Det finnes så lite lett tilgjengelig informasjon. Avisene skriver ikke om disse tingene. Derfor forsøker jeg å formidle litt av det jeg leser på de faste nettstedene og tidsskriftene jeg følger med på. Det står henvisninger under alle nyhetssakene.
Japansk atomenergidebatt etter Fukushima
Katastrofen i Fukushima førte til refleksjoner omkring manglende effektiv atomsikkerhet. Både Nuclear and Industrial Safety Agency (NISA) som lå under departementet for økonomi, handel og industri og Nuclear Safety Commission (NSC) som lå under statsministerens kontor, ble lagt ned. Det nye Nuclear Regulation Authority (NRA) ble opprettet og ble lagt under Miljøverndepartementet (MoE). Det betyr at kontroll og regulering av atomkraft har blitt et uavhengig system adskilt fra promotering av atomkraft. Som reaksjon på Fukushima- katastrofen er NRA i posisjon til å vedta nye retningslinjer for behandling av atomulykker og nye standarder og grenseverdier for atomsikkerhet og jordskjelv. Disse nye standardene skal vedtas i juli 2013. Basert på dette vil alle atomkraftverk i Japan bli undersøkt. Når undersøkelsene fra NRA er ferdige, og dersom lokale myndigheter gir tillatelse, kan atomkraftverk i området starte opp igjen.
For tiden pågår det undersøkelser ved mange av atomkraftverkene for å finne ut om de ligger i områder med jordskjelvaktivitet (active fault). Dette gjelder Ohi, Tsuroga, Shika, Monju, Kashiwazaki-Kariwa og Higashidori. Det er grunn til å tro at mange atomreaktorer vil bli nedrevne og deponerte når resultatene foreligger, trass i protester fra atomindustrien. NRA har bestemt at evakueringsområdet skal utvides til 30 km etter en alvorlig atomulykke. Det betyr at guvernøren der Tokai atomkraftverket ligger må lage evakueringsplaner for 930.000 mennesker, noe han sier er umulig.
Regjeringen sin siste energiplan kom i oktober 2010 og var tenkt å gjelde til 2030. Planen skulle oppfylle Japan sin del av internasjonale avtaler om CO2-redusjon ved å satse på atomenergi og utbygging av hele brenselssyklusen som hoved-energikilde. Med Fukushima katastrofen ble energiplanen plutselig ubrukelig. Og revisjonen som var planlagt til 2013 startet med en gang. Resultatet ble en rapport som ble lagt fram i juni 2012 med tre senario basert på hvor stor prosent av elektrisitetsproduksjonen som skulle komme fra atomenergi, 0 prosent, 15 prosent eller 25 prosent innen 2030. Av de tre senario er det bare null-senario som betyr en slutt på gjenvinning av brukt atombrensel. I de to andre er både gjenvinning og direkte kald lagring av brukt brensel mulig. Før Fukushimaulykken var Japan sine planer for brukt atombrensel bare fokusert på gjenvinning og det ble ikke arbeidet med planer for direkte tørr deponering av dette avfallet.
Etter regjeringsskiftet i 2012 annonserte regjeringspartiet LDP at
de ikke ville gå inn for utfasing av atomkraft. Men flertallet i folket er for et atomkraftfritt samfunn og en LPD-ledet regjering vil ikke bli i stand til å overse dette helt. Alle de ti reaktorene i Fukushima vil bli nedbygget. Mange steder som i Hamaoka og Tokai vil lokale myndigheter og befolkningen motsette seg oppstart av de stengte atomkraftverkene.
Ban Hideyuki, underdirektør i Citizens ‘ Nuclear Information Center (CNIC) og medlem i flere regjeringsoppnevnte komiteer, sier at selv etter Fukushimakatastrofen eksisterer det en sterk atomlobby i Japan. Derfor må vi som ønsker en utfasing av atomkraft samarbeide med ulike grupper og mennesker og fortsette å kreve at de som er ansvarlige for Fukushima- katastrofen blir stilt til ansvar og passe på at minnene om Fukushima ikke blekner bort. Les mer her www.cnic.jp
Rokkasho gjenvinningsanlegg og Monju formeringsreaktor i Japan
Både Japan Atomic Energy Commission (JAEC) og Japan Nuclear Fuel (JNF) har sagt at gjenvinningsanlegget i Rokkasho vil starte i oktober i år. Men Nuclear Regulation Authority (NRA), nyopprettet etter Fukushima, stiller strenge krav til sikkerhet som gjør at det er sannsynlig at oppstarten blir utsatt enda en gang. Den japanske regjeringen og private selskaper har investert mer enn 21 milliarder USD i Rokkasho-anlegget siden byggingen startet i 1992. Oppstart av dette anlegget har blitt utsatt 19 ganger på grunn av tekniske og økonomiske problem. Ved full kapasitet kan anlegget separere omkring ni tonn plutonium fra 800 tonn brukt atombrensel årlig. Det er nok plutonium til å bygge 900 atomvåpen årlig. Myndighetene i Japan sier at gjenvinningsprogrammet er bare for sivile formål og at gjenvinning er nødvendig for å kunne bruke plutonium i reaktorbrensel.
Så langt er det bare fire reaktorer i Japan som har brukt MOX og en av disse var den ødelagte Fukushima-3. Japan har lenge hatt planer om å bygge formeringsreaktorer (breeder) som skal bruke plutonium som brensel, men har hatt store problem med skandaleprosjektet Monju. Denne formeringsreaktoren ble koblet til nettet første gang i 1994, men en alvorlig natriumlekkasje førte til stans og reparasjoner i 15 år. I 2010 ble reaktoren startet igjen for testing, men en ulykke førte til ny stans. Planene for en ny oppstart blir stadig utsatt. Japans Times skrev nylig at NRA burde gi ordre om permanent stengning av Monju og at JAEA ikke har lært noe fra Fukushimakatastrofen, som delvis var forårsaket av en slapp ledelse. Kritikk av sikkerheten i Fukushima gjennom mange år hadde ikke blitt tatt på alvor.
Selvmotsigelsen i Japans plutoniumprogram er åpenbar siden alle untatt to av landets atomreaktorer er stengt etter Fukushimakatastrofen. Likevel er en ny skipslast med MOX på vei fra Cherbourg i Frankrike til Takahama atomkraftverket vest for Tokyo. Les mer her www.japantimes.co.jp
Plutonium – et globalt problem
Den vanlige «purex» gjenvinningsmetoden består av oppløsning av brukt atombrensel i syre og separering av det ubrukte uranet (omtrent 96 prosent av massen) plutonium (1 prosent) og høgradioaktivt avfall (3 prosent). Det meste av kommersiell gjenvinning foregår i Storbritannia (Sellafield) og i Frankrike (La Hague). Det finnes mindre anlegg i India, Russland og Japan. I tillegg har mange land militære gjenvinningsanlegg. International Panel on Fissile Materials (IPFM) lister opp 19 gjenvinningsanlegg i ni land disse er Kina, Frankrike, India, Israel, Nord Korea, Pakistan, Russland, Storbritannia og USA.
Gjenvinning, kalt reprosessering, er den farligste, og den mest skitne fasen i atombrenselskjeden. Den produserer store mengder avfall som det ikke finnes gode løsninger for og den separerer ut plutonium som er brukbar i våpen fra brukt brensel. Vi er strek uenig med tilhengerne av gjenvinning som oppgir flere grunner for å holde på med dette:
- Det reduserer volumet av høyradioaktivt avfall og gjør det lettere å behandle avfallet. Dette er ikke sant. Tvert imot øker mengden av radioaktivt avfall.
- Gjenvinning betyr at en sparer uran fra de naturlige forekomstene. Sannheten er at det meste av uran som blir gjenvunnet blir lagret. Uran fra gjenvinning er brukt bare i Frankrike og Russland og utgjør 1 prosent av det globale uranforbruket. Det inneholder uranisotopen U-232 som gjør at det er vanskelig å bruke i reaktorbrensel.
- Plutonium kan brukes som reaktorbrensel. Men det er liten etterspørsel etter plutonium til atombrensel. Det er brukt i MOX som utgjør 2-5 prosent av verdens atombrennstoff og i et lite antall hurtig nøytron reaktorer (breeder).
- Plutonium blir oppbrukt til brensel slik at det ikke kan brukes til atomvåpen. Men reaktorer som bruker plutonium til brensel kan produsere mer plutonium enn de bruker. Ettersom det er så lite etterspørsel etter plutonium til brensel fortsetter lager av separert plutonium å hope seg opp og er nå på omtrent 260 tonn (Fissile Materials Working Group (FMWG) 2013). Av dette ville det være mulig å lage 26.000 atomvåpen (10 kg reaktor-grade plutonium per våpen). Gjenvinning har helt klart økt, heller enn redusert, risikoen for spredning av atomvåpen.
Hovedgrunnen til at gjenvinning fortsetter er at gjenvinningsanleggene virker som langtids lagringsplasser for brukt brensel. Mangel på mellom- og endelager for brukt atombrensel fører til at brukt brensel blir sendt til kommersielle gjenvinningsanlegg slik at atomreaktorer får lisens til å fortsette. Dette fører til spredning av atomvåpenmateriell og risiko for helse og miljø. Gjenvinning skaper et «behov» for å utvikle MOX-brennstoff og formerings-reaktorer for å gjøre bruk av det separerte plutoniumet. FMWG gir dette råd i the Bullentin of the Atomic Scientists i mai 2013: «Avgrens dagens gjenvinning og arbeid for å minske det over tid. Stopp å øke lager av plutonium og reduser det over tid. Bruk de strengeste standarder innen sikkerhet og beskyttelse av publikum i alle prosesser som resulterer i, eller bruker separert plutonium, inkludert fabrikasjon av atombrensel. Minimer antall anlegg der separert plutonium blir brukt og antall og strekninger med transport av slikt materiell. Planlegg og bygg anlegg for tørr lagring av brukt reaktorbrensel». (International Panel on Fissile Materials 2012, Fissile Materials Working Group 2013)
Frankrike sin løsning på problemet med radioaktivt avfall
Allerede i 1987 opplyste atomindustrien i Frankrike at det var nødvendig å bygge underjordiske lagerplasser 
for tusenvis av år. Avfallet hopet seg opp og en hadde ingen plass å lagre det trykt. Fire steder ble pekt ut, men folk protesterte alle stedene, natt og dag år ut og år inn. I 1994 kom ANDRA (Agence nationale pour la gestion des déchets radioactifs) med et nytt prosjekt. De la fram planer om å bygge et underjordisk laboratorium 500 meter under overflaten ved den lille landsbyen Bure i distriktet Meuse i nord-øst Frankrike. Landsbyen har i dag bare 92 innbyggere. Borgermesteren inngikk avtale med selskapet ANDRA og landsbyen fikk store beløp til oppussing av kirke, rådhus og gater samt en ny golfbane. Folk er veldig fornøyde og hva som har foregått 500 meter under jorda har de vist lite om. I 2012 viste det seg at under begrepet «laboratorium» skjuler det seg en annen realitet. Dette stedet er utpekt til lagerplass for det mest radioaktive og langliva atomavfallet i Frankrike, som vil være radioaktivt i flere hundretusen år. Under jorda er det et rom på 15 km2 som kan ta imot omkring 10.000 m3 radioaktivt avfall med høy aktivitet og 70.000 m3 med middels aktivitet og lang halveringstid. Det hører også med et anlegg på overflata der avfallet skal plasseres til avkjøling, behandling og innpakking. Et rørsystem slipper ut forurenset luft fra den underjordiske lagerplassen og tar inn frisk luft.
Først nå begynner den offentlige debatten om dette anlegget. Siste trinnet før den industrielle fasen er en «offentlig debatt» som begynte denne våre (2013) og som ikke er ment å stille spørsmål ved prosjektet, men informere om det. Folk føler seg lurt, for en del av avfallet er allerede på plass. Det som blir lansert som folkemøter blir orienteringsmøter om hva som har skjedd og skal skje. Likevel mobiliseres motstandere gjennom BURESTOP og de prøver å påvirke en falsk offentlig debatt. De retter fokus mot atomindustrien som fortsetter å produsere dette farlige avfallet, og krever at det må ta slutt. Det avfallet som finnes må alle være med å ta ansvar for, men det må ikke gjemmes under jorda men beholdes på overflaten under menneskelig kontroll. Å plassere avfallet under jorda er ingen reell løsning for denne type avfall, men det er den eneste metoden atomindustrien har funnet for å gjemme avfallet bort.
For å bekjempe atomindustrien angriper BURESTOP og organisasjonen «Sortir du nuclaire» den ved dens svakeste punkt: avfallet som forblir radioaktivt i hundretusener av år. De ønsker å gjøre Bure til et senter for kampen mot atomindustrien i Frankrike. Se BURESTOP og «Sortir du nuclaire»
Se filmen: Nucléaire – de la mine aux déchets, tous concernés.
Eva Fidjestøl 27.06.2013
