Margrethe Tingstad fikk sagt hva vi mener om Børge Brendes atomvåpenpolitikk i sin kronikk i Ny Tid 27 mai. Hun ble også omtalt som modig av NRK i programmet Sannhetsministeriet 30 mai.
I Ny Tid skriver hun:
Blå politikk fører et atomvåpenforbud ut i det blå.
Flesteparten av verdens stater var samlet i New York mellom 27. april og 22. mai på tilsynskonferansen for ikkespredningsavtalen for atomvåpen. Med lite bevegelse i nedrustningsdebatten siden siste tilsynskonferanse i 2010, og økte spenninger i internasjonal politikk, har vi fryktet et svakt sluttdokument fra årets konferanse. Etter fire uker med forhandlinger ser vi ganske riktig at diplomatene ikke har evnet å oppnå konsensus om en plan for atomnedrustning.
Norge har tidligere vært en pådriver for humanitær nedrustning, og bidro i sin tid overbevisende til å endre den internasjonale diskursen om atomnedrustning og ikkespredning. De humanitære konferansene i Oslo, Nayarit og Wien ga ny kunnskap om atomvåpnenes konsekvenser. Denne kunnskapen er oppsummert i et arbeidsdokument av den såkalte 16-landsgruppen – en kjernegruppe i det humanitære initiativet som Norge tidligere var en aktiv del av. Både stater og sivilsamfunn reagerer på at Norge tross tidligere initiativer nå ikke støtter dette dokumentet.
Konservativt
Utkastet til sluttdokument fra årets tilsynskonferanse er mangelfullt og svakt. Teksten har ingen referanse til, eller kritikk av, det langsomme tempoet i kjernefysisk nedrustning. Dette til tross for at et stort antall stater uttaler i FN at atomnedrustning er det som haster mest nå. Ambisjonene i slutteksten er redusert til å hindre spredning. Dette blir et hån mot de 159 landene som resolutt har fremmet forebygging av bruk av atomvåpen igjen. Alt tyder på at bare ikke-atomvåpenstater og det sivile samfunn har tatt til seg de humanitære konsekvensene av atomvåpen (forkortet HINW), idet den nye teksten bare «noterer» en felles uttalelse om de humanitære konsekvensene levert av Østerrike på vegne av 159 stater.
Teksten underkjenner også at statene til enhver tid må handle i samsvar med gjeldende folkerett – herunder internasjonal humanitær rett – og at humanitære hensyn må underbygge all diskusjon om kjernefysisk nedrustning. Paradoksalt nok forbyr ikkespredningsavtalen ikke bruk av atomvåpen. Jurister påpeker at hvis man tar internasjonal humanitærrett og miljørett i betraktning, er det vanskelig å se hvordan bruk av atomvåpen kan være lovlig. Torsdagens sluttdokument går således tilbake på selv den mest konservative forståelse av forpliktelsene som ble inngått i 2010.
Lite troverdig
USA har planer for modernisering av sine atomvåpen for et hundretalls milliarder dollar. Slutteksten fra tilsynskonferansen viser til «bekymringer uttrykt av ikke-kjernevåpenstater om programmer for utvikling av avanserte nye typer atomvåpen samt kvalitativ forbedring av eksisterende kjernefysiske våpensystemer». Ja, vi deler den bekymringen.
På ulike måter er teksten frakoblet artikkel 6 i ikkespredningsavtalen, som juridisk forplikter alle landene som er del av avtalen, til total atomnedrustning ved å ruste ned og destruere sine atomvåpen. Ikke uventet fritar teksten også systematisk atomstatene for ansvar overfor resten av verden. Dokumentet kan synes like lite troverdig som prosessen det ble til i – tilsynelatende utviklet utenfor FN-bygningene og av en håndfull atomstater.
Børge Brende tenkte på miljøet som miljøvernminister, men han stoppet ikk Shellafield.
Mangelfull lovgivning
Biologiske og kjemiske våpen er forbudt, men vi mangler en lov som forbyr atomvåpen. «The legal gap» – det juridiske hullet som det vises til – er mangelen på et eksplisitt forbud mot alle atomvåpen og et rammeverk for eliminere dem, slik vi nå har hatt en prosess rundt kjemiske våpen. Om lovgivningen lekker, er hullet i den moralske veven minst like stort og åpenbart.
Norge støtter i teorien både menneskerettigheter og nedrustning, men «realpolitikk» er jokeren som trumfer alle gode hensikter. Noboui Hayashi, jurist ved International Law and Policy Institute, ILPI, skal ifølge kilder ha uttalt følgende: «En lov står på vaklende grunn dersom den mangler en sterk moralsk overbevisning. Et hull i loven, derimot, er ofte rett og slett et speil som tvinger oss til å se vår egen ambivalens rett inn i øynene. Og dette er tilfellet med atomvåpen.»
Her ville det være naturlig å forvente at Norge anerkjenner hullet i folkeretten og arbeider for en avtale som forbyr atomvåpen, fordi en fortsatt satsing på atomvåpen innebærer moralske og etiske spørsmål som langt overstiger spørsmål om lovlighet.
Norge sluttet seg til ikkespredningsavtalen i 1969, men bruker nå argumentet om NATO-medlemskap som forpliktende for å opprettholde atomstater. Hvordan kan man si at det politiske grunnlaget ikke er til stede fordi et forbud mot atomvåpen vil være i strid med våre NATO-forpliktelser? NATOs strategi sier at alliansen skal skape grunnlag for en verden uten atomvåpen, men har også uttalt at så lenge atomvåpen finnes, skal NATO være en atomallianse. Ikkespredningsavtalen er juridisk bindende, noe NATOs strategi ikke er. Hvordan skal internasjonale avtaler oppnå autoritet når de settes til side av partene? Nedrustning vil kun skje ved at noen faktisk ruster ned. NATO-landet Nederland vedtok 23. april i år å slutte seg til arbeidet for å forby atomvåpen. Representanter for ILPI har benektet at NATO-medlemskap utgjør en binding i atomspørsmålet og at individuelle lands prioriteringer ikke er mulige. Her skulle vi gjerne hatt en redegjørelse fra Regjeringen.
Forvirrende
Hvorfor tenker vi ikke et øyeblikk på at sikkerhet bygges ved å eliminere trusler og militære muskler? Nedrustning blir sett på som passivt og svakt, mens det bør bli sett på som hva det er – det eneste rasjonelle, rettferdige, moralske og nødvendige dersom vi skal få en verden hvor mennesker kan føle seg trygge.
Det eneste ansvarlige alternativet for regjeringer som mener at atomvåpen er katastrofale og uakseptable våpen, er å nekte å godta dette dokumentet, for så å begynne på en diplomatisk prosess for å utvikle et juridisk bindende instrument som forbyr atomvåpen. «The Humanitarian Pledge» fra Østerrike må ses på som resultatet av denne tilsynskonferansen, uansett hva som skjer med utkast til sluttekst.
Verdenssamfunnet er nå nærmere mulige forhandlinger om et atomvåpenforbud enn noensinne. Det er vanskelig å se at Norge mener alvor med sin støtte til målet om en atomvåpenfri verden, dersom landets regjering ikke støtter konkrete tiltak som kan bidra til å nå dette målet. Norges kursendring skaper forvirring og undring blant de progressive landene.
Flertallet av partiene og stortingsrepresentantene støtter et forbud. SV, Senterpartiet og Venstre arbeider for et atomvåpenforbud, og Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti har uttalt at de støtter dette. Utenriks- og forsvarskomiteen skal 27. mai komme med sin innstilling på Dok. 8:72 (2014–2015), som er et representantforslag om at Norge skal arbeide for et forbud mot atomvåpen. Forslaget vil antagelig bli behandlet i Stortinget i midten av juni.
Vi må tro at Stortinget sender et tydelig signal til regjeringen om at Norge må slutte seg til de kommende forhandlingene om et atomvåpenforbud.
Margrethe K. Tingstad
Leder IKFF Norge
