Norske soldater har deltatt i krigshandlinger i både Kosovo, Irak og Afghanistan. Vi har kriget sammen med våre allierte i Nato som påberoper seg ”retten til å bruke de mest effektive våpen som finnes”, deriblant uranvåpen. Men kan omkostningene forsvares?
Utarmet uran er et radioaktivt avfallsprodukt fra atomindustrien. I kraft av sin store tetthet og tyngde trenger ammunisjon belagt med utarmet uran lett gjennom stridsvogner eller bunkers. Det er rimelig å få tak i. I tillegg er det selvantennende og dermed uovertruffen i granater, splintbomber og prosjektiler. Men de etterlater seg giftig og radioaktivt finstøv som spres med vinden langt fra slagmarkene. Slik trenger radioaktivitet inn i store og små kropper – gjennom luft, vann og jord. Resultatet viser seg å være et mareritt av dødfødsler, groteskt misdannete fostre og barn, samt mange ulike kreftformer, spesielt leukemi. De tragiske konsekvensene av radioaktiv krigføring gjøres nå langsomt kjent for offentligheten gjennom stadig flere rapporter og studier, bl.a. fra Basrah og Falluja i Irak. Sist gjennom en avisartikkel i Aftenposten, 13.august 2010.
Uavhengige forskere har lenge advart mot at lavdosestråling inne i menneskekroppen er mye farligere enn tidligere antatt. Befolkningen rundt Tsjernobyl som opplevde verdens verste atomkraftulykke i 1986 har fått skader i genmaterialet som går i arv fra generasjon til generasjon.
En av forskerne Aftenposten referer til, Dr. Chris Busby fra Wales, har studert virkningene av lavdosestråling inne i menneskekroppen siden Tsjernobyl. Den europeiske forskergruppen han deltar i har allerede i 2003 publisert en rapport i Brussel som slår fast at indre stråling fra Uran er 100 til 1000 ganger mer kreftfremkallende enn dagens risikovurderinger tilsier. Allikevel er altså Norge med på krigshandlinger som sprer radioaktive partikler som skader helse og miljø i uoverskuelig framtid.
Tilfellet uranvåpen ligner på historien til ”Agent Orange”, et kjemisk stoff USA brukte i Vietnam-krigen for å fjerne løv fra trærne, slik at motstandere lettere kunne fakkes i jungelen. Vietnam-krigen sluttet formelt i 1972 men fortsatt fødes deformerte barn som direkte følge av at foreldrenes arvemateriale ble skadet. Enn så lenge nekter USA å betale erstatninger.
Bekymringen for konsekvensene av uranvåpen er nå så stor at FN vil ta opp problematikken for andre gang under nedrustningskonferansen i oktober 2010. Også WHO, verdens helseorganisasjon ser seg nødt til å ta problemet på alvor og deltar i undersøkelser. I tillegg til befolkningen i de berørte områdene er også de allierte soldatene og noen av deres barn berørt av helseskader i et slikt omfang at den italienske staten i 2007 har innvilget å betale erstatninger til soldatveteraner som har blitt utsatt for radioaktiv forurensning. Hittil har Storbritannia innrømmet å ha brukt 1,9t utarmet uran i Irak mens USA operer med 375t brukt i 1991 og over 2200t fram til 2004 (jamfør filmen Poison dust, 2005).
Uansett hva en måtte mene om militær vold som konflikthåndtering, så må det gå en etisk grense når det gjelder våpenbruk: Å ”kaste radioaktivt avfall i hodet på folk” er utvilsomt langt over alt som måtte være moralsk forsvarlig. Uranvåpen etterlater seg usynlige, lumske og dødelige uranpartikler som blir fraktet fra kampfeltene til illegale (sivile) mål og også til naboland som ikke er i krig. Selv etter grundig opprydding vil luftbårne partikler med en halveringstid på milliarder av år ha potensial til å drepe og skade lenge etter at krigen er over. Uranvåpen kan ikke brukes uten urimelig stor skade på natur og miljø. Uranvåpen er inhumane fordi de kan skade genforrådet til fremtidige generasjoner. Dette gjør uranvåpen til masseødeleggelsesvåpen og bruken bør dømmes som krigsforbrytelse.
Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet, IKFF-avdeling Bergen har hatt hovedfokus på uranvåpen siden 2005. International Campaign to ban Uranium Weapons, ICBUW samler hittil over 124 organisasjoner i 30 land. Målet er å få til et globalt forbud av uranvåpen, jo før jo heller. Et viktig punkt i saken er kravet om åpenhet. Det går ut på at landene må offentliggjøre kart og beskrivelser som forteller hvor de har brukt slike våpen. Kosovo måtte vente 5 år før Nato omsider har frigitt informasjon om stedene der uranvåpen ble brukt. Åpen varsling er grunnleggende for å kunne måle og kartlegge usynlig stråling. I tillegg trenger fattige, krigsherjete land hjelp til å drive kostbart kartlegging og måling av stråleverdier og ikke minst opprydding.
Det er bare et spørsmål om tid før FN vedtar et forbud mot uranvåpen; derfor har IKFF store forhåpninger om at Norge vil spille en aktiv rolle i arbeidet. Etter et vellykket engasjement mot landminer og klasevåpen er det på sin plass at uranvåpen blir de neste som bannlyses.
Norske soldater har deltatt i krigshandlinger i både Kosovo, Irak og Afghanistan. Vi har kriget sammen med våre allierte i Nato som påberoper seg ”retten til å bruke de mest effektive våpen som finnes”, deriblant uranvåpen. Vil Norge nå kjempe for et forbud? I oktober kommer uranvåpen opp på nytt under FNs nedrustningskonferanse. Det blir en gyllen anledning til å gå i bresjen, helt på tampen av FNs tiår for fred og ikkevold. Noen må gå foran. Sør Afrika var det første landet i verden til å gi avkall på og destruere sine atomvåpen. Natolandet Belgia var først ute med å forby landminer, og i juni 2007 uranvåpen. De nordiske landene Norge, Finland og Island kan bli de neste. Om viljen er til stede kan Norge signalisere sin støtte til de ikke-allierte landene (bl.a. Indonesia) og EU-land som Tyskland og Østerrike om de (igjen) legger fram forslag om å forby uranvåpen – nå. Forbudet vil bli et skritt mot en mindre kynisk verden.
Av Susanne Urban, leder for Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet, Bergen. Første gang på trykk som kronikk i Klassekampen 23. august 2010.
