FN for nybegynnere

FN-sambandets årlige tur til Genève gikk av stabelen uke 47.  Undertegnede fant tid til å være med. Turen var delvis betalt av FN-sambandet og derfor overkommelig selv for folk med humanitær lønning.

Mandag etter lunsj startet programmet. Mr. Remi Becci arkivmedarbeider fra Internal Services and Administration Department (INTSERV) hos International Labour Organisation (ILO) hadde en kort gjennomgang av historien til en organisasjon med 185 medlemsland hvor hvert medlemsland har representanter fra arbeidstager- og arbeidsgiver organisasjoner samt landets myndigheter. I styret sitter det 56 representanter, 28 fra myndighetene, 14 fra arbeidsgiver organisasjoner og 14 fra arbeidstager organisasjonene.  Denne tredelingen av myndighet ble også gjenspeilet i bygget vi besøkte ved at arbeidstagerne satt i en lavblokk og arbeidsgiverne i en annen. Mellom disse to husene hvilte det en høyblokk hvor representanter for myndighetene og sekretariatet hadde sine kontorer.

Mr. Becci kunne vise til en organisasjon som gjennom 95 års historie hadde rekruterte 7 av 10 ledere internt. Altså det Mr. Becci prøvde å fortelle oss var at LIO var en stor og solid organisasjon hvor beslutninger ble møysommelig formulert etter konsensusprinsippet og med store indre motsetninger. Han viste oss mange store malerier og kunstverk som er blitt skjenket ILO av forskjellige stater og statsledere opp gjennom årene.

Stemningen i vår lille gruppe på 25, hvor 19 var lærere, 3 var fra FN-sambandets medlems organisasjoner og 3 var fra FN-sambandets administrasjon, var ganske overveldet etter en time med historien til en organisasjon som brukte 60 år på å komme frem til en avtale om «arbeid i hjemmet».

Da var det en overraskelse og veldig forfriskende og treffe Magnus Berge, Chief Technical Adviser, Bureau for Workers Activeties, (ACTRAV) for han kunne fortelle om sitt arbeid som gikk ut på å få gjennom gode løsninger for folk. I tekstilindustrien, med store kleskjeder og med myndigheter avtaler som gjorde livet bedre for mange arbeidere. Han fortalte om en juridisk knute som ILO hadde på bordet i disse dager. Streikeretten står ikke spesifikt nevnt i ILOs konvensjon nr. 87 som omhandler foreningsfrihet og vern av organisasjonsretten og nå vil arbeidsgiverne ha erklært at streikeretten ikke kan utgå av denne konvensjonen da det eksplisitt ikke står skrevet der. Arbeidstakerne på sin side mener det har vært sedvane at streikeretten har vært definert inn i konvensjonen helt siden den ble vedtatt, men at arbeidsgiversiden for to år siden nektet å drøfte saker som omhandlet streikerett etter denne konvensjonen. Nå ligger det i kortene at saken kanskje må fremmes for FNs menneskerettighetsdomstol for avgjørelse hvis ikke partene blir enige. Det gikk frem av Berges fremstilling at han mente dette var et angrep på selve kjernen i all arbeiderkamp, og at han ikke kunne annet enn å stå på sitt.

Tirsdag morgen var en regntung Genèvedag, med lang kø utenfor FNs Palais des Nations. Når vi endelig kom gjennom sikkerhetskontrollen var det et fint identitetskort til hver og en av oss med navnene våre på. Vi skulle møte Azel Philippos Goulandrinis fra FN- sambandets paraplyorganisasjon, The World Federation of United Nation Associations forkortet til WFUNA.

WFUNA er i den enestående situasjonen at de har kontor inne på FN-området som eneste NGO. Deres oppgave er å være pådriver for informasjon utad til verdens folk om FN systemet, men også innad å kunne passe på at FN gjør det den skal for sine medlemmer. Azel påpekte at FNs systemet er under stadig utvikling og han mente at WFUNA gjorde en viktig jobb med å gjøre FN-systemet forståelig for unge i mange land og opplæringen de gir øker kompetansen blant unge når det gjelder rettigheter og demokrati. Han fortalte også at søknadsfristen for å være med på neste års ungdomsprogram ikke er gått ut ennå. Det ble også nevnt at verdens FN-samband har ulike tilknytninger til sine regjeringer og at av verdens 194 land er kun et fåtall velfungerende demokratier, dette er en utfordring som er gjeldene i hele FN.

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) var bare en spasertur unna. Ansvarlig for besøkssenteret til UNHCR, Angelika Montillot var begeistret for vårt besøk og håpet at vi kunne besøke NOREPS utstilling i hovedbygningen. NOREPS altså Norwegian Emergency Preparedness System er et beredskapssystem for små og store aktører innenfor design og produksjon av hjelpeutstyr. Hasse Berntsen vår turleder fra FN-sambandet sa at det kunne folk få tid til når vårt hektiske program var ferdig.

UNHCRs Michele Cavinato var Senior Legal Adviser for Middle East and North Africa Bureau han hadde lang erfaring fra feltet, men uttrykket bekymring for at situasjonen i Midtøsten når er verre enn noen gang tidligere. Michele var oppriktig bekymret for den millionen syriske barn som nå har gått glipp av 4 års skolegang og den effekten det har på deres utvikling. Av nå 3 millioner registrerte flyktninger fra Syria har Libanon, med 5, 1 million innbyggere, mottatt 1, 5 millioner flykninger de siste årene. En kollaps eller «spill over effekt» kunne sette regionen inn i en helt ukjent kaotisk situasjon. Han ønsket også at vi skulle gå inn på deres nye hjemmeside å støtte kampanjen for å sette fokus på de 10 millionene med mennesker som er statsløse.

Vi var en ganske nedtrykt forsamling som hastet videre for møte med Norges FN-delegasjon. Så det var veldig koselig da vi ble mottatt på bredt trøndersk og ble stablet inn på et møterom beregnet på 15 personer.

Hos «delegasjonen» fikk vi ikke mindre enn 4 presentasjoner

Minister og nestleder Kjersti Sommerset kunne stolt presentere en delegasjon som har nærhet til praktisk feltarbeid, mange fagpersoner og omfattende samarbeid med private organisasjoner. Hun viste også til Norges unike posisjon med en uformell kultur som ga handlingsrom og raske beslutninger.

Ministerråd Harriet Berg fortale om arbeidet til den nye Menneskerettighetsråd, hvor hun mener dette arbeidet gir mulighet for innsyn og åpenhet på en helt annen måte enn tidligere. Høykommissæren for Menneskerettigheter har 1100 ansatte og sliter med å finansiere sin suksess med en økende arbeidsmengde.  Hun nevnte også Norges rolle som pådriver i saker der andre kvier seg og da spesielt i det siste med spørsmål knyttet til lesbiske, homofile, bifile og transpersoners rettigheter også kalt LHBT-rettigheter. Her kan Norge heve en bramfri røst i en forsamling som domineres av uvilje mot å snakke om temaer som utfordrer religiøse og tradisjonelle holdninger. Balansen mellom ikke å presse på for et entydig språk som kan støte mange, men med mulighet for å ha et dokument som kan brukes, er alltid vanskelig.

Charlotte G. Vidnes norsk styremedlem i ILO sa at det er et mål å skape 600 millioner nye jobber innen 2020 og at disse skal være anstendige og grønne. Altså var hun en dame som hadde mye å gjøre og de virkemidlene som er fremforhandlet er 189 konvensjoner, 6 protokoller og 202 rekommandasjoner. Hun viste til at arbeidere med gode arbeidsvilkår har en høyere produktivitet og en merverdi som forbrukere i en økonomi, foruten at arbeid er en menneskerett.  I Charlottes presentasjon sto det bland annet:

«Norge vil støtte ILOs innsats for å fremme og beskytte grunnleggende og universelle arbeidsrettigheter, også med hensyn til likestilling. Innsats for å bekjempe barnearbeid er særlig viktig, ikke minst i lys av regjeringens vektlegging av utdanning. Norge skal være en pådriver for at ILO prioriterer utdanning og yrkesrettet opplæring, særlig for jenter.»

Både Verdensbanken og IMF bruker ILOs overvåkning og rapporteringssystem, disse kan kreve forbedringer av arbeidsforhold og regelverk før inngåelsen av nye avtaler. Dette betyr at ILO har indirekte sanksjonsmuligheter, som er mer effektive enn andre FN-organer.

Ambassaderåd Cathrine Andersen orienterte om «Den humanitære situasjonen». Hun med flere koordinerer arbeidet mellom ulike organisasjoner. Hun nevnte FNs høykommissær for flyktninger (UNCHR), Organisasjonen for koordinering av humanitær respons (OCHA), Den internasjonale Røde-Kors-komitéen (ICRC), FNs Barnefond (UNICEF), Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM), Flyktninghjelpen (NRC) og Det norske beredskapssystemet (NOREPS-nettverket). Og hun gjentok det flere hadde fortalt oss denne dagen at det er noen humanitære katastrofer i verden som ser ut til å vare en stund.

Da vi skulle til å gå kom den hyggelige trønderske medarbeideren og ga oss invitasjoner med gullemblem. Slik hadde seg at det jeg trodde skulle bli en rolig ettermiddag, ble et res for å komme tilbake til hotellet for å skifte til kjole, for så å finne en taxi til Ambassadørens residens for mottagelse. De fleste i vårt følge dro direkte, men jeg ville ikke stille i slitte bukser og helårsjakke ved en sånn anledning.

Hastverket bø også på en meget spesiell samtale med en av Genèves mange utenlandske taxisjåfører. På grunn av en trafikkulykke ble også turen lengre enn ventet. Han var fra Pakistan og kunne fortelle at all verdens elendighet ville ta slutt om vi sluttet å krige. Jeg var helt enig, og jeg benyttet anledningen til å fortelle at ikke alle mennesker i Norge støtter våre NATO allierte USAs droneangrep i Jemen og Pakistan. Han var glad for å høre det, for som han sa at dette skjedde i et område hvor blodhevn var tradisjon og alle hvite mennesker som så amerikanske eller vesteuropeiske ut, sto i fare for å bli drept som hevn for droneangrepene. Så kom vi selvfølgelig inn på kvinners rettigheter og han sa at han hadde giftet seg med en dame som moren hans hadde foreslått for 29 år siden, de var veldig fornøyde og hadde tre barn sammen. Jeg fortalte at jeg syntes synd på mine foreldre om de skulle ha funnet noen som jeg kunne ha giftet meg med, og at jeg er takknemlig for min selvstendighet. Så nevnte jeg kvalene som en norsk-pakistansk venn har med å være homofil, kombinert med et ønske om å være lydig ovenfor sine foreldre. Han mente at det ikke fantes menn i Pakistan som var homofile og at denne vennen min var blitt påvirket av sitt liv i vesten. Jeg fortale han at om du tar 100 menn er rundt 5 av disse homofile. Akkurat da rullet vi inn til ambassadørens residens og jeg tror taxisjåføren var glad turen var over. Så var jeg plutselig i representasjonsboligens til His Excellence Mr. Steffen Kongstad, Ambassador Extraordinary and Plenipotentiary Permanent Representative of Norway Permanent Mission of Norway to the United Nations Office at Geneva.”

Der hadde jeg akkurat tid til en liten passiar med noen litt beduggede folk. Jeg har fått høre at det ikke er fint å sitere hva diplomater sier etter en lang dag som blir avsluttet med 4 glass vin. Så bar av sted til Genève hotellfagskole og prøverestaurant for en 3 retters festmiddag.

Til bords hadde jeg en nydelig norsk-kurdisk ungdomspolitiker som også var utdanna kokk, hun hadde fått tilbud om å jobbe på slottet. Maten var utmerket og det krydde av servitører som fikk instruksjoner ved hemmelige tegn fra hovmester. Alle lærlingene klarte seg fint og selv min laktose- og glutenfrie mat smakte utmerket.

Onsdag morgen våknet vi til et Genève med busstreik.

Jeg fikk en annen overraskelse også, vi skulle innom Verdens helseorganisasjon (WHO) før omvisning i FNs hovedbygning. Utenfor området til WHO sto noen jeg i mitt arbeid har fått kjennskap til; IndependentWHO. Siden 26. april 2007 har de stått utenfor WHOs hovedkvarter og protestert mot WHOs manglende tiltak mot folk som er utsatt for stråling. IndependentWHO krever at WHO endrer avtalen fra 1959 med International Atomic Energy Agency (IAEA). Denne avtalen (WHA12-40) gjør at WHO må følge IAEAs fastsettelser og anvisninger om radioaktivitet.

Da vi var loset inn i et stort møterom i WHOs bygning spurte jeg  vår guide der om WHOs forhold til IAEA, men det kunne hun ikke noe ting om og hun lurte på om jeg mente de som sto utenfor ved porten? Nei, svarte jeg jeg lurte på hvem som driver med radioaktivitet? Da sa hun at det var mange som jobber med stråling og radioaktivitet i WHO. Stemmingen ble litt spent og hun så seg litt forvirret rundt. Jeg roet situasjonen med å si at jeg bare lurte.

Vår neste foredragsholder startet på engelsk og så slo han tvert over på en syngende sogna mål og introduserte seg som Dag Rekve, som stolt kunne vise frem en 392 siders rapport om alkohol og helse på verdensbasis. Han fortalte om farene ved å legalisere marihuana, men at alkohol er relatert til 5, 9 % av verdens dødsfall og at alkohol har store konsekvenser for over 60 diagnoser. Han la også til at det er bare 40 % av verdens befolkning som har noe befatning med alkohol og narkotika. Og han kunne fortelle fra andre rapporter og utredinger han jobbet med at dødsfall på grunn av foreskrevne medisiner er høyere i USA enn dødsfall som følge av bruk av ulovlig narkotika.

Han lagde også omrisset av WHO med 7500 ansatte ved 152 kontorer og med styringsprinsipper bygget på konsensus. Med lokale, regionale og globale organ og Pan American Heath Organisation som amerikansk selvstendig organ, men også regionalt organ.  Han sa at det også var stor frustrasjon over praksisen med store øremerkede fond og det reelle behovet for hjelp og bistand. Med kun 23 % frie midler fra medlemslandene, lå det sterke føringer på deres aktivitet. Han håpet at dette ville komme frem blant annet i en revisjon av tiltakene og tidsbruken rundt det siste utbruddet av Ebola, hvor WHO hadde måtte tåle mye kritikk for sen respons. Og at arbeidet med fornying av WHOs strukturer vil gi en mer effektiv organisasjon. Han presiserte at FN systemet er politisk og han var forsiktig med å uttale seg om områder han ikke visste noen ting om.

Det han fortalte om Ebola var at de landene som var rammet var land hvor helsesystemet sto veldig svakt. Noe som igjen kan være forårsaket av at de ikke har vært hard rammet av AIDs og med det ikke har hatt noe statlige helsepolitikk eller vært satsningsland for WHO. Og at Ebola ikke var luftbåren, men at smitte kunne sitte på klær og gjenstander derfor var ebolaarbeidere utsatte for smitte når de tok av seg sikkerhetsutstyr. Med en dødelighet opp mot 90% var det en epidemi han nå var glad for at verden begynte å ta alvorlig.

Busstreik og en siste innføring i alle jordens store problemer, været i Genève denne dagen var strålende, solen varmet i ansiktet da vi gikk ned bakkene mot FNs hovedkompleks og samtalen gikk livlig mellom oss nyinnvidde i FN-systemet.

Omvisning i FN bygget

I Genève er FNs arbeid for menneskerettigheter og humanitær bistand samlet, Sveits nøytrale rolle under to verdenskriger har gjort at landet har hatt en god sosiopolitisk plassering i mer enn 100 år. Alle de store hjelpeorganisasjonene har kontorer i Genève slik som blant andre Røde Kors. Listen over organisasjoner i en by med bare 190 000 mennesker er formidabel. Foruten FNs 8 organisasjoner, 15 verdensomspennende organisasjoner finns det også over 250 Ngo-er i byen. Synergieffekten er åpenbar, da det kryr av representanter fra FNs 194 medlemsland. Vår guide fortalte at det avholdes 10 500 møter her i løp av et år.

Vi gikk en lang tur og fikk se gamle og nye møtesaler overøst av kunstgaver og arkitektoniske finesser. Vi var en sliten gjeng som sa ha det til hverandre utenfor FNs suvenirbutikk.

Jeg klarte å spasere ned til NOREPS utstillingen med norsk utstyr til bruk i felt, det var lunsjtid og det ble servert ni typer turproviant.

Etter dette hadde jeg et møte med WILPF Genève. Da jeg viste frem kartet mitt og ba vakten vise meg hvor vi var og hvor jeg skulle, tok han pennen og satte et lite kryss ca. 7 millimeter fra hvor jeg hadde markert WILPF på kartet. Det viste seg at jeg hadde gått forbi kontorene våre i tre dager uten å vite det.

Med en undelige følelsen av at verden var et veldig lite sted mellom høye snedekte fjell, hadde jeg et hyggelig møte med «mine egne».

Elisabeth Kristiansen
IKFF Oslo og Akershus

(tekst/foto)