En dobbeltside i Klassekampen fra 8. august 2013: «Først mat – så klima» er et skrekkeksempel på positivistisk, kvantitativ tenkning i samfunnsspørsmål. Dagen etter gjentok Arild Rønsen i sin fredagsspalte samme hårreisende argumentasjon, under overskriften «En C02-fri burger».
«Først mat- så klima?»
«Først mat- så klima» begynner med et «kinky valg»: «For å mette alle verdens munner i framtida må vi doble matproduksjonen. Det krever at klimatiltakene utsettes». Dette mener Peter Rogers, professor fra Harvard University, som er hovedkilden til artikkelen.
Befolkningsveksten fra i dag ca. 7 milliarder til ca. 9,4 milliarder i 2050 kan være en brukbar prognose, men det er ikke det som er problemet. Problemet er at Rogers i sine beregninger av det fremtidige behovet for mat bare fremskriver tallene. Som konsekvens spår han en «hungersnød av enormt omfang».
Arild Rønsen topper det med å skrive at «en befolkningsvekst på 35% prosent vil ikke kreve 35% mer mat, men mye mer». Grunnen er at «folk flest – altså også i global forstand – heldigvis krever høyere levestandard». Rogers skriver tilsvarende om en ny, global, «kalorihungrig middelklasse».
Også dette kan være fakta som jeg ikke vil anfekte. Men det finns flere alvorlige feil i disse beregninger.
Halvparten av maten kastes
Opp til halvparten av maten som produseres blir kastet i Vesten og andre velstående land. Produsentene frasorterer alt som ikke ser perfekt ut for markedet, mye går tapt under lang transport, matvarebutikkene fylles med så store varemengder at de er umulige å selge og vi kjøper mere enn vi klarer å spise.
Med et slikt regnskap fremstår en fordobling av matproduksjonen på bekostning av klima og miljø rett og slett som perverst. Og måten denne økningen skal foregå på ifølge Rogers er like perverst: Industrialisert landbruk over hele verden. Har industrialisert landbruk, for eksempel i USA, ført til at folk får den maten de trenger? Hvor mange US-borgere er underernærte og feilernærte midt i en industrialisert overproduksjon?
Kvantitativ vekst er ikke veien å gå
Simpel produksjonsøkning er altså ikke løsningen. Mer generelt: Kvantitativ vekst er ikke veien å gå. Det er kvalitative, organiske og holistiske løsninger som må til for både å løse klimakrisen og forhindre sultkatastrofer.
Og for å skape fred. Militæret er den største klimasynderen, med sitt enorme drivstoffbruk. Krig og dens giftige etterlatenskaper forhindrer dyrking av jorden i opp til flere generasjoner. Og militærutgifter går på bekostning av utviklingen av landbruket særlig i fattige land. Fred metter altså mange munner.
M. K. Gandhi sa det så enkelt : «Verden har mat nok til alle menneskers behov, men ikke til alles grådighet». Hvis vi følger denne rettesnoren og ellers gjør alt for å skape fred og redde vår klode fra klimaskader har verden også mat nok i 2050. Men husk: Vi må gjøre alt dette samtidig, og nå. Hverken klima eller fred eller matsikkerhet kan vente.
Barbara Gentikow, medlem av Internasjonal kvinneliga for fred og frihet
Debattinnlegget stod første gang på trykk i Klassekampen, 18. 08. 2013
