Fredskultur og konfliktløsning

Flytt pengene: Gi fred et budsjett!

Norge har forpliktet seg overfor NATO til å øke forsvarsbudsjettet til 2 prosent av vårt brutto nasjonalprodukt (BNP) innen 2024. Vil vi virkelig bruke 15 milliarder mer på militæret, enn dagens 48.000.000.000,- pr. år?

La oss heller bruke disse tilleggs-milliardene til å bygge bærekraftig sikkerhet. La oss stemme fram partier med fred på programmet under stortingsvalget 2017.

IKFF Bergen har laget en brosjyre om hvordan ressursene kan omdirigeres fra krig og militarisme til å skape en grønnere, mer rettferdig og fredelig verden. Brosjyren kan lastes ned her som løpeseddel.

 

En revolusjon i min tid?

av Anne Margrete Halvorsen
landsstyremedlem IKFF, Oslo

Bruddet med arven fra antikken
«Nu går vi”sier Karyatidene på Akropolis til hverandre på den svenske plakaten for Kvinneåret 1975. For meg går det en tydelig utviklingslinje fra kvinneårsmarkeringen i Stockholm i 1975 til Nordisk Forum i Malmø 12.-15.juni i år:

Karyatidene på Erechtheion tempelet representer verdier. Ifølge myten var det gudinnen Athene som valgte stedet og plantet et oliventre her, et tre for fred og velstand. De 6 jomfruene voktet stedet. Ifølge sagnet ble treet ødelagt av persiske krigere, men hadde i seg evnen til å vokse opp igjen på tross av krig og ødeleggelser. Når Antikkens Grekenland regnes som demokratiets vugge, glemmer vi at de demokratiske rettighetene ikke gjaldt kvinner og slaver. Strukturen til patriarkatet er en arv fra Antikken. Plakaten for kvinneåret 1975 viser at jomfruene velger å gå ned fra sin sokkel. Dette symboliserer, for meg, et gjennomgripende brudd på normene, som har vært opprettholdt gjennom århundrer. Kvinneåret krevde og pekte på nye muligheter for halvparten av menneskeheten.

“New Action on Women´s rights” – en mobilisering for framtiden
Nordisk Forum, Malmø 2014, omfattet 400 ulike arrangementer­: Debatter, foredrag, seminarer, workshopper, film, teater, konserter, utstillinger og om lag 200 stands. Det ble solgt 20 000 billetter mens arrangementet varte. Deltakerne kom fra alle aldersgrupper. Det var kvinner og menn, småbarnforeldre og besteforeldre. Dagens likestillingsbegrep var utvidet siden 1975. I dag omfatter det rettighetsoppnåelse for alle individer og grupper i samfunnet. De frivillige organisasjonene og fagforeningene var til stede med sin spisskompetanse. De tok opp og belyste aktuelle saker fra et bredt spekter i samfunnet. Det dreiet seg om vold i nære relasjoner, prostitusjon og menneskehandel, utdanning og yrkesopplæring, arbeidsmarkedsspørsmål, helse, sosiale og økonomiske spørsmål, samarbeid internasjonalt og integrering for å nevne noe. De frivillige organisasjonene er en ressurs og tar opp saker før det offentlige komme på banen. Norsk Kvinners Sanitetsforening, som i sin tid tok opp kampen mot tuberkulosen, var fortsatt på banen og opptatt av seksualisert vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Konferansens innhold samlet seg om 12 temaer, temaer som følger den lesten som ble vedtatt som satsningsområder på FNs siste Internasjonale Kvinnekonferanse i Beijing i 1995. Områdene gjengis i sin helhet i engelsk versjon:

The 12 conference themes:

• Feminist economy – economic and social development
• Women´s and Girls´ bodies – sexuality, reproductive rights and health
• Woman in the workplace, equal pay, education and career
• Violence against woman and girls
• Environment, climate and sustainable development
• Care work and welfare society
• Peace and security
• Political participation and development
• Gender mainstreaming and gender equality in organizations
• Feminism in the future in the Nordic region and the organization of woman´s movement
• Asylum and migration
• New technologies and media   

«Lyserøde elefanter»– nødvendige for å synliggjøre kvinners rolle i samfunnsutviklingen
Enkeltmenneskers betydning for forandringer ble levende gjort gjennom foredrag og litteratur. Begrepet ”lyserøde elefanter”, en kampanje for å trekke frem pionerkvinner på alle områder i dansk historieskriving, ble for meg, en god illustrasjon på hva som må til for at normer skal endres over tid og at enkeltmennesker skal få betydning utover sin samtid.

Et viktig norsk bidrag på dette området hadde Torild Skard. Hun presenterte sitt forskningsarbeid om ”Maktens kvinner”, der 73 kvinnelige statsledere i FNs medlemsland etter 2. Verdenskrig i perioden 1960 til 2010. De færreste av statslederne så på seg selv som feminister. Allikevel hadde alle en avgjørende betydning for gjennomføring av saker som forbedret kvinners rettigheter. De ble rollemodeller uansett partitilknytning. Hvem inspirerte dem til å påta seg ansvaret? Dette var et av spørsmålene Torild Skard undersøkte. Det kommer fram at alle har hatt fedre og mødre som selv var engasjert innenfor samfunnslivet enten i politikk, fagbevegelse, eller i frivillige organisasjoner. De fleste sto alene som kvinne ”på toppen” i sin funksjonstid. Det har imidlertid skjedd en forandring fra Sirimavo Bandaranaike ble statsminister på Ceylon i 1960 til i dag. Nå har 8% av verdens 192 stater kvinner som presidenter, eller statsministere.

Min favoritt, Vigdís Finnbogadóttir, var verdens første demokratisk valgte president. Hun innledet sitt innlegg i en fullsatt Malmø Arena med å hevde at uten kvinneåret hadde valgkomitéen aldri tenkt på å føre opp en kvinne som kandidat ved presidentvalget på Island i 1980. Kvinnebevegelsen på Island hadde arbeidet lenge for å styrke kvinners posisjon og krede en kvinne blant kandidatene.

Calibri Vigdís Finnbogadóttir tenkte ikke å stille til valg. Men forandret mening da hun fikk et brev fra fiskerne på Vestmanaeyr, og de satte i gang en underskriftskampanje for henne som president. De overbeviste henne om at tiden var inne med en kvinne som president. Fiskerne hadde erfart at når de var ute på sjøen tok kvinnene hjemme ansvar for eiendom og økonomi. Det var primært ikke islandske kvinnene som støttet hennes kandidatur. Hun ble valgt med 33,6 prosent, mens nærmeste mannlig rival fikk 32,1 prosent. Presidentembetet på Island er først og fremst av seremoniell karakter. Hun skulle representere Nasjonen. Men gjennom sitt arbeide for å bevare islandsk språk og kultur, ble svært hun svært populær og anerkjent.

4 år etter ble hun gjenvalg med 92 prosent. Hennes motto ”svikt aldri kvinnene” førte til at hun gjennom 16 år som president, har bidratt til å styrke islandske kvinners posisjon. De politiske partiene har satt saker som incest, seksuelle overgrep, vold mot kvinner og lave lønninger på agendaen. Betydningen av de små nasjoners rolle som brobygger, ble tydelig da hun i 1986 var vertskap for toppmøtet mellom USAs President Reagan og Sovjetunionens Generalsekretær Gorbatsjov. De to mektigste menn i verden møttes hos den kvinnelige presidenten i en av verdens minste stater, et bidrag til å avslutte den kalde krigen. (Torild Skard, Maktens kvinner, s.124-127, Universitetsforlaget 2012). Vigdis Finnbogirdotter begrunnet at hun stilte til gjenvalg, med at det fortsatt var nødvendig med rollemodell er for unge kvinner. Hun brukte sin innflytelse, som erklært feminist, til å vise en hel verden at kvinner kan ha de høyeste posisjoner i et samfunn, og at dette er til gavn for alle innbyggere uansett kjønn. Hun var synlig i mediene på Island og i internasjonal presse.

Likestilling på politiske partiers agenda
«Å rydde jord for stene, gjør man ikke ene», sa Arne Garborg, om utfordringen i å skape dyrkbare områder på Jæren. De ”lyserøde elefantene ”og ”maktens kvinner”-pionerene trengte også støttespillere for at likestillingsarbeidet skulle bli en realitet. I 1980 fant den andre FN Kvinnekonferansen sted i Kjøbenhavn. Norske riksaviser hadde en meget negativ omtale av det som foregikk. ”Kvinnene møtes bare for å krangle”, var omkvedet i avisene. Jeg bestemte meg for å finne ut hva som virkelig skjedde og skaffet meg adgang både til det åpne arrangementet, Kvinneforum 1980, og det offisielle, som var forbeholdt delegater fra FN-nasjonene. Kleskoden på de to parallelle arrangementene var helt forskjellig. Den formelle stilen sto i kontrast til den fargerike åpne stilen på Kvinneforum.

I det åpne Forumet møttes engasjerte, fargerike kvinner fra alle kontinenter og delte sine erfaringer. På den lukkede var det mannlige regjeringsrepresentanter som dominerte. De brukte tiden på å finslipe teksten til et sluttdokument. Det var enda ikke bygget bro mellom de to arenaene. Med meg fra Kjøbenhavn fikk jeg rådene fra den danske sosialministeren Lis Gros. Hun representerte sosialdemokratene i Danmark. Kvinnegruppen i partiet ønsket sterkere kvinnerepresentasjon i Folketinget. Deres strategi gikk ut på å danne en ”roseklubb”. Oppgaven var å ta godt vare på hverandre og vektlegge det positive, ROSEN, og hele tiden fremheve det den enkelte var god på.

I dagens Sverige kaller Moderaternas Finansminister Anders Borg seg feminist. Likestillingsspørsmål har fått plass i partiprogrammet og regjeringsapparatet har ansvar for gjennomføringen i praksis. Feministisk Initiativ har framskyndet denne prosessen før det svenske parlamentsvalget til høsten. Feministisk Initiativ med leder Gudrun Schyman gjorde et godt valg til EU Parlamentet. Etter dette har de politiske partiene i Sverige kappes om å vise hvem som er best på likestillingspolitikk. Valget i september blir en spennende prøve på svenske velgernes dom.

Forut for det norske Kommunevalget i 1971 var det debatt om kvinners plass på valglistene. Til vanlig var kvinner plassert nede på listene og aldri på sikker plass. I Akershus laget man en egen kvinneliste. Dette synliggjorde at kvinner var villige til å påta seg hovedansvaret. ”Kvinnekuppet” ble betegnelse på valgresultatet. Andelen kvinner i posisjon har økt i de nordiske landene i de siste tiårene. I 1973 før Stortingsvalget spredte en kampanje kunnskap om hvordan kvinner kunne kumuleres på valglistene og komme på sikker plass. Torild Skard ble valgt inn som Stortingsrepresentant fra Oslo og ble Norges første kvinnelige Lagtingspresident.

Det er ikke nok med pionerer på toppen for å skape forandringer. Holdningsendringer og normendringer krever tid. Det må bevisst kunnskap og strategier til. På konferansens siste dag begeistret Berit Ås , en av foregangskvinnene fra ”kvinnekuppet” i 1971, forsamlingen i Malmø Arena med sitt foredrag ”Herskerteknikker med fokus på løsninger”. I innlegget ”Humor mot hat” pekte svenske Ulrika Dahl på hvordan mobiliseringen må fortsette og nye skanser falle. Begge konkluderte med at vi alle er aktører, som gjennom egen bevissthet og vår deltakelse i samfunnet, spiller en rolle som forandringsagenter. Vi har makt til å påvirke samfunnets oppfatning av normer …over tid!

Internasjonalt rammeverk er på plass
Gjennom erklæringer, resolusjoner og konvensjoner slår det internasjonale samfunnet fast at det er i menneskehetens interesse å ta i bruk de ressursene som kvinner representerer. Fire internasjonale verdenskonferanser om kvinners rettigheter har funnet sted i FN regi siden 1975. Kvinnekonferansen i Mexico 1975, i København i 1980, Nairobi i 1985 og Beijing i 1995. De har utgjort milepeler, som til slutt i 1995 resulterte i en konkret handlingsplan med 12 fokusområder. Disse ble fulgt opp I programmet for Nordisk Forum. Viktigere er ”The Convention on Elimination of All forms of Distrimination against Woman” (CEDAW) fra 1979. 188 av FNs 193 medlemsland har undertegnet konvensjonen. Sverige var den første nasjonen som ratifiserte konvensjonen.

En konvensjon er et sterkere juridisk dokument enn en erklæring, eller en resolusjon. Den forplikter landene til å innarbeide intensjonene i sitt nasjonale lovverk. I tillegg er det opprettet et kontrollapparat. Hvert 4.år pålegges landene å gjennomgå status på områdene i handlingsplanen. Evalueringen krever i tillegg at landene drøfter sitt forbedringspotensial i forhold til konvensjonen og planlegge for forandringer for den neste 4 års perioden.

Sikkerhetsrådsresolusjon 1325, ”Woman, Peace and Security”
31.oktober 2000 vedtok FN for første gang resolusjonen som slår fast at ”kvinner teller” når det gjelder fred og sikkerhet. Sikkerhetsrådsresolusjon 1325, ”Woman, Peace and Security”. UNSCR 1325 understreker betydningen av kvinners rolle i fredsbevarende arbeid, samtidig som barn og kvinner rammes spesielt sterkt i konflikt og krigssituasjoner. For meg handler denne resolusjonen om kvinner som deltakere, medlemmer av forhandlingsdelegasjoner, at kvinners erfaringer skal telle sterkere enn våpenindustriens fortjeneste. Arrangørene hadde sørget for erfaringsdeling og grundig drøfting av de nordiske landenes implementering av resolusjonen. På ”A United North for UNSCR 1325, Women, Peace and Security” la 1325 Network Finland fram en forskningsrapport som sammenlignet og evaluerte måten de ulike nordiske landene hadde fulgt opp 1325 på (www.1325.fi). Verktøyet er der, men vage formuleringer preger alle lands planer.

Avslutningsvis oppfordrer forskerne til at revisjonsarbeidet med han2016 gjøres til et nordisk samarbeids prosjekt. IKFF har vært aktive i dannelsen av Nettverk 1325 i Norge og ser frem til ytterligere samarbeid. Dette henger også sammen med arbeidet som skjer internasjonalt hvor WILPF i sitt hundrende år skal se framover.

Bindeleddet mellom topp og bunn i pyramiden er etablert 
Et nytt nivå satte sitt preg på arrangementet. Det desentraliserte kommunale nivået har blitt pådriver i likestillingsprosessen i Sverige. De har fått ansvaret for gjennomføring av tiltakene og evaluering av hvor langt likestillingen har kommet lokalt. Den mest informative standen, etter mitt syn, var utformet av ”Sveriges Kommuner og Landsting”. Over en 5 års periode (2008-2013) har de satset på kampanjen ”Håll i och håll ut”. De har samlet erfaringene om det langsiktige arbeidet med hvordan nå innbyggerne uansett kjønn med tilbudene fra det offentlige. Tverrfaglighet er ett av stikkordene som går igjen for å komme over hindringer. Politi- og sosialetat i samspill med skole og brukerne hadde mange eksempler på hvordan de skulle unngå å dekke over problemområder. Kampanjen handlet om å få diskriminering av utsatte grupper opp på overflaten og gjøre noe med diskrimineringen, enten det gjaldt kvinner, homofile, ungdom, eldre, romfolk eller innvandrere.

”Patriarkatet är kvar i många olika varianter,” sier jeg i intervju med Svenska Dagbladet 13.juni, på Nordisk Forums første dag. ” men i de utvecklade länderna tror jag tyvärr att många inte längre tror eller kjänner at det finns något kvar att slåss för.” Slik lød mine forventninger før konferansen. Men etter intense seminarer og møter med aktører fra mange land, er jeg overbevist om at arbeidet vil gå videre og nå flere nivåer.

Levd kunnskap er verktøy for forandring
De generasjonene som er vokst opp med likestillings- erfaringen er dette verktøyet, 8 mars i år mobiliserte på et imponerende vis kvinner og menn over hele Norge, mot at en ny regjeringen skulle ta fra dem en innarbeidet rettighet. Norske kvinners rett til å bestemme over egen kropp ligger fast i Norge. Når politiet stiller ”mannsterke” opp i European Pride Parade i Oslo denne våren, så illustrerer dette at likestillingsbegrepet er utvidet ikke bare til å omfatte kvinner, men også homofile og skal gjelde for alle grupper i samfunnet. Jeg tenker tilbake med smil, på besøket av hundepatruljen i klasserommet mitt på Møllergata skole i 1974. En jente i 9.klasse spurte hvordan hun kunne bli politi og hundefører. Svaret hun fikk lød den gang: ”Dette yrket er ikke for kvinnfolk, du skal kunne klatre i takrennene med bikkja på ryggen….?” En irreversibel evolusjon har funnet sted i løpet av disse årene. Min pessimisme i intervjuet er snudd til optimisme for de neste årene og for likestilling globalt. I disse dager kjemper kvinner i Chile om en abortlov som gir kvinner rett til abort. Mye tyder på at de kan få gjennomslag for sine krav.

Tilbakeslag må man regne med, men normene lar seg forandre
Jeg intervjuet pakistanske guttespeidere etter deres ene uke i blandete arbeidslag på jamboree på Åndalsnes i 2010. Hva hadde gjort mest inntrykk på dem under Norges oppholdet? ”Det er utrolig hvor mye jenter kan!” Møter med ”det fremmede” åpner for nytenking og holdningsendringer på sikt. UNESCO, FNs organisasjon for utdanning sier i §! I sin Grunnlov: ”Når krig oppstår i menneskers sinn, så er det i menneskers sinn krigen kan bekjempes.”

Målet med Nordisk Forum var å se fremover ”Time for action!”. Gjøre opp status, men samtidig å bruke erfaringene til ny innsats. For meg ble deltakelsen på konferansen en inspirasjon og et møte med en aktiv kvinnebevegelse som fortsatt er villig til å ta ansvar og utvikle likestillingsområdene og menneskerettighetsområdene lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Takk til arrangørene, paraplyorganisasjoner for kvinnebevegelsen i Norden:

• FOKUS – Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål, Norge.
• Krisesentersekretariatet, Norge
• Kvenfélagasambands Íslands
• Kvenréttindafélag Islands
• Kvinderådet, Danmark
• Naisjãrjestõt Yhteistyõssã – Kvinnoorganisationer i Samarbete NYTKIS ry, Finland
• Sveriges Kvinnolobby
• Ålands Fredsinstitut
• Malmö Stad

«Nu går vi!», sa Caryatidene på Akropolis. I dag passer det bedre med ”Nu deltar vi!”. Vent ikke med å handle til neste FN konferanse i Beijing i 2020.

Les flere artikler om fredskultur og konfliktløsning.

Last ned temahefte om Fredskultur og konflikthåndtering.

Les mer om «fred som metode» her