Bilde fra WILPF-kampanjen Down the green feminist road
av Ingeborg Breines, tidligere co-president IPB og tidligere direktør UNESCO
”Du kan drepe en terrorist med våpen, men du kan drepe terrorisme
med utdanning» (Malala Yousafzai, Nobel fredsprisvinner)
11. september 2021, nærmere 20 år etter invasjonen av Afghanistan,
skal troppene endelig ut. Dog ytres det bekymring for borgerkrig, et
fullt sammenbrudd og uro i hele regionen. Det er ikke bare militarister
og de som tjener på krigen som roper alarm. Også kvinnenettverk er
bekymret for hva som vil skje med afghanske kvinners sikkerhet og
rettigheter når NATO og de amerikanske troppene trekker seg ut. Noen
sier sågar at troppene ikke må ut uten at det er etablert et stabilt
og sikkert Afghanistan. Det er å argumentere for evigvarende fremmed
militær tilstedeværelse i landet. Det er også å akseptere
argumentasjonen for krigen, at den liksom skulle være for
menneskerettigheter og bedring av kvinners stilling og status.
Det er på tide å erkjenne at slike ærverdige mål kun har vært brukt
for å få oss til å godta en folkerettstridig krig som aldri burde ha
vært startet og som har holdt på så altfor lenge. Liv er gått tapt
og store penger sløset bort. Landet trenger nå utviklingsmuligheter
etter alt som er blitt ødelagt. Den mulige fremgang for urbane kvinner,
primært i Kabul, er ikke på grunn av militær tilstedeværelse, men
på grunn av andre parallelle initiativ og afghanske kvinners sinne over
så lenge å ha måttet tåle urett. Da jeg i 2002, som leder for
UNESCOs kontor i Pakistan og på den tid også for UNESCOs arbeid i
Afghanistan, deltok med øvrige FN organisasjoner og kvinneminister Sima
Samar i å markere 8. mars i Afghanistan, arrangerte vi et seminar med
afghanske kvinner fra hele landet. De ønsket eksempelvis større
respekt for kvinner, å komme ut av fattigdom, få muligheter for
utdanning, helsetjeneste, ytringsfrihet, politisk deltakelse og
mobilitet. Men først og fremst ba de innstendig om hjelp til å få
våpnene ut av landet. I stedet har vi gitt dem våpen for brød.
Det er utrolig naivt å tro at militær tilstedeværelse i Afghanistan
vil bidra til å løse noen av de underliggende vanskene i det afghanske
samfunnet. I stedet har det bidratt til å gjøre et patriarkalsk
samfunn mer patriarkalsk og dessuten mer militarisert. Forsøket på å
kombinere militær tilstedeværelse med humanitær hjelp har også skapt
usikkerhet og utsatt hjelpearbeidere for større risiko. Skal man vinne
hjertene, må det gjøres uten militær innblanding!
Spørsmålet nå er ikke om troppene skal ut, men hvordan.
Tilbaketrekkingen må være på best mulig måte for afghanerne. Det
trengs en klok strategi og en praktisk plan. Ingen tropper må bli igjen
og slik danne grunnlag for uønskede militære baser. Det kan ikke være
noen tvil om at det er de krigførende partene, invasjonslandene, som er
ansvarlige for prosessen. De må få ut alle våpnene, ammunisjonen og
avfallet, og rense bort giftstoffer og forurensing. De intrikate
vannveiene bygd opp gjennom århundrer, grunnvannforsyninga og
jordbruksland må renses opp. Troppene må starte oppryddingsarbeidet
umiddelbart for å bli ferdige før de siste skal ut 11.09.2021. Det må
selvsagt avklares hvem som skal gjøre hva. Og er de/vi villige til å
ta ansvar? Det moralske ansvar tilsier at de/vi må bruke like mye
ressurser som er brukt på krigføring over de siste 20 år til å
hjelpe Afghanistan å realisere bærekraftsmålene og ”bygge tilbake
bedre”. Kanskje må FN etablere en kompensasjons-komite? Er Norge klar
til å ta dette opp i Sikkerhetsrådet?
Når det gjelder utviklingsarbeidet skal troppene selvsagt ikke ha noe
med det å gjøre. Der må FN inn i sin fulle bredde, også det så fort
som mulig. FN vil selvsagt nærme seg oppgavene med større kulturell
sensitivitet enn hva ”det internasjonale samfunn” har klart. Det var
eksempelvis uklokt å ikke ta pashtunerne med i Bonn-forhandlingene, de
som er Afghanistans største og tidligere dominerende etniske gruppe,
som Taliban var rekruttert fra. Likeledes var det uklokt av interim
utdanningsdepartementet i Kabul å ikke ville tilby pashto i
skolesystemet, men bare dari/farsi. Som UNESCOs representant hadde jeg
mye besvær for å få både Kabul og det internasjonale samfunn til å
forstå hvilke kulturelle problemer det ville medføre. (Situasjonen kan
sammenlignes med forsøkene en vestlig orientert regjering i Ukraina
gjorde for å forby bruk av russisk i et land med flere millioner
russisktalende i øst). De religiøses sensitivitetene synes heller ikke
å ha blitt ivaretatt skikkelig mellom sunni og shia tilhengere med sine
bånd henholdsvis til Pakistan/Saudi-Arabia og til Iran. Dagens
regjering har sterk overvekt av usbekere og tajikere.
Det første FN bør gjøre er å få inn en fredsbevarende styrke. Den
bør inkludere en sivil enhet, bestående av halvparten kvinner og menn.
Dessuten, i tillegg til FNs hjelpeorganisasjoner, må FNs
særorganisasjoner få tilstrekkelig ressurser til å gjennomføre
viktige prosjekter. UNESCO bør hjelpe til på utdanningsfeltet (for
eksempel utdanning for alle og ikke-voldelig konflikthåndtering) og
stimulere, kultur, vitenskap og ytringsfrihet; WHO må hjelpe å bygge
opp et adekvat helsevesen; FAO må bidra til å styrke landbruket og
matproduksjon og distribusjon; ILO må fremme muligheter for anstendig
arbeid og Menneskerettighetsrådet må overvåke og styrke
menneskerettighetsfeltet, ikke minst når det gjelder kvinners
rettigheter.
Frittstående sivilsamfunnsorganisasjoner bør inviteres inn, gjerne for
å arbeide på lokalt nivå: Freds- og miljøaktivister,
menneskerettighetsforkjempere, ungdom, feminister og ulike andre
grupper. Det vil også være gunstig å få til faglig samarbeid mellom
eksempelvis afghanske lærere, kunstnere, jurister, fagforeningsfolk,
helsearbeidere, psykologer og andre med deres utenlandske motparter.
Også de frivillige organisasjonene må utvise stor sensitivitet og
respekt for lokal/nasjonal kultur, selvsagt uten å godta vold eller
brudd på menneskerettighetene. Vi kan ha i minnet hvordan Sovjet
mislyktes dramatisk i å innføre et ikke-religiøst skolesystem, mens
den svenske Afghanistan komiteen maktet å få undervise jenter selv i
den strengest Taliban perioden fordi de hadde klart å bygge tillit til
at de ikke ville bedrive indoktrinering.
Afghanistan har opplevd for mye krig og vold. Nå må vi bidra til at
deres sikkerhet ikke skal være basert på militære midler, men at de
får styrket sin menneskelig sikkerhet og daglige trygghet for mat,
hus, arbeid, utdanning og helse. Det er min overbevisning at når folk
får dekket sine primære behov og ønsker, vil de ikke ha lyst til å
la seg rekrutter inn verken i krig eller fundamentalisme.
Ingeborg Breines, 6.mai 2021
