Fredsdepartement

Det er viktig at IKFF-WILPF Norge og resten av fredsbevegelsen konkretiserer vår visjon for fred, at vi formulerer hva vi er for – ikke bare hva vi er mot. Fredsdepartement er et viktig ledd i det arbeidet. Mange medlemmer og flere lokallag har vært opptatt av arbeidet med fredsdepartement, blant annet Bergen. Fredsdepartement er et godt ord som skaper refleksjon og diskusjon – også hos de som ikke er medlemmer.

Artiklene fra Margrethe Tingstad og Ingeborg Breines (se nedenfor) inneholder en oversikt over debatten i Norge om fredsdepartement, argumenter for og mot, konkrete oppgaver for et slikt departement, informasjon om status i andre land, redegjørelse for arbeidet i FN og UNESCO for fredskultur – og ikke minst forslag til hva IKFF-WILPF Norge kan gjøre.

Det er en rekke argumenter for et eget departement for fred og fredskultur:

  • Gjøre fred og fredskultur mer synlig – bl.a. med egen statsråd og eget budsjett
  • Sikre fokus på fredskultur, undervisning og langsiktig arbeid
  • Skape en overordnet struktur og forankring for fredsbygging
  • Bygge på erfaringene fra opprettelse av miljødepartementet, blant annet vedr. samspill mellom myndigheter og sivilsamfunn
  • Skape økt politisk prioritering for fredsarbeid og alternativene til militarisme og opprustning både – nasjonalt og internasjonalt.
  • Utfordre økonomiske aspekter ved rustningsindustri og våpeneksport – også i Norge

Vi er nå i en meget spent internasjonal situasjon med opprusting, konfrontasjoner, usikkerhet, ulikhet og krigsfremmende retorikk, hvor det er viktig å hente frem og styrke fredskulturvisjonen. Kan det å fremme mer konsistent et forslag om å etablere et eget freds(kultur)departement i Norge være en mulig måte å skape interesse for fredskulturarbeidet i årets Stortingsvalgsprosess? Regjeringen presenterte nylig sin melding til Stortinget om veivalg i norsk sikkerhetspolitikk. Innspill om et freds(kultur)departement i Norge er relevant i denne sammenheng.

FNs bærekraftsmål kan ikke oppnås uten fred. Strategisk kan det derfor være nyttig å fremme fredskulturvisjonen og ønsket om et eget freds(kultur)departement som et middel til effektiv oppfølging av bærekraftsmålene.

Å gi fred en plass ved bordet

Lea Dupouy som arbeidet som trainee for IKFF Bergen i 2018 har utarbeidet en studie om viktigheten av å opprette et fredsdepartement i Norge. Studien har syv deler, hvor hver del viser ulike problemstillinger et fredsdepartement vil stå overfor, og hvordan departementet møter disse utfordringene. Hovedoppgaven til et norsk fredsdepartement er å hjelpe med å løse konflikter og håndtere traumer gjennom dialog, empati, ikkevold og kreativitet. Departementets arbeidsoppgaver vil kunne utvides til å omhandle utvikling og sosial rettferdighet. Forslagene gitt i denne studien er påvirket av det pågående arbeidet med å fremme departementer og infrastrukturer for fred som Global Alliance for Ministries and Infrastructures for Peace (GAMIP) har initiert. I så henseende vil denne studien kunne være relevant for mange andre stater.

Last ned studien To Give Peace a Seat: Study on the Establishment of a Peace Ministry in Norway her.

Her kan du laste ned en forkortet versjon av studien oversatt til norsk Å gi fred en plass ved bordet.

ETTERLYST: en oppskrift for fred

Fryktkampanjer og fiendebilder virker handlingslammende og får oss til å tro at dommedag er nær, skriver styremedlem i IKFF, Susanne Urban i en kronikk i Ny Tid desember 2018. Hun etterlyser et fredsdepartement. Les kronikken her.

Arbeidet for et norsk fredsdepartement – En kort oversikt pr. juni 2018

Arbeidet for et norsk fredsdepartement – En kort oversikt pr. juni 2018 – Grunnlag for utredning (40s, IKFF Bergen). Les oversikten her.

Arbeid for å fremme et norsk Fredsdepartement

Av Kirsten Margrethe Kvam Tingstad

Det følgende er et forsøk på en kort oppsummere et prosjekt der IKFF prøvde å skape engasjement rundt et norsk freds(kultur)-departement. Det sier litt om hvor vi sto da vi la prosjektet til side for noen år siden, og hvordan vi opplevde det politiske klimaet i Norge på felt som berørte prosjektet.

Arbeid med saken i IKFF – WILPF Norge
IKFF Norge har i flere omganger stilt spørsmål ved om Norges rolle som fredsbygger ivaretas innenfor eksisterende departementsstruktur, og om et fredsdepartement er veien å gå for at en langsiktig politikk for fredskultur og ikke-militær konfliktløsning skal få gjenklang i regjeringsapparatet.

Forslaget ble første gang fremmet av avdelingene i Sandnes og Stavanger på landsmøtet i 1983. Johanne Skog Gripsrud var en sterk talskvinne for saken. Senere ble arbeidet tatt opp i 2007-2010, litt i samarbeid med Fredslaget, men interessen for å arbeide systematisk med dette var delt av nokså få medlemmer. Undertegnede holdt en rekke innlegg og deltok i diskusjoner i ulike sammenhenger, både innen fredsbevegelsen og utenfor. Samlet sett hadde prosjektet for lite tilgjengelige ressurser og oppslutning i forhold til en ambisjon om et nytt departement.

Status internasjonalt
NEPAL, Solomoøyene, Costa Rica har i dag ulike former for fredsministerier, samt Region of Bougainville, Papua New Guinea. Ellers har det vært en rekke initiativ for opprettelse av fredsministerier i flere land.

I Canada har det vært et langvarig engasjement og et konkret forslag kom til behandling i House of Commons som forslag, men ble nedstemt. Det er uvisst for meg hvor dette ligger nå. Se nettsiden med god informasjon. I USA har arbeidet med et fredsministerium vært organisert i The Peace Alliance. I Australia har saken vært organisert gjennom Ministry for Peace Australia. Et annet initiativ er et internasjonalt forum som har hatt flere symposier: Global Alliance for Ministries and Infrastructures for Peace. De er også på Facebook. Danmark hadde en organisasjon som ikke er aktiv lenger (peace alliance), og som vi hadde noe samarbeid med i form av bl.a. et felles møte i København.

Situasjonen i Norge – noen momenter og synspunkter
For mange år siden var Torvald Stoltenberg i mot, da medlemmer av IKFF henvendte seg til ham med ideen om et fredsdepartement. Hans begrunnelse for motstanden til idéen var at «fred» skulle være en del av alle relevante departement (sektorintegrering).

Sektoransvarsprinsippet dreier seg først og fremst om å plassere hensyn til et politisk område i «hjertet» av beslutningsprosesser i den enkelte sektor – altså skulle ifølge Stoltenbergs resonnement fredsarbeid inngå i alle sektorer som fatter beslutninger som har konsekvenser for fred, menneskerettigheter, ikkevold og (menneskelig) sikkerhet m.m.

Offentlig fredspolitikk i Norge (dersom vi regner med et utvidet fredsbegrep) er organisert innenfor:

  1. Forsvarsdepartementet – som har nasjonal sikkerhet som øverste mål
  2. Utenriksdepartementet (UD) – hvis oppgave er å arbeide for Norges interesser internasjonalt, sikre vår frihet, trygghet og velstand. Ressursene i UD er i forhold til konflikt i stor grad bundet opp mot krisehåndtering
  3. Barne- og likestillingsdepartementet; som bl.a. arbeider med etnisk diskriminering, integrering, og vold i nære relasjoner
  4. Justisdepartementet; ivaretar flyktningers beskyttelse nær konfliktområder, etc.
  5. Utdanningsdepartementet (i liten grad)
  6. (Bistandsdepartementet, ikke lenger i Norge)

Argumentet fra vår (IKFFs) side har vært at dersom freds- og fredskulturbygging skulle bli synlig nok til å bli vektlagt politisk ved siden av militært forsvar og militær «sikkerhetspolitikk», måtte det ha et eget departement, en egen statsråd og ikke minst et eget budsjett. Både politiske og institusjonelle tilnærminger til freds- og sikkerhetsarbeid endrer seg over tid, men fredspolitikk har i de fleste land ikke blitt en del av offentlig og politisk dagsorden på linje med forsvars- og sikkerhetspolitikk. Som politisk område, kan en vel trygt si at fredsarbeid har stått på siden av alle etablerte samfunnssektorer.

Norge har vært dypt involvert i, og hatt strategier for fredsoperasjoner og konfliktsoner, fredsforhandlinger i eksisterende konflikter og har deltatt i en rekke intervensjoner hvor alibiet har vært å skape fred. Imidlertid har fredskultur, dialog, fredsundervisning og langsiktig arbeid med de grunnleggende årsaker til krig og konflikt ikke hatt noen stødig kurs eller prioritet. Globalisering har endret mye ved det politiske klimaet, og grensene mellom innenriks- og utenrikspolitikk viskes mer og mer ut. Dagens offentlige strukturer svarer kanskje ikke optimalt på alle utfordringene. Det er ingen overordnet struktur i Norge som har fredsbygging som spesifikt mål.

Vi (IKFF) har hele tiden ment at Norges fredsengasjement ikke hadde tilstrekkelig forankring i statsapparatet og enda mindre politisk resonans i partiene som er representert i storting og regjering. Vi har savnet en strategisk politikk og en politisk strategi for fredskultur. Vold er et økende problem og tar mange former. Utfordringen er å redusere alle former for vold og sette arbeidet i sammenheng med bygging av en fredskultur nasjonalt og internasjonalt.

Det var fristende å trekke en del paralleller med utviklingen av miljø som politikkområde, og i forrige omgang med sondering rundt opprettelse av et fredsdepartement brukte vi referanser fra arbeidet for opprettelsen av miljødepartementet på 70-tallet. Også miljø og miljøvern ble tidligere sett på som et felt på siden av andre politikkfelt før det ble klart at miljøutfordringer var allmenne, presserende og internasjonale (ideen om et departement for miljø ble først grundig latterliggjort i en del politiske sirkler). Det ble også etter hvert klart at internasjonale miljøproblemer måtte ses i sammenheng med fordeling av ressurser globalt (Verdenskommisjonen 1987:18).

Igjen, med henvisning til miljøet som politisk felt, er det en parallell rundt begrepet «bærekraftig utvikling», hvor vi også nå har som eget mål nr. 16 i de nye utviklingsmålene, som vedrører fred. Her skal det arbeides mot en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for kommende generasjoner å få dekket sine behov.  Her er både det økonomiske, sosiale og det økologiske aspektet høyst relevant når vi ser negative effekter av våpenutvikling, -testing og –bruk.

Integrering av arbeid for en fredskultur avhenger av samspillet mellom (sivil)samfunnet og det politiske beslutningssystemet. Departementer er i Norge helt avgjørende styringsorganer, så det kan antas at endringer og innretninger på departementsnivå ville engasjere både samfunnsbaserte aktører som frivillige organisasjoner og politiske partier.

Spørsmålet vi og andre stilte var; Hvordan og i hvor stor grad vil et sektordepartement for fredskultur øke vektlegging av et ikke-militært fredsarbeid og sørge for at dette blir en større del av en nasjonal politikkutforming? Integrasjon av fredskultur må også ses i sammenheng med politikkutforming og ansvar for oppfølging av politiske vedtak, og ikke bare knyttes til formelle strukturer.

I forbindelse med en del utredninger om sektorintegrasjon innen miljøfeltet, finnes det forskning som tilsier at et sektordepartements reelle politiske betydning betinges av et verdimessig og kulturelt skifte (Wilkinson, David, 1997: Environmental politics 6). Vi vet at det var en stor mobilisering av sivilsamfunnet forut for den politiske viljen og interessen for å opprette et eget departement for miljø(vern). Det er lett å tenke at det var bredde-mobilisering og en sterk miljøbevegelse samtidig med at miljøeffekter av inngrep meldte seg sterkt, som førte til den politiske viljen til å gi miljø et eget departement. I tillegg var det stigende miljøbevissthet over hele den vestlige verden, og FN-prosessen knyttet til Brundtlandkommisjonen (1983) har nok betydd en del for sektorintegrasjon av miljøperspektiver her hjemme.

Vi ser dessverre ikke den samme (nødvendige?) mobilisering for fredsarbeid og alternativer til militær respons på konflikter i dag. Her hjemme har fredsbevegelsen hatt beskjeden oppslutning de siste tiårene, og i akademia synes røstene som taler for en politisk avspennings- og fredsstrategi å være nokså få. Det er grunn til å frykte at mangelen på statlig/offentlig fredspolitikk gjenspeiler feltets lave prioritet i praktisk politikk. All hyggelig og oppmuntrende oppmerksomhet rundt Nobels fredspris og i meldinger og festtaler kan være oppriktige nok, men fører ikke til uttelling når budsjettpostene skal fordeles. Da er det realpolitikk framfor symbolpolitikk. Det er forstemmende lite å risikere ved å unnlate å følge opp vage lovnader overfor fredsbevegelsen. Kritikk av dagens offentlige freds- og sikkerhetspolitikk er spredt og kortvarig.

Videre spiller internasjonale forhold en rolle. Den internasjonale dagsorden, og kanskje særlig politisk klima og prosesser i FN-regi, får betydning for sektorintegrasjon i vårt eget land. Vi kunne håpe at EU som et annet viktig internasjonalt samarbeidsorgan (som også har vunnet Nobels fredspris) kunne ha hatt en sterkere målsetting om fredsskapende politikk som et mer fast prinsipp og rettesnor for sitt arbeid.

Dagens prioriteringer i ressursbruk er basert på et middelaldersk narrativ om at modige krigere med sterke våpen skal redde og skape trygghet for folk. Dette narrativet ser bort fra hvordan militarisert statssikkerhet ofte forverrer menneskelig sikkerhet og svekker kapasitet hos mennesker selv til å bygge stabile samfunn. Både fredsforskning, organisasjoner og noen få politikere stiller spørsmål ved militær definisjon på sikkerhet og om stater er de viktigste garantistene for sikkerhet. FN har tatt opp dette i sin diskurs rundt «menneskelig sikkerhet». Med denne tilnærmingen (UNDP 1994: Human Development Report) ble definisjonen på sikkerhet at folk skulle kunne leve i frihet fra frykt og nød, hvilket inkluderer fattigdom, økonomisk urettferdighet, miljøkatastrofer og sykdom som trusler mot sikkerhet.

Det utvidete sikkerhetsbegrepet utviklet innenfor militære systemer definerer terrorisme og mislykkede stater som en ny trussel, men tar ikke i særlig grad inn fattigdom, sykdom og miljømessige katastrofer. En slik definisjon legitimerer bl.a. NATOs nye strategi, «out of area», som en garantist for sikkerhet og fred for innbyggerne, med et demokratisk sikret monopol på voldsbruk. Militær respons på konflikter har blitt standard uten at det stilles spørsmål. Parallelt med denne utviklingen har vi sett at sivilsamfunnets plass krymper – i alle deler av verden, inkludert her i Norge.

I perioden 2007-2010 da vi sist arbeidet med dette, var det vanskelig å se at klimaet for en annen fredspolitikk var tilstede i de politiske partier/regjering eller storting. Dette bildet er ikke endret i positiv retning i 2017, heller tvert imot; nå som vi ser en retorisk og politisk dreining mot opprustning som ligner, og kanskje kommer til å overgå, den kalde krigen. Partier som tidligere var forbundet med en freds-«profil» er ikke like klare i sine programmer nå, og det blir spennende å se om noe norsk politisk parti vil fremme dialog, fredsundervisning, fredskultur, nedrustning eller avspenning foran stortingsvalget høsten 2017. Det blir derfor viktig for oss i fredsbevegelsen å utfordre partiene på dette feltet i et valgår.

Vi må selvsagt ikke glemme det økonomiske aspektet. Det er lett å tenke seg at sektorintegrasjon av politikkområder vanskeligere kan oppnås der hvor det er sterke økonomiske interesser, noe vi vet at det er rundt norsk våpenproduksjon og annen militær industri. Antall arbeidsplasser i norsk våpenindustri var sågar argumentet Jonas Gahr Støre ga oss da han var utenriksminister og ble spurt om alternativ til Norges store våpenproduksjon.

Dersom vi nok en gang tenker tilbake på tiden med opprettelse av et miljødepartement, kan en stille seg spørsmål om miljø(vern)arbeidet i tilstrekkelig grad har utfordret, og utfordrer grunntrekkene i norsk økonomi gjennom at miljøet har sitt eget departement. Her tro jeg svaret er nei, selv om strukturen har resultert i klare forbedringer på enkeltområder. Likevel er det hevet over tvil at opprettelse av et miljødepartement gjorde at miljø(vern) ble satt på den politiske dagsorden på en helt ny måte. Vi fikk ny lovgivning, og synspunkter fra sivilsamfunnet ble inkludert i saksgang og politisk arbeid. Integrasjon av fredskulturarbeid vil kreve at fred som mål også gjenspeiles i lover, handlingsplaner, utredninger etc.

Paradoksene i norsk fredspolitikk med humanitær innsats via samfunnsbygging og konfliktmegling på den ene siden, og sikkerhetspolitisk motiverte militære aksjoner på den andre siden, blir ikke mindre, men tvert om mer synlige. Det bør være fredsbevegelsens oppgave å ytterligere synliggjøre disse.

Hva har vi sagt tidligere?
Det følgende er sakset fra tidligere skriv i perioden 2007-2010:

«IKFF mener at Norges internasjonale rolle som fredsbygger ikke godt nok ivaretas innenfor eksisterende departementer. Vi mener at fredsbygging er helt avgjørende med tanke på verdenssamfunnets overlevelse».

«FN har tidligere oppfordret alle land om å opprette egne fredsdepartement».«I dag legges det alt for stor vekt på militær respons når Norge (og resten av verden) uttaler seg om, eller går inn i andre lands konflikter. Vi mener det er ført grundige bevis for at væpnede aksjoner i nasjonale og regionale konflikter:

  • ikke virker konfliktdempende
  • bygger opp om fiendebilder mer enn legger grunnlag for dialog og tilnærming
  • fører til uakseptabelt store menneskelige og kulturelle tap og lidelser
  • svekker grunnlaget for gjenoppbygging av sivile samfunn

Militær tilnærming til verdens konflikter trenger en motvekt fordi den:

  • fører til enorme våpenkappløp og opprustning, og en bruk av ressurser som bør brukes på konfliktforebyggende samfunnsprosjekter, som utdanning
  • i alvorlig grad svekker grunnlaget for en bærekraftig utvikling, ved at produktiv landjord og andre naturressurser ødelegges av krig og mat ikke dyrkes på grunn av krigføring
  • selv forsvarets talsmenn ser i økende grad at militæraksjoner ikke løser konflikter på sikt

Oppgaver for et framtidig norsk fredsdepartement

Dalai Lama har sagt at den eneste freden det er mening å snakke om er verdensfreden. Et norsk fredsdepartement må fremme ikke-militære veier mot fred og konfliktløsning globalt. Det følgende er sakset fra tidligere notaer:

Et fredsdepartement skal:

  • ha ansvar for den delen av norsk politikk som gjelder fredskulturbygging, fredsundervisning, ikke-militær konflikthåndtering og fredsforskning, og skal ledes av en egen statsråd
  • etablere en plattform for Norges arbeid med fredskulturbygging og konfliktforebygging for det offentlige, sivilsamfunnet og ulike institusjoner og organisasjoner på feltet
  • samle og systematisere lover som trenger revisjon for å passe inn i dagens politiske landskap: Humanitær- og strafferetten, folkeretten, internasjonalt
  • vurdere hvilke nye lover, avtaler og traktater vi vil trenge for å styrke fredskulturarbeid
  • utarbeide et rammeverk for en fredskultur, som favner både fredsskapende arbeid i konflikt- og postkonfliktsoner, fredskulturbygging i fredstid, og fredsundervisning
  • koordinere arbeid mot FN og langsiktige humanitære spørsmål, som menneskerettigheter
  • være oppdragsgiver på forskning på hvilken langsiktig effekt våpensalg, investeringer i våpenproduksjon og deltakelse i væpnede aksjoner har på fred og sikkerhet (f.eks. den nylige Afghanistan-rapporten, og den manglende Libya-rapporten)
  • legge til rette for fredsundervisning i skolen (lovfestet på alle nivå i Costa Rica)
  • styrke ikke-militært fredsarbeid og samarbeid mellom ulike organisasjoner internasjonalt
  • overvåke alle former for krigsfare, brudd på menneskerettigheter, etniske konflikter, og opprustning i strid med dagens traktater
  • støtte sivilsamfunnets arbeid, kommuners ikkevoldsarbeid, interessegrupper etc.
  • være rådgivende organ for regjeringen og andre departementer som UD, FD, etc.
  • levere anbefalinger til regjeringen om hvordan norsk våpensalg påvirker fredsutvikling
  • forvalte et budsjett som skaI finansiere fredstiltak, fredsutdanning, etc.
  • formulere, implementere, overvåke og evaluere langsiktig strategi for en fredskultur, konflikthåndtering og programmer for gjenoppbygging i postkonfliktsoner
  • bestille og bruke forskning på feltet
  • direkte bidra med investering til prosjekter i samfunn som en forebyggende ressurs, under konflikter med megling og dialogarbeid, samt fredsbygging i etterkant av væpnede konflikter
  • drive informasjon om fredsbygging

(Det ble utarbeidet noen skisser til forslag på et fredsdepartements ulike avdelinger. Disse ligger på IKFF-kontoret)

Argumenter mot et fredsdepartement.
I våre diskusjoner i forrige prosjektperiode var det en rekke innvendinger mot et nytt departement for fred, både fra fredsforskere og politikere. Et av hovedargumentene mot var at fredssaken ville svekkes. Man så for seg at fredsforskere og andre med utdanning innen freds- og konfliktstudier, ville forlate sine jobber i frivillige- og/eller andre organisasjoner, med det resultat at de ble byråkratisert og tatt som gisler inn i et liksom-departement uten makt. Jeg velger å tro at et departement med en egen minister, dersom vi først kom så langt, uansett ville ha medført at et alternativ til dagens militære freds- og sikkerhetspolitikk ville måtte fått større oppmerksomhet.

Hva kan vi gjøre?
Fredsbevegelsen kan føle seg nokså maktesløs i Norges offentlige tilfredshet med innsats innen «sikkerhetssektoren».  Forsvar og militære virkemidler møtes i den grad med politisk omsorg, prioritering og nå på nytt økte økonomiske bevilgninger, at det som tidligere kunne tenkes som et likeverdig partnerskap i fred og forsoning, i dag oppleves paradoksalt og uvirkelig. Omfattende medieomtale om trusler mot landet vårt, militær opprustning, farlig verden, krav om militære muskler, sikrer en daglig eksponering av forsvarets del av behovet.

Vi må utgjøre motstykket til dagens narrativ.
Alternativet er motstand mot militær opprustning, fremming av dialog, investering i grunnårsakene til konflikt, fredskulturbygging på alle plan, og understreking av FNs bærekraftsmål, og særlig nr. 16 som omhandler fred. Dette alternativet må vi bringe ut til folks hverdag og enda tydeligere synliggjøre de økonomiske og økologiske kostnader ved dagens politikk.

Norge trenger et Freds(kultur)departement

Av Ingeborg Breines

BAKGRUNN: Begrepet fredskultur

Begrepet fredskultur ble første gang brukt på en internasjonal fredskonferanse i Yamoussoukro, Elfenbenskysten, arrangert i 1989 av UNESCO. Rapporten derfra dannet grunnlag for utviklingen av en visjon og et storstilt program først i UNESCO, senere vedtatt av FN og videreutviklet av en rekke organisasjoner, institusjoner og enkeltpersoner.

Begrepet fredskultur ble første gang brukt offisielt i et FN-dokument utenfor UNESCO i 1995 i Beijing Platform for Action: Strategic objective E.4. Promote women’s contribution to fostering a culture of peace. Ett av UNESCOs bidrag til FNs 4. Kvinnekonferanse var et Statement on Women’s contribution to a culture of peace. Dokumentet ble skrevet i samarbeid med UNESCO-ambassadørene fra de landene som på det tidspunkt hadde en kvinnelig stats- eller regjeringsoverhode da de skulle være de første til å signere. Alle undertegnet bortsett fra Norges statsminister.

Definisjon
UNESCO meislet ut fredskulturvisjonen på 1990-tallet i samarbeid med en rekke partnere, basert på egne og øvrige FN-systems ulike normative instrument. I fredskulturvisjonen skulle blant annet dialog og respekt for menneskerettighetene erstatte ulike former for vold; flerkulturell forståelse og solidaritet skulle erstatte fiendebilder; full adgang til kunnskap og informasjon skulle erstatte hemmelighold og likestilling og kvinnefrigjøring skulle erstatte mannsdominans. FNs Generalforsamling vedtok høsten 1999 etter forslag fra UNESCO: ”The Declaration and Program of Action on a Culture of Peace” (UN Resolution A/ RES/53/243, Sept. 13, 1999).

Fredskultur blir definert som ”et sett verdier, holdninger, tradisjoner, vaner og måter å leve på som baserer seg på respekt for alt levende, og fremming av forståelse, toleranse og solidaritet mellom alle sivilisasjoner, folk og kulturer”. Målet er å skape fred i en: ” erkjennelse av at fred ikke bare er fravær av konflikt, men også fordrer en positiv, dynamisk og deltakende prosess hvor det oppmuntres til dialog og hvor konflikter blir løst i en atmosfære av gjensidig forståelse og samarbeid”.

Et handlingsprogram ble laget til bruk i FN-systemet, i medlemslandene, i sivilsamfunnet og blant alle interesserte grupper og personer, bygget på åtte aksjonsområder eller pilarer, som igjen har en rekke delmål:

  1. Actions to foster a culture of peace through education
  2. Actions to promote sustainable economic and social development
  3. Actions to promote respect for all human rights
  4. Actions to ensure equality between women and men
  5. Actions to foster democratic participation
  6. Actions to advance understanding, tolerance and solidarity
  7. Actions to support participatory communication and the free flow of information and knowledge
  8. Actions to promote international peace and security

Fredskulturår og -tiår
Dett var en usedvanlig bred, global og heterogen bevegelse som sluttet seg sammen for å få til et skifte bort fra krig og voldsbruk og mot en ny freds- og ikkevoldskultur. Fredskulturarbeidet førte til en konfrontasjon med dypt forankrede holdninger som for eksempel:

  • Hvis du ønsker fred, forbered krig.
  • Endring er ikke mulig for vold er en uunngåelig del av den menneskelige natur
  • Vold/krig er en effektiv måte å få en slutt på disputter og konflikter

I stedet ble det hevdet høyt og klart at hvis vi ønsker fred, må vi forberede for fred. Det ble sett som et paradoks at verden synes beredt til å betale for krig, men ikke for fred. I Seville Statement on Violence (1989) sier en bredt sammensatt gruppe forskere at ”Det er vitenskapelig ukorrekt å si at krig eller noen annen form for voldelig oppførsel er genetisk programmert inn i den menneskelige natur”. En rekke studier viste hvordan konflikter best kan løses ved hjelp av kreative og ikke-voldelige midler.

FN gjorde år 2000 til Internasjonalt Fredskulturår etter påtrykk fra UNESCO. Optimismen var stor, den kalde krigen var over og ressurser kunne frigis til å bygge fred. Det føltes stort å gå inn i et nytt tusenår med muligheten for å realisere drømmen om en global fredskultur eller fredskulturer.

Handlingsprogrammet for Fredskultur skulle inspirere FNs medlemsland til å lage nasjonale handlingsplaner både for Det Internasjonale Fredskulturåret og det påfølgende Internasjonale Tiår for Fredskultur og Ikkevold for Verdens Barn (2001 – 2010).

Kvinneorganisasjoner, fredsorganisasjoner og ungdomsorganisasjoner var ikke minst ivrige. Nye kommunikasjonsmidler bidro til at fredskulturinitiativet og programmet utviklet seg til en bred bevegelse hvor mange mennesker, organisasjoner og institusjoner som arbeidet med problemstillinger innenfor områder som likestilling, menneskerettigheter, nedrustning, fred, utdanning, miljø og bærekraftig utvikling kunne finne sammen i en helhetlig plattform.

Mer enn 75 millioner mennesker signerte UNESCOs Fredskulturmanifest Manifesto 2000 on a Culture of Peace, utarbeidet i samarbeid med Nobel-fredsprisvinnere. De forpliktet seg derved til å fremme, i smått og i stort, seks leveregler: Respekter alt liv, Forkast vold, Del med andre, Lytt for å forstå, Ta vare på planeten, Gjenoppdag solidaritet.

Mange kunstnere bidro også til fredskulturprosessen med kunst og kultur for fred. UNESCO fremla dessuten De Cuellar-kommisjonens rapport om kultur og utvikling, ”Vårt kreative mangfold” (UNESCO 1995) på denne tid, hvilket bidro til å fundamentere utviklingsprosesser i et lands egne kulturer og forutsetninger. Rapporten ga også grunnlag for utarbeidelsen av UNESCOs to siste kulturkonvensjoner, henholdsvis om immateriell kultur og om kulturelt mangfold.

FN-paktens mål
Med fredskulturinitiativet ønsket UNESCO å revitalisere eksisterende normative instrument i FN systemet etter å ha kritisert FNs medlemsland for å bruke for mye ressurser til fredsbevarende styrker og for lite til fredsbygging, som er selve hovedoppgaven for FN. Med fredskulturinitiativet ønsket man å minne om hvordan det å danne et forbund av stater i lang tid var et utopisk mål som fredsaktivister og andre arbeidet for ikke minst fra slutten av 1800 tallet av. Man ønsket å få til et internasjonalt system som kunne hjelpe til å løse mellomstatlige konflikter i rettferdighet uten bruk av krig og vold. Med erfaringer fra enkelte internasjonale statlige organisasjoner som ILO og fra Folkeforbundet fikk man i 1945, i en situasjon av enorm krigstretthet, etablert FN som skulle ”…berge fremtidige generasjoner fra krigens svøpe”.

Paragraf 33 i FN-pakten viser hva slags hjelpemidler som bør brukes når sikkerheten er i fare:

Partene i tvister som kan antas å sette den internasjonale fred og sikkerhet i fare dersom de vedvarer, skal først av alt søke en løsning ved forhandling, undersøkelse, mekling, forlik, voldgift, rettsavgjørelse, ved benyttelse av regionale organer eller ordninger eller ved andre fredelige midler etter deres eget valg.

I paragraf 26 advares det mot misbruk av menneskelig og økonomiske ressurser til militære formål:

For å fremme opprettelsen og opprettholdelse av internasjonal fred og sikkerhet med minst mulig spill av menneskelig arbeidskraft og økonomiske ressurser til rustninger, skal Sikkerhetsrådet være ansvarlig for, med bistand av den Militære Stabskomité som omhandles i artikkel 47, å; utarbeide planer om innføring av et system for regulering av rustningene, som skal forelegges de Forente Nasjoners medlemmer.

I dag står FN også overfor andre utfordringer. Organisasjonen blir delvis satt på sidelinjen av store kapitalkrefter som møtes i Verdensbanken, IMF, G7, G20 og NATO. Medlemslandene klarer ikke å bli enige om nødvendige nedrustningstiltak og de multinasjonale selskapene får stadig større innflytelse. Mens verden bruker ca 1.700 000 000 000 $ pr år til militæret (jfr. tall fra SIPRI), har organisasjonen ikke tilstrekkelig ressurser til å gjøre sitt arbeid skikkelig. Et års globale militærutgifter tilsvarer 615 regulære FN-budsjett. Sivilsamfunnet må igjen mobilisere for at FN skal bli i stand til å gjøre det den var opprettet for.

Menneskelig sikkerhet
Med utgangspunkt i en lignende tenking som ble fremmet i UNESCOs fredskulturinitiativ, lanserte FNs utviklingsprogram, UNDP, i 1994 i sin årlige rapport om Menneskelig Utvikling et nytt sikkerhetsbegrep: Menneskelig sikkerhet. Mens statssikkerhet er opptatt av å beskytte grenser og et lands suverenitet og gjerne er basert på beskyttelse ved hjelp av en militær makt som kan skape krigsfrykt, skulle det nye sikkerhetsbegrepet underbygge en politikk som kunne frigjøre mennesker fra både frykt og nød. Med studier og statistikk viste man hva menneskers angst og usikkerhet ofte bunner i: å miste arbeid og inntekt, liv og helse, redsel for kriminalitet og undertrykkelse, plutselige kriser og katastrofer. Norge og Canada var spesielt aktive i denne sammenheng og bidro til etablering av et eget nettverk av land som ville jobbe med menneskelig sikkerhet. Men både når det gjelder fredskultur og menneskelig sikkerhet øker motstanden med prosjektenes suksess og spredningsevne, ikke minst fra de som tjener på det militærindustrielle kompleks og på de enorme og økende sikkerhetsforanstaltninger.

Krig mot terror
Med angrepene på USA 11. september 2001 og den påfølgende “krig mot terror” ble håpet om å realisere visjonen om fredskultur underminert. Tiåret for Fredskultur og Ikke-vold for Verdens Barn endte uten suksess. Fokus ble skiftet bort fra dialog, tverrkulturell forståelse og langsiktige fredsbyggende aktiviteter til krigføring i en rekke land hvor også Norge har vært og er involvert gjennom NATO. Fredskulturinitiativet har i denne tiden for det meste blitt holdt i hevd og videreutviklet i ulike sivilsamfunnsorganisasjoner og i de senere år også igjen i UNESCO.

Høynivåforum for Fredskultur
Som en videreføring av den årlige rapportering i løpet av Fredskulturtiåret (2001 – 2010) besluttet FNs Generalforsamling å opprette et Høynivåforum for Fredskultur som årlig møtes for å se på hva som fremmer og hva som hemmer utviklingen av fredskulturtanken. På det femte og så langt siste møtet i september 2016 var det spesielt involvering av ungdom og sammenhengen mellom Handlingsprogrammet for Fredskultur og bærekraftsmålene i FNs Utviklingsplan 2016 – 2030 som ble diskutert.

Rett til fred
Midt i arbeidet med å fremme fredskultur gjorde UNESCO i 1997 et forsøk på å introdusere en ny menneskerett: Retten til fred. Det lyktes ikke da, men arbeidet fortsatt i universiteter og fredsorganisasjoner. Med en tekst utarbeidet av en arbeidsgruppe i Menneskerettighetsrådet i Genève ratifiserte Generalforsamlingen 19. Desember 2016 the Declaration on the Right to Peace ved flertallsvedtak (Res A/71/189) Dette er den første fredsdeklarasjonen vedtatt i Hovedforsamlingen siden vedtaket i 1999 om fredskultur. Artikkel 1 sier: “Everyone has the right to enjoy peace such that all human rights are promoted and protected and development is fully realized”.

Bærekraftsmålene – særlig mål 16 og mål 4.7
Alle land er forpliktet til å gjennomføre de 17 bærekraftsmålene i FNs Handlingsplan for bærekraftig utvikling (2016 – 2030) Transforming our world: the 2030 Agenda for Sustainable Development. Norge var det første land i verden til å rapportere om våre planer for realisering av målene og den norske statsministeren har en betydelig rolle i FN for å fremme dette arbeidet internasjonalt.

Sammenhengen mellom fred og utvikling synes opplagt og innledningen i Handlingsplanen er da også klar: ”We are determined to foster peaceful, just and inclusive societies which are free from fear and violence. There can be no sustainable development without peace and no peace without sustainable development”. Likevel har det vært en lang kamp, ikke minst fra fredsorganisasjonenes side, for å få dette nedfelt som et eget mål.

Bærekraftsmål 16 pålegger oss å ”Fremme fredelige og inkluderende samfunn med sikte på bærekraftig utvikling, sørge for tilgang til rettsvern for alle og bygge velfungerende, ansvarlige og inkluderende institusjoner på alle nivå”. Det ble forgjeves gjort forsøk på å få nedrustning inn som et eget delmål under bærekraftsmål 16. Blant relevante delmål kan nevnes:

 16.1 Oppnå en betydelig reduksjon i alle former for vold og andelen voldsrelaterte dødsfall i hele verden

 16.4 Innen 2030 oppnå en betydelig reduksjon av ulovlige finans- og våpenstrømmer, gjøre det enklere å spore opp og returnere stjålne eiendeler samt bekjempe alle former for organisert kriminalitet.

Bærekraftsmål 4 omhandler kvalitetsutdanning og i delmål 4.7 understrekes viktigheten av blant annet fredsundervisning: “…sørge for at all lærer de kunnskaper og redskap som trengs for å fremme bærekraftig utvikling … blant annet gjennom utdanning … for bærekraftige livsstiler, menneskerettigheter, likestilling mellom kjønnene, promovering av fredskultur og ikke-vold, globalt medborgerskap og anerkjennelse av kulturelt mangfold og kulturens bidrag til bærekraftig utvikling”.

I utkastet til rapport for 2016 om bærekraftsmålene fra ForUM for Utvikling og Miljø står det blant annet under bærekraftsmål 16:

”…Krig, vold, urett, marginalisering, ydmykelser og maktmisbruk ødelegger samfunn og hindrer bærekraftig utvikling… Tilsvarende har tillit, trygghet og bærekraftig utvikling langt bedre kår i fredelige, rettferdige, åpne og inkluderende samfunn med velfungerende institusjoner, respekt for menneskerettighetene, rom for kritiske røster og tilgang til informasjon…På minutter kan en kule eller bombe rive ned det som kan ta år å bygge opp, det være seg menneskeliv, bygninger eller tillit. Væpnet vold, overproduksjon av våpen, uansvarlig våpenhandel og overdrevet militærforbruk undergraver innsatsen for bærekraftsmålene. Mange land bruker enorme summer på militær opprustning, samtidig som folks basisbehov ikke blir møtt. Som FNs tidligere Generalsekretær Ban Ki-moon ofte minnet verdenssamfunnet om: “The world is overarmed, and peace is underfunded”. Den nye Generalsekretæren i FN, Antonio Guterres, vektlegger nedrustning og forebygging av krig meget høyt og oppfordrer medlemslandene til å arbeide nært med sivilsamfunnsorganisasjoner på dette felt… Atomvåpen truer livet på jorda. Mens atomvåpenlandene har startet en modernisering av både sine våpen og våpentransportsystemer, vil FN i mars 2017 starte forhandlinger om et forbud mot atomvåpen hvor ca 130 land deltar i utgangspunktet. Nye trusler og folkerettslige dilemmaer oppstår dessuten med ny teknologi som droner og ikke minst helautonome våpen – drapsroboter. Fremdeles er håndvåpen de fattiges masseødeleggelsesvåpen. Satsing på fred, menneskerettigheter, forebygging og bedre våpenkontroll er avgjørende for utvikling… Å nå Bærekraftsmål 16 er viktig for å nå de andre bærekraftsmålene… Norge skal bidra til å bygge fredskultur og fremme nedrustning. Verden er inne i en skremmende fase med økende opprustning og polarisering. Norge bør være et foregangsland for fremme dialog og fredelige relasjoner mellom land og bidra til å styrke FNs mulighet til å løse konflikter uten bruk av militær makt. Norge bør delta aktivt for å få på plass et forbud mot utvikling, lagring og bruk av atomvåpen”.

Fredsundervisning
Å bygge fred gjennom utdanning er den første pilaren i Fredskulturprogrammet. UNESCO har alltid lagt stor vekt på opplæring til fred, internasjonal forståelse, toleranse og menneskerettigheter og har blant annet to normative instrumenter til hjelp i den sammenheng, resolusjonen av 1974 og deklarasjonen av 1996, samt et stort nettverk av skoler som jobber for fred, FN, menneskerettigheter og miljø (ASP – Associated Schools’ Project). Delors-rapporten, som presenterte UNESCOs forslag til Utdanning for det 21 århundre i 1996, inneholder fire store opplæringsmål: lære å være, lære å lære, lære å gjøre og lære å leve sammen. Det å lære å leve sammen ble ansett som like fundamentalt viktig som alfabetisering. (Education for the Twenty-first Century: Learning, the treasure within).

Dette er fulgt opp i sivilsamfunnssammenheng blant annet i Global Campaign for Peace Education:

“A culture of peace will be achieved when citizens of the world understand global problems; have the skills to resolve conflict constructively; know and live by international standards of human rights, gender and racial equality; appreciate cultural diversity; and respect the integrity of the Earth. Such learning can not be achieved without intentional, sustained and systematic education for peace.”

Mulig Freds(kultur)departement i Norge
Det offisielle Norge har aldri vist interesse for fredskulturtanken det på tross av at Norges representant i UNESCOs styre var sentral i arbeidet med å fremme fredskultur i Eksekutivrådet fra 1989 – 1993 og at en direktør for kvinner og fredskultur var sentral i arbeidet i sekretariatet fra 1993 av. Statsminister Bondevik nevnte så vidt Det internasjonale Fredskulturåret i sin nyttårstale ved inngangen til år 2000. Forslag om å gi UNESCO og UNESCOs daværende generaldirektor, Federico Mayor, Nobels fredspris for fredskulturarbeidet har aldri ført frem. Det må kunne sees som en unnlatelsessynd på linje med at Mahatma Gandhi i sin tid ikke fikk prisen. Da undertegnede snakket på Høynivåforumet for Fredskultur i FN 1. september 2016 var Norges stol tom.

I samtaler med UD for flere år siden om et mulig Freds(kultur)departement, ble det, kanskje spøkefullt, spurt om vi hadde tenkt å ta fra dem jobben. Nå er Fred og Forsoningsdelen av UD betydelig redusert, norsk støtte til FN som en hovedaktør på den internasjonale arena er tonet ned og norsk utenrikspolitikk betoner sterkere enn tidligere viktigheten i norsk utenrikspolitikk av å fremme norske næringsinteresser. Den sterke deltakelse i NATOs ”out-of-area” kriger har også ført til en forringelse av statusen til Norge som fredsnasjon.

Vi er nå i en meget spent internasjonal situasjon med opprusting, konfrontasjoner, usikkerhet, ulikhet og krigsfremmende retorikk, hvor det føles akutt nødvendig å hente frem og styrke fredskulturvisjonen. Hvordan kan IKFF, Norge, bidra til dette? Kan det å fremme mer konsistent et forslag om å etablere et eget freds(kultur)departement i Norge være en mulig måte å skape interesse for fredskulturarbeidet i årets Stortingsvalgsprosess? Regjeringen presenterer sin melding til Stortinget om veivalg i norsk sikkerhetspolitikk 31 mars. Med Veivalg-meldingen og Langtidsplanen for forsvarssektoren (Kampkraft og bærekraft) staker regjeringen ut kursen for norsk sikkerhetspolitikk. Innspill om viktigheten av et freds(kultur)departement i Norge kan forhåpentligvis sees som relevant i denne sammenheng. Hva skal til for at det skal bli politisk mulig å tenke seg etablering på sikt av en freds(kultur)departement i Norge? Hvilke oppgaver skal tillegges et slikt mulig departement? Hvilke erfaringer har vi fra andre land som kan være til hjelp?

Bærekraftsmålene vil ikke kunne oppnås uten fred. Strategisk kan det derfor være nyttig å fremme fredskulturvisjonen og ønsket om et eget freds(kultur)departement som et middel til effektiv oppfølgingen av bærekraftsmålene. Denne type holistisk tilnærming har tidligere vært fremmet gjennom de fire FN Kvinnekonferansene hvor temaet hver gang har vært: likestilling, utvikling og fred.

I diskusjonen om hvorvidt departementet bør hete fredsdepartement eller fredskulturdepartement, vil jeg argumenter for det siste, både fordi det har en viss friskhet og fordi man kan bygge på FNs Fredskulturprogram og lage en norsk oppdatert og relevant Handlingsplan med sterk internasjonal kontekst. Kanskje et nordisk samarbeid ville være gunstig for saken?

Departementet skal ha fredskultur som hovedanliggende. Det må ha kompetanse både i konfliktanalyse og ikke-voldelig konflikthåndtering og slik være en ressurs og samarbeidspartner for andre departement, direktorat og det sivile samfunn. Blant fredskulturdepartementets oppgaver vil være å:

  • utvikle en egen handlingsplan for fredskultur for Norge basert på FNs fredskulturdeklarasjon og program av 1999 og bidra til at den blir fulgt opp.
  • bidra til sikkerhet og trygghet ved å forebygge vold og hjelpe frem fredelige løsninger på konflikter på ulike nivå.
  • fremme forslag om samfunnstjeneste for alle hvor de spesielt motiverte og skikkede gjør militærtjeneste, de andre får oppgaver innen miljø- og samfunnssikkerhet (omsorg for barn og gamle, miljø og klima, fred og nedrustning, internasjonal solidaritet …)
  • fremme et utvidet sikkerhetsbegrep (menneskelig sikkerhet, miljøsikkerhet, matsikkerhet …)
  • koordinere ansvar for fredsundervisning ikke bare som obligatorisk fag på alle nivå av utdanningssystemet, men også som del av etatsopplæring av ulike faggrupper.
  • koordinere ansvar for håndtering av ulike oppgaver i forbindelse med en fredelig integrering av flyktninger og andre migranter. Arbeidet må baseres på flerkulturell innsikt.

Flytt pengene: Gi fred et budsjett!

Norge har forpliktet seg overfor NATO til å øke forsvarsbudsjettet til 2 prosent av vårt brutto nasjonalprodukt (BNP) innen 2024. Vil vi virkelig bruke 15 milliarder mer på militæret, enn dagens 48.000.000.000,- pr. år?

La oss heller bruke disse tilleggs-milliardene til å bygge bærekraftig sikkerhet. La oss stemme fram partier med fred på programmet under stortingsvalget 2017.

IKFF Bergen har laget en brosjyre om hvordan ressursene kan omdirigeres fra krig og militarisme til å skape en grønnere, mer rettferdig og fredelig verden. Brosjyren kan lastes ned her som løpeseddel.

IKFF Bergens arbeid for et Fredsdepartement

v/IKFF Bergen 24. april 2017

Et Fredsdepartement som fremmer fredskultur, forankret sentralt der politiske avgjørelser blir tatt.

Siden 2013 har IKFF Bergen arbeidet på to plan for å fremme forslag om Fredsdepartement:

1. overfor myndighetene: møte i Forsvarsdepartement 8. januar 2015. Trine Eklund og Eva Lillefosse møtte statssekretær Øystein Bø, kommandør Christian Harstad, rådgiver Iver Gabrielsen og rådgiver Marita Hundershagen.
– brev til Forsvarsdepartementet 6. januar 2015
– takkebrev etter møte med Forsvarsdepartementet 8. januar 2015
– oppfølging etter møtet, som bekrefter mottatte underskrifter
– referat fra møtet, v/Trine Eklund

2. overfor befolkningen, i form av:
– avisinnlegg
– løpesedler og brosjyrer brukt på stand og arrangementer (bl.a. under Global Day of Action against Military Spending (GDAMS-uken) i april 2017).
– pop-up-fredsdepartement med forslagskasse: «Vi trenger et fredsdepartement! Her under kan du gi oss innspill til hvilke oppgaver et fredsdepartement bør ha»

IKFF Bergen er enige om å bruke begrepet Fredsdepartement, ikke fredskulturdepartement. Som Eva Lillefosse skriver 3. april 2017: «Fredskultur er et viktig begrep som kommer inn som en underordnet del av et Fredsdepartement. Vi kan lett skape forvirring. Kultur er et vidt begrep. Fredsdepartementet bør også være ”fredet”, så det ikke kan bli ”rasert” ved regjeringsskifte.

Veien videre
1. IKFF Bergen oppfordrer WILPF Norway deltagere i nordiske sammenhenger til å etablere et nordisk samarbeid for oppretting av et
Fredsdepartement. Bare kostnaden av NATO-øvelsen Aurora, på over 583 millioner SEK kunne drevet et Fredsdepartement i minst 20 år.

2. Et møte med statsministeren (Eva Lillefosse og Trine Eklund) for å drøfte mulighetene for å opprette et Fredsdepartement.

3. Oppfordre partiene til å love en utredning av muligheten for å opprette et Fredsdepartement.

4. Innspill til stortingsmelding om veivalg i norsk sikkerhetspolitikk, vedrørende viktigheten av opprettelse av et fredsdepartement.

IKFF Bergen vil basere sitt videre arbeid på formuleringene i brosjyre/løpeseddel og håndparolene nedenfor. Vi vil poengtere at alternative strategier for fred og sikkerhet er helt nødvendige også fordi militarisme ødelegger miljøet og forverrer klimakrisen.