000 gallons med radioaktivt vann rett ut i sjøen hvert år siden 1980. Noe av forurensingen forblir i det marine miljøet ved kysten og radioaktivitet måles i krabber, fisk og sjøplanter. Resten sprer seg nordover til Nordsjøen og langs norskekysten opp til Barentshavet. Les mer om dette: www.nirs.org

I 2006 forandret COGEMA navnet til AREVA NC, men aktiviteten er den samme. Stranden- utvalget foreslår i rapporten: «Mellomlagerløsning for brukt reaktorbrensel og langlivet mellomaktivt avfall» at Norge sender 13 tonn med brukt atombrensel til opparbeiding (gjenvinning) i La Hague. Fra side 72: «Det anbefales at AREVA NC utarbeider en rapport over muligheten for opparbeiding av brenselet ved deres anlegg i Cap La Hague straks det foreligger en politisk intensjon om at norske myndigheter ønsker å opparbeide brenselet i Frankrike». Fra side 53: «Når det gjelder uran og plutonium fra opparbeidingen har AREVA ovenfor Teknisk utvalg foreslått å overta eierskapet.» NOU 2011:2

Den 15. oktober kom IAEA med rapporten: Final Report of the International Mission on Remediation of Large Contaminated Areas Off-site the Fukushima Dai-ichi NPT. De sier at oppryddings-programmet foregår i en sone på 500 km² hvor strålingsdosen er over 20 mSv/år og i en sone på 1300 km² hvor dosen er mellom 5 og 20mSv/år. Grenseverdi for evakuering er 20mSv/år, etter Tsjernobyl var det 5mSv/år. For å sammenligne så er tillatt dose for arbeidere i atomindustrien 20mSv/år og for vanlige mennesker 1mSv/år.

En gruppe japanske organisasjoner vil arrangere en Global Konferanse for en Atomkraftfri verden, i Yokohama, Japan 14-15 januar 2012. www.npfree.jp/english.html

Den 28. november kom en konvoi med elleve Castor beholdere til Gorleben i Tyskland.Turen fra La Hague hadde denne gangen tatt 126 timer. Beholderne innholt glassifisert høgradioaktivt avfall. Dette var den siste i en serie på tolv returer fra La Hague etter at tysk brukt atombrensel hadde blitt gjenvunne der. Men Tyskland har også sendt brukt brensel til Sellafield, så snart kommer det en ny serie tilbake derfra. Det var demonstrasjoner langs hele reiseruten. Noen steder satt folk på jernbaneskinnene og spiste og veier var blokkerte av traktorer og lastebiler. På det meste var det samlet 25.000 mennesker på ett sted. Politiet brukte vannkanoner og arresterte folk. Alle steder vaiet banneret med Le nucléaire tue l’avenire! Hele reiseruten kan følges fra time til time på www.sortirdunucleaire.fr 

Eva Fidjestøl, Oslo, 6.12.2011