Av Marianne Borgen, ordfører i Oslo og medlem av Mayors for Peace
I disse dager er det 73 år siden USA detonerte de to første atombombene i luftrommet over Hiroshima og Nagasaki.
80.000 mennesker døde umiddelbart og til sammen 140.000 mennesker døde de første ukene bare i Hiroshima. Ytterligere 100.000 mennesker døde etter angrepet mot Nagasaki. Mange titalls tusen døde de nærmeste årene grunnet skader som strålingen hadde påført dem. Fortsatt fortelles det om helseplager som gjør seg gjeldende for tredje generasjon av overlevende. Blant annet får mange i dag kreft som en arvelig følge av det som skjedde for 73 år siden.
Hiroshima-overlevende Setsuko Thurlow, som jeg møtte i desember i forbindelse med at ICAN fikk Nobels fredspris, fortalte i sin del av Nobel-talen om de grufulle menneskelige lidelsene som innbyggerne i Hiroshima opplevde som et resultat. Hun var 13 år da atombomben ble sluppet over sin hjemby.
Etter bomben ble hun kastet opp i lufta og ble liggende under en sammenrast skolebygning til hun fikk hjelp og greide å krype ut. Hun så de fleste av klassekameratene ble brent levende. 351 klassekamerater døde, og hun mistet en stor del av sin familie. Hun fortalte om mennesker med forferdelige skader. Blødende, forbrente og svidde kropper.
Hun fortalte også om sin lille fire år gamle nevø Eiji, som døde under forferdelige smerter. For meg står han som en representant for alle de uskyldige barna i verden som i dag trues av atomvåpen. Jeg møtte også for noen måneder siden her i Oslo to 17 år gamle ungdommer fra Hiroshima and Nagasaki Peace Messengers, barnebarn og oldebarn til overlevende. De fortalte sine familiers og sitt lands historier og kjempet sin kamp for fred og atomnedrustning. Disse møtene har gjort stort inntrykk på meg.
For som Setsuko Thurlow sa i sin del av Nobel-talen: «Det er umulig for humanitet og atomvåpen å eksistere side om side». Atomvåpen er det mest livsutslettende og miljøødeleggende våpenet mennesket har skapt.
Dagens atomvåpen har mange ganger mer sprengkraft enn de som ble sluppet over Japan i 1945. Bare ett av verdens 15.000 atomvåpen har kraft nok til å drepe millioner av mennesker. I tillegg vil økosystemene ødelegges, og det får store miljømessige konsekvenser.
10. desember i fjor, rett før Nobels fredsprisseremonien i Oslo Rådhus, hadde jeg frokost med ordførerne i Hiroshima og Nagasaki. Her snakket vi om betydningen av å forby og fjerne atomvåpen. I tillegg til de store menneskelige lidelsene var disse to også sterkt opptatt av de uopprettelige miljøødeleggelsene som bruk av atomvåpen vil skape.
Det handler om vår felles fremtid. Og det handler om å sikre trygghet for våre barn og barnebarn. Det handler om å lære av historien, og hindre katastrofale humanitære konsekvenser.
Dette er spesielt viktig i dag. Vi lever i en verden som i økende grad oppleves som usikker og uforutsigbar. Nobel-komiteens leder Berit Reiss-Andersen sa det slik i begrunnelsen for fredsprisen til ICAN: «Vi lever i en verden hvor faren for bruk av atomvåpen er større enn på lenge».
USAs president Donald Trump har varslet at han vil modernisere og styrke atomberedskapen til USA. Han har varslet å bruke 9800 milliarder kroner til styrking av atombomber og masseødeleggelsesvåpen. Disse politiske signalene kommer parallelt med at et flertall av FNs medlemsland har et klart mål om at atomvåpen skal forbys.
Dette er bare ett eksempel som viser hvilken krevende politiske situasjon verden er i. 7. juli 2017 stemte 122 medlemsland i FN for en avtale som forbyr atomvåpen. At den norske regjeringen ikke engang deltok i debatten og forhandlingene var både skuffende og kritikkverdig.
Norge har tidligere spilt en aktiv rolle for atomvåpenforbud, blant annet så sent som under den rødgrønne regjeringen.
Til tross for at Solberg-regjeringen har vært skuffende passive så langt knyttet til det historiske 7. julivedtaket, er jeg glad for at et flertall på Stortinget i februar i år vedtok å be regjeringen utrede konsekvensene av FNs atomvåpenforbud for Norge. Tilsvarende utredninger skjer nå også i Sverige og Italia. Utredningen skal legges fram for Stortinget før jul.
Jeg er derfor glad for at ICAN fikk fredsprisen på vegne av alle aktivistene som har kjempet, og fortsatt kjemper, en kamp for å fjerne og forby atomvåpen. Jeg er også glad for at Nei til Atomvåpen her i Norge kjemper sammen med Leger mot atomvåpen, Bestemødre for fred, Norsk Folkehjelp og mange flere for å holde det politiske trykket oppe for forbud og fjerning av atomvåpen.
Et forbud er fullt mulig. Med sterkt press fra sivilsamfunnets organisasjoner lykkes det å få på plass et forbud mot klasebomber og bruk av landminer. Mange trodde heller ikke det var mulig å få til. Derfor må vi sammen kjempe denne kampen videre. Jeg er stolt av å være Oslos representant i det verdensomspennende nettverket Mayors for peace, som har som mål å fjerne alle atomvåpen i verden.
Det er viktig å minnes ofrene for bruk at atomvåpen både over Hiroshima og Nagasaki. I tillegg må vi huske de ødeleggelser skapt av de rundt 2000 prøvesprengningene som har blitt utført. Konsekvensene er enorme, og vi må sammen kjempe for at dette aldri skjer igjen. Vi må legge press på egen regjering og politiske ledere over hele verden. Dette handler om menneskeverd, miljøvern og det handler om vår felles framtid.
Som Setsuko Thurlow sa under fredsprisseremonien: «Hvert eneste sekund, hver eneste dag, utgjør atomvåpen en fare for alle vi er glade i og alt vi har kjært. Vi kan ikke tolerere denne galskapen lenger».
Kronikken stod på trykk i Dagsavisen 24. august 2018
