For en rettferdig og varig fred i Ukraina.

 

 

 

 

 

 

 

Av Jeffrey Sachs, Romano Prodi med flere: (Den norske oversettelsen er noe forkortet)

«Krigstrommene må vike for budskap om fred»

En internasjonal arbeidsgruppe ledet av den amerikanske økonomen og direktøren for FNs nettverk for bærekraftig utvikling, Jeffrey Sachs, møttes 6.–7. juni i Vatikanstaten, for å finne løsninger for en «rettferdig og varig fred i Ukraina».

 Mens krigen raser i Ukraina, trenger verden freds-skapere som kan hjelpe de stridende partene med å velge fred i stedet for fortsatt konflikt. USA, EU, Tyrkia, Kina og andre land bør hjelpe de to sidene til å føle seg trygg med en fredsavtale. For Ukraina betyr sikkerhet at en fredsavtale ikke vil blir fulgt av nye russiske trusler eller inngrep. For Russland betyr sikkerhet at tilbaketrekning fra Ukraina ikke vil bli fulgt av NATOs utvidelse østover og tung bevæpning av Ukraina. Kort sagt betyr fred et nøytralt Ukraina hvis suverenitet, uavhengighet og territorielle integritet er sikret.

Pave Frans sin bønn for fred er klar og sterk: «Jeg gjentar min appell til nasjonenes ledere: Ikke før menneskeheten til undergang. Vær så snill. Ikke før menneskeheten til undergang!»

Den økumeniske patriarken Bartholomew (av Konstantinopel) har uttalt: «Vi ber alle de involverte partene om å følge veien til dialog og respekt for internasjonal lov for å få slutt på konflikten og la alle ukrainere leve i harmoni. Våpen er ikke løsningen.»

Målet for fred i Ukraina er ikke bare en negativ fred – en fred uten rettferdighet – men en positiv fred sterkt basert på de fire pilarene for moralske relasjoner i Pacem in Terris: Sannhet, rettferdighet, velvillig samarbeid og frihet. Slike moralske relasjoner er nødvendige både mellom Russland og Ukraina, og mellom Russland, USA og EU.

Det er ingen tvil om at Russlands invasjon av Ukraina er et åpenbart brudd på FN-pakten og folkeretten. Russlands uoverensstemmelser med Ukraina burde selvsagt vært løst gjennom forhandlinger støttet av FNs sikkerhetsråd, og med respekt for alle lands sikkerhetsinteresser.

Den dystre virkeligheten i de pågående kampene, hvor sannsynligvis ingen av partene vil vinne en avgjørende militær seier, må snarest få begge parter til forhandlingsbordet for å hindre at krigen forlenges og for å oppnå en rettferdig fred. Krigen i Ukraina vil mest sannsynlig bli en utmattelseskrig og ende opp som enten en frossen konflikt eller en forhandlingsløsning, i stedet for at den ene siden seirer over den andre. En forhandlingsløsning ville være et mye sterkere resultat enn å ofre stadig mer i en utmattelseskrig og en fastlåst konflikt, både for mennesker og regjeringer i Ukraina, Russland, USA og EU og resten av verden.

Hvis krigen ender som en frossen konflikt, vil Russland fortsatt okkupere en betydelig del av det østlige og sørlige Ukraina, og vestlige sanksjoner mot Russland vil bli opprettholdt. Handel og investeringer mellom Russland og Vesten vil forbli blokkert og resultere i en generell nedgang i verdenshandel og utvikling. Våpen og militært personell vil også fortsette å strømme inn i Ukraina.

Hvis krigen i stedet ender med forhandlingsløsning og fred, vil en unngå ytterligere tunge tap blant Ukrainas sivilbefolkning og blant militære på begge sider, og Ukrainas eksistens og uavhengighet vil bli sikret mot ytre angrep. De fleste av de russisk-okkuperte regionene vil vende tilbake til ukrainsk suverenitet, enkelte regioner kan bli underlagt spesielle regler, russiske militære styrker vil trekkes tilbake, og vestlige sanksjoner oppheves, noe som åpner for gjenoppbygging og større sikkerhet for alle aktører i det ukrainske samfunnet og nabolandene.

Grunnleggende betingelser for en mulig fredsavtale ble skissert i andre halvdel av mars, da begge sider rapporterte om god fremgang i forhandlingene, og igjen i Italias forslag fra slutten av mai om en firedelt fredsplan. I forhandlingene i mars foreslo Ukraina fire punkter for en fredsløsning: Nøytralitet; internasjonale sikkerhetsgarantier for Ukraina; en utvidet tidsramme for å bestemme status for Krim; og forhandlinger om «de komplekse spørsmålene om Donbass.»

Italias fredsplan har også fire punkter: våpenhvile, Ukrainas nøytralitet; pågående forhandlinger om Krim og Donbass og multilaterale forhandlinger innenfor OSSE og mellom Russland og NATO om regionale sikkerhetsordninger.

Med tillit til freds-skapernes kunnskap, basert på konfliktens identifiserbare røtter, forhandlingene i mars og fredsinitiativene til nå, foreslår vi følgende punkter for en våpenhvile og en positiv fredsavtale

1. Nøytralitet for Ukraina, det vil si at staten gir avkall på sin ambisjon om NATO-medlemskap, samtidig som Ukrainas frihet til å inngå avtaler med EU og andre anerkjennes.

2. Sikkerhetsgarantier for Ukrainas suverenitet, uavhengighet og territorial integritet fra de fem permanente medlemmene av FN (Kina, Frankrike, Russland, Storbritannia og USA), samt EU og Tyrkia, som omfatter militær åpenhet og begrensninger på militære utplasseringer og storskalaøvelser i grenseområder, under internasjonal overvåking i forbindelse med opphevelse av økonomiske sanksjoner.

3. Russisk de facto-kontroll av Krim i en periode på noen år, hvoretter partene vil søke en permanent folkerettslig løsning gjennom diplomatiske kanaler, som kan inkludere enklere tilgang for lokalsamfunn til både Ukraina og Russland, liberal grenseovergangspolitikk for mennesker og handel, utplassering av Russlands Svartehavsflåte og økonomisk kompensasjon.

4. Autonomi for Lugansk- og Donetsk-regionene i Ukraina, som kan omfatte økonomiske, politiske og kulturelle aspekter som vil bli nærmere definert i nær fremtid.

5. Garantert handelstilgang for både Ukraina og Russland til Svartehavs-havnene i begge land.

6. Den gradvise opphevelsen av vestlige sanksjoner mot Russland knyttet til tilbaketrekning av det russiske militæret i samsvar med avtalen.

7. Et multilateralt fond for gjenoppbygging og utvikling av Ukrainas krigsherjede regioner – hvor også Russland deltar – og umiddelbar tilgang for humanitær hjelp.

8. En resolusjon fra FNs sikkerhetsråd om å tilby internasjonale overvåkingsmekanismer for å støtte fredsavtalen. 

Mot en positiv fred

President John F. Kennedy sa viselig at  «Ekte fred må være et produkt av mange nasjoner, summen av mange gjerninger. Den må være dynamisk, ikke statisk, og endres med utfordringene som møter hver ny generasjon. For fred er en prosess – en måte å løse problemer på.» For å løse problemer trenger vi samarbeid, og for å samarbeide trenger vi tillit. Varig fred avhenger derfor ikke bare av formelle avtaler, men også av samarbeid i lokale samfunn, på tvers av etnisitet, religion og nasjonalstater. Media har også ansvar for å åpne plass til fredsbudskapet og ikke bare til slagene på krigstrommen. 

Trossamfunn er en inngangsport til positiv fred. Trossamfunn bringer mennesker sammen i menneskeverdets og rettferdighetens ånd, og har mulighet til og som oppdrag å bringe mennesker sammen selv på tvers av trosretninger og etnisiteter. Den katolske kirke, det økumeniske patriarkatet, Moskva-patriarkatet og den ortodokse kirken i Ukraina er fundamentet for positiv fred både mellom Russland og Ukraina og innenfor de ulike samfunnene i Ukraina og kan spille en avgjørende rolle i den nødvendige forsoningsprosessen som en vei til positiv fred. Vi ber religiøse ledere fra alle trosretninger om å støtte Russland og Ukraina i å søke positiv fred, og dvele ved Esaias ord:

«De skal hamre sine sverd om til plogskjær og sine spyd til vingårdskniver. For ingen nasjon skal løfte et sverd mot en annen, og de skal ikke lære krig lenger.»  

Ytterligere refleksjoner:

Selv om kampene fortsetter, vil sannsynligvis verken Russland eller Ukraina oppnå et sterkere og bedre resultat enn en forhandlingsløsning for fred. Likevel vil de ovennevnte betraktningene sikkert reise noen innvendinger, som vi her gir våre svar på.

Innvending 1: Ukraina har rett til å velge å bli med i NATO.

Mens OSSE-pakten anerkjenner medlemslandenes rett til å velge sine sikkerhetsordninger, inkludert allianse-avtaler, er statene også forpliktet «til ikke å styrke sin sikkerhet på bekostning av andre staters sikkerhet». I stedet har de lovet å opprette et felles OSSE-sikkerhetsområde «uten skillelinjer og soner med forskjellige sikkerhetsnivåer» og der «ingen stat, gruppe av stater eller organisasjoner skal ha mer ansvar enn andre for opprettholdelsen av fred og stabilitet i OSSE-området, og ingen av dem kan heller betrakte noen del av OSSE-området som sin innflytelses-sfære.» For dette formål forpliktet NATOs medlemsland og Den russiske føderasjonen seg i en avtale fra 1997 til å opprettholde strategisk tilbakeholdenhet og stabilitet – gjennom å forpliktelse seg til rustningskontroll og forbedre gjensidig sikkerhets-samarbeid og styrke OSSE som en felles sikkerhetsorganisasjon. NATO er heller ikke forpliktet til å akseptere andre staters søknad om å bli med i alliansen; snarere må den avveie hva det vil innebære for regional og strategisk stabilitet og gjensidig sikkerhet.

Etter Russlands syn vil en NATO-utvidelse til Ukraina og Georgia gå på bekostning av Russlands sikkerhet. Med den foreslåtte NATO-utvidelsen ville USA og dets allierte vært i stand til å ta i besittelse den strategiske basen til Russlands Svartehavsflåte på Krim, skape nye potensielle utplasseringsområder for tropper og missiler nær Russlands kjerneland, og dermed undergrave den strategiske balansen. NATO-styrker vil kunne begrense Russlands tilgang til Svartehavet og det østlige Middelhavet for økonomiske og militære formål. Dette er eldgamle betraktninger som spilte en rolle i Krimkrigen (1853 til 1856) og spiller ut igjen i dag.

Dessuten, mens NATO beskriver seg selv som en ren defensiv allianse, ser Russland det annerledes. Russiske ledere og diplomater har gjentatte ganger uttrykt alvorlig bekymring over NATOs bombing av Russlands partner Serbia i 1999; den USA-ledede «koalisjonen av de villige» i 2003-krigen mot Irak som trosset innvendingene fra FNs sikkerhetsråd; og bruddet på FNs sikkerhetsråds mandater under de NATO-alliertes bombing av Russlands partner Libya i 2011, som førte til regime-skifte og fortsatt kaos.

Etter Russlands syn tjener NATO de geopolitiske interessene til USA og dets allierte langt utover NATOs begrunnelse om kollektivt forsvar av Vest-Europa under den kalde krigen. Uansett, å ta slike russiske bekymringer på alvor, rettferdiggjør på ingen måte militær aggresjon mot en suveren nabostat.

Innvending 2: Ukraina vil snart gjenerobre territorier Russland har beslaglagt siden invasjonen i februar

Ukraina og dets støttespillere hevder at Ukraina vil vinne en utmattelseskrig, og peker på skaden på den russiske økonomien fra vestlige sanksjoner og den dårlige ytelsen til det russiske militæret. Ikke desto mindre okkuperer Russland en betydelig mengde land og fortsetter å utvide okkuperte territorier i Donbass. I følge IMF var Russlands BNP på 1,8 billioner dollar i 2021 omtrent 9 ganger større enn Ukrainas BNP på 200 milliarder dollar. Siden invasjonen har den ukrainske økonomien vært i en desperat tilstand, truet av fullstendig kollaps med en nedgang på kanskje 50 prosent av BNP, mens Russlands økonomiske nedgang forventes å være rundt 10 prosent. Ifølge noen rapporter har russiske dollareksportinntekter faktisk steget, ikke falt, fordi sanksjoner har økt prisen på russiske eksportvarer, mens Ukrainas eksportinntekter har stupt. Ukrainas utsikter i en utmattelseskrig er derfor helt avhengig av fortsatt betydelig økonomisk og militær støtte fra Vesten. Imidlertid er offentlig støtte i USA og EU til ytterligere storstilte bevilgninger allerede i ferd med å avta, spesielt under byrden med synkende levestandard som følge av økonomiske problemer forårsaket av krig og sanksjoner.

Innvending 3: Russland burde straffes, ikke belønnes for invasjonen. 

Russlands uoverensstemmelser med Ukraina og NATO burde selvsagt vært løst gjennom fredelige forhandlinger. Men da Russland prøvde å forhandle med Biden-administrasjonen og NATO om spørsmålet om NATO-utvidelse i 2021, svarte USA og NATO at Ukrainas privilegium til å bli med i NATO ikke var tema for forhandlinger. Da Russland tok opp spørsmålet om Ukrainas manglende gjennomføring av Minsk-avtalene, fikk de ingen støtte fra de europeiske garantilandene. Disse fakta rettferdiggjør på ingen måte Russlands invasjon av Ukraina, men de bidrar til å forklare den, og enda viktigere, de bidrar til å peke på landemerker som vil bidra til å avslutte krigen.  Russland må også avstå fra å lage fortellinger som fornekter Ukrainas nasjonale identitet og å bevisst gjenvinne territorier de hevder er historisk russiske, da dette vil føre til en langvarig krig og ødelegge muligheter for forsoning og fred

Innvending 4: Russland og Ukraina er langt fra en fredsavtale, så kampene vil fortsette.

Grunner som gir tillit til forhandlinger: På den militære fronten har krigen blitt en intens konflikt i en begrenset region av Ukraina (Donbass og den sørlige kystlinjen, 20 prosent av Ukrainas territorium). For begge sider er det forbundet med store kostnader å vinne terreng. Vestens frykt for at Russland skal overkjøre Ukraina og deretter fortsette til andre land er for lengst over.

På den annen side er troen på at NATOs våpen raskt vil skyve Russland ut fra slagmarken også motbevist. Dessuten har Vestens sanksjoner, en gang sett på som et middel til å knuse Russlands økonomi, vist seg å ha begrenset effektivitet og høye kostnader for resten av verden.  Begge sider har nådd en smertefull fastlåst tilstand, en situasjon lenge ansett som et grunnleggende kjennetegn på at en konflikt er moden for løsning.

Forhandlinger vil minske risikoen dramatisk for å destabilisere samfunn utenfor konfliktområdet, i Europa og på andre kontinent, som nå merker de sosiale og økonomiske konsekvensene av krigen i Ukraina. Det er  usannsynlig at Russland eller Ukraina vil forbedre denne situasjonen ved å fortsette krigen. Russland kan være i stand til å erobre mer ukrainsk territorium med tunge kostnader for militæret og den russiske økonomien, men de vil sannsynligvis ikke være i stand til å utnytte okkupasjonen av ekstra områder til å oppnå en mer fordelaktig fredsavtale. Snarere vil okkupasjon av mer territorium eller ensidig russisk annektering av Donbass trolig resultere i en fastlåst konflikt der Vestens sanksjons-regime fortsetter, hundrevis av milliarder dollar av Russlands valutareserver vil forbli blokkert, handel og investeringer mellom Russland og Vesten vil bli suspendert på ubestemt tid, og den økonomiske byrden ved gjenoppbygging i de okkuperte områdene ville falle på Russland alene.  

Det er også usannsynlig at Ukraina vil forbedre sin posisjonen ved å fortsette å kjempe. USA og andre NATO-land har tydeliggjort grensene for hva slags militær og økonomisk støtte de kan tilby. Den ukrainske økonomien er allerede ødelagt, og tapene vil bli større hvis kampene fortsetter. Ukraina har allerede tatt inn over seg realiteten av NATOs ikke-ekspansjon. Å komme til enighet med Russland på dette punktet kan sikre Ukraina betydelige fordeler i forhandlingene.

Den kanskje største hindringen for et forhandlet resultat er frykten for selve forhandlingene.

Politikere frykter at de vil bli angrepet for ettergivenhet og til og med for å være svikere hvis de krever kompromiss fremfor en militær seier ved forhandlingsbordet. Det er derfor freds-stiftere er så viktige på dette stadiet. Rollen til Pave Frans og FNs generalsekretær, António Guterres, og andre anerkjente freds-skapere kan bli avgjørende.  Forkjempere for fred må bidra til å styrke politikere som tar risikoen ved å søke forhandlinger. De, som statsminister Mario Draghi, som nylig fremmet Italias forslag om fred, fortjener vår dypeste ros.

Vi må mobilisere sivilsamfunnsorganisasjoner og verdens opinion for fred og oppfordre til en allianse for fred. 

Innledende underskrifter:

Jeffrey D. Sachs, president of the UN Sustainable Development Solutions Network and university professor at Columbia University 

Anthony Annett, Gabelli Fellow at Fordham University 

Maria Paola Chiesi, Science and Ethics of Happiness Study Group 

Richard Falk, Milbank Professor of International Law and Practice, Emeritus, Princeton University 

Ana Marta Gonzalez, Professor of Moral Philosophy at the University of Navarre 

Nina Khrushcheva, professor of international affairs at the New School 

Anatol Lieven, senior research fellow at the Quincy Institute for Responsible Statecraft 

Mario Marazziti, former Member of Parliament and President of the Human Rights Committee, Italian Parliament 

Miguel Ángel Moratinos, United Nations High Representative for the Alliance of Civilizations and former Foreign Minister of Spain 

Romano Prodi, former prime minister of Italy and tenth president of the European Commission 

Wolfgang Richter, senior associate for international security at the Stiftung Wissenschaft und Politik (German Institute for International and Security Affairs) 

Richard E. Rubenstein, university professor of conflict resolution and public affairs at George Mason University 

Michael von der Schulenburg, former assistant secretary general of the United Nations in UN Peace Missions 

Anna Sun, associate professor of religious studies at Duke University 

William F. Vendley, vice president for world religions and spirituality at the Fetzer Institute and secretary general emeritus at Religions for Peace.

Her kan du lese hele fredsforslaget på engelsk: https://www.jeffsachs.org/newspaper-articles/lljyk5p69dhcrm8epskjc7zh9d9n42

 

 

.