Det finnes så lite lett tilgjengelig informasjon. Avisene skriver ikke om disse tingene. Derfor forsøker jeg å formidle litt av det jeg leser på de faste nettstedene og tidsskriftene jeg følger med på. Det står henvisninger under alle nyhetssakene

Oktober 2013

Atomindustrien i USA kollapser

I september kunne antiatomkraft-bevegelsen i USA slå fast at 2013 hadde vært et bemerkelsesverdig år. Mens Tyskland har et vedtak i regjeringen bak seg for å fase ut atomkraften, er situasjonen i USA at atomindustrien simpelthen kollapser av seg selv – godt hjulpet av kampanjene og aksjonene til strategiske grasrotorganisasjoner. HURRA!

Stans av Vermont Yankee reaktoren i august var den femte reaktor som ble avslått for godt dette året, som er rekord i løpet ev ett år, noen gang. I tillegg er planleggingen av seks nye reaktorer og forlenget levetid av flere gamle, kansellert. Mer av samme slag er forventet. Økonomen Marc Cooper sier: «Det vi ser i dag er ikke noe mindre enn en hurtig nedbygging av atomkraft i USA. Det er viktig å merke seg at den vanskelige tiden atomkraftindustrien i USA opplever i dag vil bare komme til å bli verre.»

Det finnes mange reaktorer både i gang og planlagte som strever med økende kostnader og stadig strengere sikkerhetsbestemmelser. Dette fører til svekking av konkurranseevnen og en nedgang for atomindustrien ingen ville ha forestilt seg for bare ett år siden. Noe av dette skyldes også konkurranse fra nye moderne gasskraftverk og på lenger sikt fra vind- og solenergi, som ser ut til å bli alternativer til atomkraft.

Atomkraftrenessansen i USA startet sommeren 2007 da Nuclear Regulatory Commission (NRC) fikk søknad om lisens for bygging av tre nye atomkraftverk for første gang på 30 år. Tsjernobyl ulykken var endelig glemt.

På toårsdagen for Fukushima katastrofen 11. mars 2013 opplyste NRC om at de holdt fast på avslaget om å bygge disse reaktorene. I stedet for en renessanse opplever atomindustrien i USA å bli nedkjempet. Alle de gamle reaktorene har problemer med sikkerhet, store reparasjoner, vedlikeholdskostnader og økende motstand fra befolkningen.

Kilder:  NIRS – Greenteck Media

Problemet med store mengder atomavfall i USA

På bakgrunn av dette årets uventede stengninger av atomreaktorer og kanselleringer av planlagte nye, har oppmerksomheten i USA denne høsten vendt seg mot det fullstendige sammenbruddet i atomavfalls-politikken.

Sist sommer ble det slått fast ved en føderal domstol i USA at NRC skulle nekte lisens til nye reaktorer og forlengelse av levetid for gamle. Alt i 1980 vedtok Kongressen at det var den føderale regjeringen som skulle ha ansvaret for deponering av høyradioaktivt atomavfall. Regjeringen påla Department of Energy (DOE) å ha et slikt deponi ferdig til bruk innen 1998. Men ingenting har skjedd og USA er ikke nærmere en løsning på dette problemet i dag enn de var i 1980.

NRC har hele tiden tenkt at løsningen for det høyradioaktive avfallet var like om hjørnet, og det har gitt dem anledning til å gi lisenser til nye og gamle reaktorer. Når det viser seg at dette ikke er tilfelle har de tatt konsekvensen av dette og nektet nye lisenser.

Generic Environmental Impact Statement (DEIS)

Det lenge omtalte og planlagte deponiet i Yucca Mountain ble satt endelig stopp for av Obama administrasjonen. Resultatet er et nytt forslag med regler for dette avfallet som sier at det kan lagres for ubestemt tid i tørre beholdere eller i basseng for brukt brensel, så lenge det ikke finnes en plan om et endelig trykt deponi. Dette regelverket heter Generic Draft Environmental Impact Statement (DEIS). Miljøorganisasjonene mener at problemene med dette er undervurderte.

For eksempel sier DEIS at risikoen for en brann i et brennstoffbasseng er så liten at en ikke behøver å ta hensyn til det. NRC sier at risikoen er 1 av 60 000 reaktorår. Men før 11. mars 2011 ville vel de fleste eksperter satt muligheten for 3 reaktornedsmeltinger og 4 skadde basseng med brukt atombrensel på samme kraftverk til mye under 1 av 60 000. NRC tror at de tørre beholderne kan vare i 100 år. Da må innholdet overføres til en ny beholder. Men å tømme en beholder som kanskje er skadet og er full av høyradioaktive brenselsstaver og plassere dem på nytt i en ny beholder, er en jobb som ingen har gjort før. Klimaendringer med havstigning, ekstremvær og flomm kan også føre til skade på slike lagerplasser og føre til utslipp av radioaktive stoff. Usikkerheten rundt denne løsingen er også stor.

Nytt uavhengig organ foreslått opprettet       

Det er også foreslått en ny lov (S 1240) for å etablere et nytt uavhengig organ som skal overta DOE sitt ansvar for det radioaktive avfallet. Deres oppgave vil bli å få bygget et permanent, trygt avfallsdeponi. I tillegg vil de kunne opprette ett eller flere nye mellomlager, en gave til atomindustrien som dermed kan starte og sende høyradioaktivt avfall vekk fra sine anlegg og overlate ansvaret for dette til den føderale regjeringen.

Men den nye loven har ikke fått den oppslutningen tilhengerne håpet. Miljøbevegelsen går imot den fordi ideen om mellomlagring vil føre til massive transporter av høyradioaktivt avfall over hele landet (mobile Tsjernobyl) til lager hvorfra det senere måtte transporteres videre til endelig deponi. Miljøbevegelsen går inn for deponi så fort som mulig og tømming av overfylte brenselsbasseng. De brukte brenselsstavene bør lagres tørt i beholdere, som er en mye tryggere lagring enn overfylte basseng, og selvsagt påpeker de at det må bli slutt på å produsere mer av dette avfallet som det ikke finnes gode løsninger for.

(Brukt kjernebrensel er radioaktivt i mange 100 000 år.)

Kilde: NIRS

”…billig, sikker og fredelig” –  Storbritannias rolle i spredning av materiale som kan brukes til atomvåpen

Politikeren Tony Benn som var ansvarlig for det britiske atomkraftprogrammet på slutten av 1960 tallet, ble spurt av The Times om han hadde gjort noen politiske feil i livet sitt: «Ja, atomkraft. Jeg ble fortalt, da jeg hadde ansvaret for dette, at atomenergi var billig, sikker og fredelig. Det er den ikke.»

Etter «Atoms for Peace» ble lansert i 1953 og IAEA (International Atomic Energy Agency) ble opprettet i 1957 var Storbritannia i fronten av denne nye teknologien. I 1956 ble fire Magnox-reaktorer startet på området til nåværende Sellafield. Den doble naturen til denne teknologien var helt tydelig ved dette anlegget. Reaktorene var konstruerte for å produsere plutonium for militære formål og samtidig generere elektrisk strøm. Storbritannia solgte en Magnox reaktor til hver av landene Japan og Italia og denne reaktortypen ble kopiert i Nord Korea. Den første handel med atommateriale gjorde Storbritannia med Irak. The Baghdad Pact Nuclear Centre var en del av Storbritannia sitt eget Atom for Peace program. Anleggene for anrikning av uran i både Nord Korea og Iran er kopier av britiske anlegg. Tegningene til denne typen anlegg ble stjålne av den pakistanske forskeren A.Q. Khan fra URENCO sitt anrikingsanlegg i Nederland tidlig på 1970 tallet. Den britiske regjeringen eide en tredjedel av dette anlegget. Den pakistanske regjeringen solgte teknologien til Iran som senere ga den til Nord Korea i bytte mot raketter.

Dette betyr at det sivile britiske atomprogrammet hadde en eksport-aktivitet som førte til direkte teknisk støtte til både Irak og Iran sine atomprogram og indirekte støtte til både Nord Korea og Iran.

Storbritannia har også vært ansvarlig for eksport av atommateriale fra sivile anlegg til bruk i militære anlegg. For eksempel ble militært brukbart plutonium produsert i Storbritannia i Magnox-reaktorer eksportert til USA. Non Proliferation Treaty (NPT) som ble opprettet i 1968 skulle hindre denne spredning av atomvåpen, men til denne dag har avtalen ført til stor utbredelse av atomteknologi, vitenskapelig kunnskap og salg av atommateriale. Risikoen for at dette kunne føre til spredning av atomvåpen har blitt undervurdert av IAEA og atom-eksport-landene hele tiden.

De siste årene har britiske politikere demonstrert en stor interesse i å utvide eksporten av atomteknologi. I 2009 sa Chris Bryant i en debatt i Parlamentet om spredning av atomvåpen: «Det er veldig viktig at vi sikrer fissilt materiale. En av de største sikkerhetstruslene i verden er muligheten for at kjeltringstater eller organisasjoner får adgang til fissilt materiale.» I mars dette året publiserte Handelsdepartementet (Department for Business, Inovation and Skills) dokumenter som oppfordret til utvikling av atomkraft i Storbritannia og i hele verden, bakket opp med bevilgninger av skattebetalernes penger. Men britene har et stort problem med hva de skal gjøre med sitt store lager av sivilt plutonium. Det har blitt produsert ved gjenvinning av brukt reaktorbrensel og består i dag av 110 tonn. Selv om dette er klassifisert som reaktor plutonium på grunn av det store innholdet av tunge plutoniumisotoper, er det godt kjent at også reaktor grade plutonium kan brukes til å lage primitive, men kraftfulle atomvåpen. Avhengig av isotopsammensetning og design kan en atombombe bli laget med så lite som 5 kg plutonium. Regn ut hvor mange slike atombomber som kan lages av 110 tonn plutonium? Den britiske regjeringen ønsker å omdanne dette lageret av plutonium til MOX (blanding av PuO₂ og UO₂). Dette skal kunne brukes som brennstoff i nye atomreaktorer i Storbritannia og i utlandet.

MOX er dyrt og farlig         

MOX-brennstoff kan separeres kjemisk til plutonium og uran slik at risikoen for spredning av atomvåpen ved å eksportere dette brennstoffet er stor og reell. I tillegg vil det kreves opp til 5-6 milliarder £ av skattebetalernes penger for å bygge en ny fabrikk som kan produsere MOX, siden den gamle er ute av drift.

Tony Benn oppfattet sin støtte til atomkraft som en stor politisk feil, ikke minst på grunn av problemene med spredning av atomvåpen. Hvor lenge vil det gå før den nåværende generasjonen vil oppdage at de gjør den samme feilen?

Kilder: The Times  – UK gov  – SGR org.