Det finnes så lite lett tilgjengelig informasjon. Avisene skriver ikke om disse tingene. Derfor forsøker jeg å formidle litt av det jeg leser på de faste nettstedene og tidsskriftene jeg følger med på. Det står henvisninger under alle nyhetssakene.
Sellafield – en utålelig risiko
Sellafield i nord-vest England var opprinnelig et militæranlegg bygd like etter slutten av andre verdenskrig for å produsere plutonium til de første britiske atombombene. I dag er det to sivile gjenvinningsanlegg her. Det eldste, B 205, ble åpnet i 1964 for å gjenvinne brukt brensel fra de eldste britiske Magnox-reaktorene. Magnox-reaktorene ble bygget for å produsere plutonium. Den siste av disse reaktorene skal stenges i september 2014, men B-205 blir ikke ferdig med å gjenvinne lageret av brukt brensel før en gang mellom 2017 og 2028. Det andre gjenvinningsanlegget, THORP (Thermal Oxide Reprocessing Plant) åpnet i 1994 for å gjenvinne brukt brensel fra UK sine AGR og fra utenlandske LWR. Utslippene av radioaktive stoff til luft og vann fra gjenvinningsanlegg er 1000 ganger større enn utslippene fra atomreaktorer. (Friends of the Earth: Sellafield. The Contaminated Legacy, 2001)
Sellafield har byttet eiere mange ganger og er i dag eid av NDA (Nuclear Decommissioning Authority). NDA er ansvarlig for produksjon av plutonium og MOX og alle problemene som følger med det, samtidig som de har ansvaret for nedbygging av alle anleggene i Sellafield. Flere nye rapporter fra blant andre Friends of the Earth påviser hvor uansvarlig atomavfall har blitt lagret og behandlet på anleggene i Sellafield de siste tiårene. Rapportene beskriver Sellafield som « en ekstraordinær oppsamlingsplass av farlig radioaktivt avfall der mye av det befinner seg i gamle nedslitte atomanlegg». Konklusjonen er at Sellafield i dag utgjør en utålelig risiko. Kostnadene for å rydde opp i Sellafield stiger hele tiden og det er mangel på både kunnskap og teknologi for å behandle det farligste avfallet. Det som er mulig å gjøre og som haster mest er å sikre de 21 tankene med flytende høgaktivt avfall, som regnes for å være et av de farligste atomanlegg i verden. Noen av de eldste anleggene som inneholder farlig radioaktivt avfall har forfalt så mye at innholdet utgjør en stor risiko for mennesker og miljø.
NDA fortsetter med gjenvinning og plutoniumproduksjon, men unnlater å bygge nye tanker til det flytende høgaktive avfallet og fordampningsanlegg for å redusere mengden av det flytende avfallet så fort som mulig.
Les mer: Cumbrians Opposed to Radioactive Environment, 3. February 2013, www.corecumbria.co.uk, West Cumbria and North Lakes Friends of the Earth, March 2013, www.no2nuclearpower.org.uk/news/comment/towards-a-safer-cumbria/
Indias drøm om gjenvinningsreaktorer (breeder)
I lag med Kina er det for tiden India som har det mest ambisiøse atomkraftprogrammet i verden. I 2009 sa statsministeren i India at landet kunne ha 470 GW atomenergikapasitet innen 2050. I dag 60 år etter at atomenergiprogrammet ble etablert har de bare 4,78 GW. En viktig del av India sin satsing på atomkraft er programmet for å bygge formeringsreaktorer (breeder). Men denne teknologien har alle land som har prøvd mislykkes med. India sin interesse for formeringsreaktorene går tilbake til 1954. Trass i den lange historien har India i dag bare en forsøks-formeringsreaktor i bruk, Fast Breeder Test Reactor (FBTR). En prototype, Prototyp Fast Breeder Reactor (FBTR), er under konstruksjon. Denne er planlagt å være første del av et tretrinns atomprogram.
Målet er å få til et tretrinns atomprogram bygd på thorium. I det første trinnet brukes uranbrensel i en tungtvannreaktor. Det følges av gjenvinning av det brukte brenselet for å utvinne plutonium. I andre trinnet skal nyprodusert plutonium brukes i reaktorkjernen i en formeringsreaktor. Dersom denne kjernen blir omgitt med uran vil reaktoren produsere mer plutonium. Brukes det thorium til dette blir det produsert U-233, som er en fissil uranisotop. I tredje trinnet brukes formeringsreaktorer med U-233 i kjernen og et teppe av thorium omkring. Målet er et atomprogram bygd på thorium som India har rikelig av, i stedet for uran som brukes i dag og må importeres. Problemet i starten av dette programmet er at byggetiden har blitt forlenget på grunn av stadige uhell og økte kostnader. Problemer med flytende natrium til kjølemiddel i slike reaktorer er det så langt ingen andre land i verden som har fått til å fungere over tid.
Det er to grunner til at India likevel satser på denne teknologien. Det ene er håpet om å kunne produsere billig elektrisk strøm ved bruk av egne ressurser (thorium). Det andre er å produsere våpengrad plutonium i noen av disse reaktorene. Dette er enda et eksempel på sammenhengen mellom atomkraft og atomvåpen. (Les mer: M. V. Ramana: The Power of Promise. Examining Nuclear Energy in India, Penguin Books.)
Global handel med radioaktivt metall
Grupper i USA og i Sør Afrika samarbeider for å utfordre trusselen fra selskap som seller svakt radioaktivt metall i begge land. I USA har Department of Energy (DoE) planer om å ta bort forbudet fra 2000 som har hindret at radioaktivt metal har gått til kommersielt forbruk. I Sør Afrika har National Nuclear Regulator (NNR) vurdert å gi lisens til tre metallsmelteverk som planlegger å blande rent metal med radioaktivt metal ved atomanlegget Pelindaba utenfor Pretoria. Mange gamle atomanlegg, både militære og sivile, må demonteres og det er mye billigere å gjenbruke de store mengdene med ulike typer metall i stedet for å sortere og deponere det som radioaktivt avfall.
Virksomhetene i begge land som arbeider med dette fortsetter sin planlegging, trass i sterke protester fra publikum og uten bekymringer for helseeffekten ved kronisk eksponering fra svakt radioaktive stoff på store befolkningsgrupper. Siden metall er en av de grupper handelsvarer der gjenbruk er veldig vanlig, kan radioaktivt forurenset metall fra USA og Sør Afrika påvirke mennesker over hele kloden uten at de vet det, eller har samtykket. Nuclear Information and Resource Service (NIRS) i USA og Coalition Against Nuclear Energy (CANE) i Sør Afrika arbeider for å få regjeringene i begge land til å stoppe denne utviklingen og hindre radioaktiv forurensning av verdens metallforråd. DoE har planer om å frigi 14000 tonn med metall lagret i gamle anlegg for produksjon av atomvåpen, og de ser på dette som en ressurs og ikke som et avfall som må lagres. Når Sør Afrika planlegger så store anlegg for metallsmelting frykter en at den reelle planen er å importere radioaktivt avfallsmetall fra andre land og dermed gjøre Sør Afrika til en dumpingplass. Les mer: www.nirs.org og www.cane.org.za
Er Norge forberedt på å kontrollere radioaktivitet i metall? I «LOV 2000-05-12 nr.36: Lov om strålevern og bruk av stråling» står det i § 20: « Statens strålevern kan nekte import eller omsetning av ethvert produkt eller stoff og enhver vare som kan medføre en helse- og miljørisiko på grunn av stråling, forutsatt at dette ikke strider mot internasjonale avtaler som Norge er tilsluttet.»
Atomtrussel mot Norge
Utenlandske atomkraftverk i Norge sine nærområder kan føre til store nedfall av radioaktive stoff i landet vårt dersom det skjer en ulykke. I Russland er det reaktorene av samme type som i Tsjernobyl vi frykter mest. Denne typen finnes utenfor St. Petersburg i Smolensk og Kursk. Alle disse, til sammen 11, har grafittmodererte reaktorer der det er større mulighet for en vedvarende brann og dermed utslipp av større mengder radioaktive stoffer enn ved andre reaktortyper. Kola atomkraftverk ligger 200 km i luftlinje fra grensa til Norge. De fire reaktorene der er ikke av samme type som reaktorene i Tsjernobyl og de er mindre, men har hatt mange mangler og svakheter. Derfor har Norge siden 1993 gitt bistand til Kola atomkraftverk for å utbedre dokumenterte sikkerhetsmessige svakheter. Noen av de eldste britiske reaktorene som bruker CO2 som kjølemiddel bruker også grafitt til moderator. Likevel er det de 21 tankene med flytende høgradioaktivt stoff i Sellafield som er den største trusselen mot Norge fra England. Statens Strålevern har advart om dette i flere rapporter (StrålevernRapport 2010:13 Consequences in Norway after a hypothetical accident at Sellafield)
Nytt det siste året er at de svenske atomreaktorene er usikre. Greenpeace skriver i en ny rapport at alle de 10 svenske reaktorene bør stenges straks, spesielt de eldste. Ringhals utenfor Gøteborg med fire reaktorer ligger 200 km fra norskegrensen. Ringhals 4 har store påviste svakheter. Nylig fløy Greenpeace over taket til denne reaktoren og slapp ned ballonger for å demonstrere hvor lett det ville være for terrorister å slippe til.(Kontakt: Annika Jacobsen/ Tvitter: @chef_greenpeace og www. greenpeace.se ) Faktatall http://www.iaea.org/pris/
Statens Strålevern gav ut en rapport i november 2012 om jodtabletter i norsk atomberedskap. Der beskriver de simulert utslipp etter potensielle reaktorulykker både i St. Petersburg og i Ringhals. I begge tilfeller kan store deler av Norge bli en radioaktiv sone der utdeling av jodtabletter kan bli nødvendig. Statens Strålevern anbefaler å følge retningslinjer gitt av Verdens Helseorganisasjon (WHO) om tiltaksnivå og dosering av jod til barn, gravide og ammende kvinner.
Norge har brukt jodtabletter i atomberedskapen i nesten 50 år. I 2001 – 2002 ble det kjøpt inn ca. 2,2 millioner nye kaliumjodid-tabletter. Sentrallageret for disse er i Oslo på Helsedirektoratets lager hos Norsk Medisinaldepot. Videre er det lager i alle kommuner nord for Salten og i Bergen. Institutt for Energiteknikk (IFE) har sine egne lager av jodtabletter, som først og fremst er beregnet på ansatte hos IFE.
StrålevernRapport 2012:8, Vurdering av jodtabletter som aktuelt tiltak i norsk atomberedskap, www.nrpa.no
Ny norsk forskning på miljøforurensning
Partnerne i Senter for radioaktivitet, mennesker og miljø (CERAD) signerte 22. mai 2013 avtalen om forskningssamarbeid. CERAD har som mål å frambringe ny kunnskap og vitenskapelige metoder som på sikt skal bidra til bedre beskyttelse av miljø og helse. Senteret vil forske på radioaktiv miljøforurensning og effekten av lave stråledoser på miljø og helse, både alene og i samvirke med andre miljøgifter og UV-stråling.
Norges forskningsråd har tildelt CERAD status som Senter for fremragende forskning. Ordningen sikrer at særlig gode forskergrupper får langsiktig finansiering og forskningsfrihet for å frambringe nye, spennende resultater.
CERAD ledes av Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) og Statens strålevern. Øvrige partnere er Norges veterinærhøgskole (NVH), Norsk institutt for vannforskning, Folkehelse instituttet (FHI) og Meterologisk institutt. Les mer: www.nrpa.no
Fukushima – to år etter
Feilinformasjon og mangel på informasjon, skuffelser og forvirring som preget den første tiden etter atomkatastrofen har ført til dyptgående mangel på tillit mellom innbyggerne og myndighetene. Også i dag, to år etter katastrofen, er det mangel på pålitelig informasjon. Av den grunn har grupper av mennesker kommet sammen for å forsøke å ordne og forstå informasjonen og handlingene til regjeringen, TEPCO og IAEA og prøve å sikre at behovet og spørsmålene til folk blir tatt vare på.
I 2012 annonserte IAEA at de ville opprette et forskningssenter i Fukushima som skulle fokusere på opprensing og helsevern. Da folk hørte om dette opprettet de Fukushima Action Project (npfree.jp/english.html) som hadde som mål å passe på at aktivitetene til IAEA ble utført slik at det ble til hjelp for folket. Siden den første rapporten om stråling kom begynte innbyggerne å måle radioaktiviteten i luften og i ris og grønnsaker i Fukushima, selv om de fra før ikke hadde kunnskap om dette. Da etablerte innbyggerne sin målestasjon allerede i juli 2011 og i dag er det 26 slike stasjoner i Fukushima. Disse har spilt en ledende rolle i å veilede folk ved å måle radioaktivitet og gi informasjon om indre og ytre eksponering. Dette arbeidet blir støttet av donorer fra andre steder i Japan og fra utlandet.
«Fukushima on the Globe» www.fukushimaontheglobe.com som ble opprettet våren 2013 av Japan NGO Center for International Cooperation www.janic.org/en arbeider for å bringe informasjon ut til verden fra Fukushima og Japan. NGOer arbeider også for å støtte borgere fra Fukushima slik at de kan fortelle historien sin til folk i andre deler av Japan og i utlandet.
Et slikt eksempel er bonden Hasegawa fra en landsby som ble evakuert etter katastrofen. Han reiste med Peace Boat, www.peaceboat.org, til Australia for å fortelle. Han sa: «Jeg håper at å høre min historie gir folk en mulighet til å forstå situasjonen i Fukushima. Det er viktig å sikre at det som skjer i Fukushima ikke blir glemt. To år har gått, men ingenting har forandret seg. Vi kjemper enda uten å vite hva som vil skje i framtida. Og vi er bekymra for barna våre. Vi lever enda som evakuerte. Vil vi bli i stand til å reise hjem om noen år, eller vil vi noen gang kunne gjøre det? Vi vet ikke. Vi må hindre at andre plasser i verden må lide slik Fukushima og Japan har gjort. Menneska har åpnet Pandoras boks – som ikke skulle ha blitt rørt. Vi har tatt ut stoffet uran. Dette var noe som menneska ikke kunne kontrollere. Vi behøver å samarbeide for å lukke Pandoras boks» Les mer: Nuclear Monitor, March 15, 2013/ No 758
Eva Fidjestøl, Oslo, 6.06.2013
Les flere atomnyheter her→
