Det er ikke milliarder til våpen som er viktigst, men milliarder til diplomatkorps!

 

Intervju med Kirsten Osen, fra Leger mot atomvåpen

intervjuet av Magne Hoem. 

Dokumentbunker med forskning fyller fremdeles halve bordet i stua hjemme hos den pensjonerte professoren i medisin, Kirsten Osen (95).  I 1971 var hun første kvinne som ble ansatt som professor ved et medisinsk fakultet i Norge. Nå er hun levende engasjert krigsmotstander, og er alvorlig bekymret for at vi ender i en tredje verdenskrig med bruk av atomvåpen. 

• Nå er jeg pessimistisk, men har ikke gitt opp håpet. Vi tar ikke faresignalene ordentlig inn over oss, men det må finnes veier ut av dette!  Det er ikke milliarder til våpen som er viktigst, men milliarder til diplomatkorps! Cubakrisen i 1962 kunne lett gått galt dersom USA og Sovjet ikke hadde hatt et aktivt diplomatisk samarbeid bl.a. tilknyttet FN-vedtaket i 1959 om å utarbeide tiltak for generell og komplett nedrustning. Da Kennedy tok kontakt med den sovjetiske ambassadøren, var han «mottakelig», sier Kirsten Osen.   

Allerede i 1939, som 11-åring bosatt i Pasvik, opplevde hun angsten for krig da det kom flyktninger over grensen fra vinterkrigen i Finland og familien i all hast måtte reise til morens slektninger sørpå for å gi plass til flykninger på internatskolen der de bodde. Først 7 år senere, etter slutten av 2. verdenskrig, kunne de returnere til et nedbrent Finnmark der bare grunnmuren sto igjen av barndomshjemmet. I 1955, året etter at hun hadde tatt medisinsk embetseksamen, giftet hun seg med flygeren Knut Osen, som etter 5 års deltakelse i de allierte styrker var blitt motstander av all krig.

• Til tross for barndommens krigsangst, var jeg i utgangspunktet ingen politisk aktiv person, men Knut oppmuntret meg til å gå på forelesninger om virkningene av kjernefysiske, biologiske og kjemiske våpen. Vi gikk sammen i de fleste demonstrasjonstog mot atomvåpen på den tiden og i 1982 var jeg med på stiftelsesmøtet i Norske leger mot atomvåpen (NLA).

Kirsten Osen har i alle år vært aktiv som NLA-medlem. Hun har ikke selv vært leder, men hun har arbeidet tett sammen med ledelsen.  Hun har alene eller sammen med andre signert over 200 innlegg i foreningens medlemsblad foruten artikler om atomvåpen i aviser og Tidsskrift for Den norske legeforening. En artikkel i Tidsskriftet «Tre trusler med ulike prognoser» (om pandemien, klimaendringene og atomvåpen) har gitt respons fra kolleger i andre land.

• Norges forhold til atomvåpen er nesten irrasjonelt.  Til tross for at Norge gikk i bresjen for det humanitære initiativet som banet veien for FNs forbud mot atomvåpen, får Norge ikke slutte seg til forbudet fordi NATO er basert på atomavskrekking og førsteslagsevne.

Kirsten Osen var tidlig kjent som en fremragende lærer for medisinske studenter i Oslo og Tromsø. Hun kan i pedagogisk klare vendinger fortelle hva som forener og skiller utviklingen av læreorganet hippocampus i hjernen hos diverse dyr inkludert menneske, noe hun fortsatt forsker på. Alle pattedyr inkludert menneske, kommuniserer med et kroppsspråk som ved hjelp av hippocampus setter hukommelsesspor i hjernen, såkalt episodisk hukommelse. De fleste pattedyr har også en stemme, men det er bare mennesket som med sin store hjerne har et språk med ord og setninger og en såkalt språkbasert hukommelse som er knyttet til de delene av storhjernen som vi har i tillegg til andre pattedyr. Vår tenkning basert på den språkbaserte hukommelsen er allikevel påvirket av instinkter og holdninger som skriver seg fra de gamle, sentrale delene av hjernen og ofte er innarbeidet allerede i barndommen som en ubevisst, emosjonelt styrt test på hva som er rett og galt.   

• Det kan bli vår bane at vi har kunnskaper til å frigjøre energien som ved big bang ble lagret i atomenes kjerner, og at vi bruker denne kunnskapen til å lage atomvåpen som kan utrydde oss selv og våre medskapninger, villet eller ved uhell, sier Kirsten Osen alvorlig bekymret.