Kronikk av Ingeborg Breines Klassekampen 3. oktober 24
Det er politisk uro i Tyskland. Økonomien er sterkt svekket, høyreradikale krefter er økende og ulikhetene i levekår mellom øst og vest er overtydelige. Mens landet forbereder sin markering av 3. oktober, dagen for sammenslåing av Øst- og Vest-Tyskland, forbereder fredsbevegelsen en større demonstrasjon for fred og nedrustning. Fredsforkjempernes situasjonsforståelse og forslag til tiltak er svært forskjellig fra politikernes bastante militariseringsiver, i Tyskland så vel som i resten av EU og i Nato.
Den tyske fredsbevegelsen er en av verdens sterkeste. De unge som vokste opp etter andre verdenskrig ønsket å kvitte seg med den nazistiske arven og skammen, og vise at Tyskland var noe mer, bedre og annet enn en krigsmakt. Verdens eldste, fungerende internasjonale fredsorganisasjon, Det Internasjonale Fredsbyrået/IPB besluttet i 2017 å flytte sitt hovedkontor fra Genève til Berlin.
Også tyske myndigheter har vist restriksjon når det gjelder militær oppbygging. Da Jens Stoltenberg ble generalsekretær i Nato, brukte Tyskland rundt 0,5 prosent av brutto nasjonalprodukt på militærvesenet. Det var tydeligvis ikke godt nok for Nato, og fredsbevegelsen så med forferdelse og stor uro på Stoltenbergs gjentatte besøk hos kansler Angela Merkel, i den hensikt å få henne til å øke det tyske bidraget til organisasjonen. Prosessen startet for å nå toprosents-målet som var blitt frempresset, ikke minst av USA.
Det fantes noen forhåpninger da Olaf Scholz stilte som kanslerkandidat for sosialdemokratene. Kunne han gjøre noe for å få de amerikanske atomvåpnene ut av landet, noe fredsbevegelsen hadde arbeidet kontinuerlig for å få til? Både tysk og internasjonal fredsbevegelse fulgte med og intensiverte sitt arbeid – også for å få nedlagt de amerikanske militærbasene i Tyskland, ikke minst den enorme luft- og rombasen Ramstein. USA har over 900 militærbaser i utlandet og Ramstein-basen er en av de aller største, med titalls tusen soldater, som nå også skal være åpnet for øvrige Nato-land, inklusiv Norge.
Men Scholz står ikke imot opprustningspresset. Tvert imot beholder han både atomvåpnene og aksepterer sannsynligvis også amerikanske langdistanseraketter. Dessuten sender han avanserte våpen både til Ukraina og til Israel. Støtten til Israel er opplagt motivert av holocaust og ønsket om ikke å gjøre jødene mer vondt. USA er den absolutt største bidragsyteren til Israels folkemord på Gaza og burde vært stevnet for Den internasjonale domstolen, men Tyskland er nest største bidragsyter i et totalt misforstått forsøk på «å gjøre-ting-godt-igjen», og kanskje også for å profittere på en lukrativ krigsindustri.
Også når det gjelder Ukraina, er Tyskland den nest største våpenleverandøren etter USA. Slik våpenstøtte er nytt i landets etterkrigshistorie. Lenge så det ut som om Angela Merkel holdt en liten dør på gløtt for samarbeid med Russland. Det var derfor sjokkerende for mange da hun 7. desember 2022 uttalte til Die Zeit at Minsk-avtalen av 2014 mellom Russland og Ukraina med Frankrike og Tyskland som medspillere, ikke var noen fredsavtale utarbeidet for å få til våpenhvile og etablere en sikkerhetssone som OSSE skulle ivareta, men kun var akseptert for å gi Ukraina tid til å ruste opp. Dette ble senere bekreftet både av president Porosjenko og president Hollande.
I en uforståelig europeisk servilitet overfor USAs forskjellige hegemoniske framstøt, er Tyskland, den største økonomiske motoren i Europa, i vansker. Det nære økonomiske og teknologiske samarbeidet mellom Tyskland og Russland er ofret. President Bidens uttalte ønske om å få en slutt på bruk av billig russisk gass i Europa, har blitt oppfylt. Nord Stream-ledningene er ødelagte og Tyskland kjøper gass fra USA, som er mange ganger så dyr og utvunnet gjennom en sterkt forurensende «fracking»-prosess. I Norge lanserer høyresiden igjen sine ønsker om å utvinne gass også utenfor Lofoten og Vesterålen for å «hjelpe» Tyskland. I den såkalte sikkerhetens navn avsløres nå den ubehagelig nære sammenhengen mellom olje og gass-sektoren og militariseringen. Gamle fiendebilder av Tyskland som har vært «næret» siden andre verdenskrig, skiftes nå ut med nye fiendebilder. Russland demoniseres og er nå vår fiende, og slik vil det fortsatt være ifølge våre politikere. Krigsindustrien må ha fiender, ellers vil ingen godta at vår velferd ofres for krigsferd! 75 år etter etableringen av Nato, er vi nærmere det mål Natos første generalsekretær lord Hastings Lionel Ismail definerte for organisasjonen: Holde Russland (Sovjet) ute, Tyskland nede og USA inne.
Nato-lands løfter til president Gorbatsjov om ikke å ekspandere «one inch» inn mot Sovjets/Russlands grenser dersom han åpnet for tysk gjenforening, er brutt. Og Russland har gjentatte ganger uttrykt hvordan de føler sin sikkerhet truet med Nato og USA-baser inn mot deres grenser, slik USA så seg truet under Cuba-krisa.
Markeringene 3. oktober gir en god anledning til å reflektere over hvilke prosesser vi gir næring til i dag. Venstresiden må ikke la AfD/Alternativ für Deutschland være de eneste som målbærer skepsis til opprustning og ønske om umiddelbare forhandlinger. Er tiden nå inne til å protestere høyt og tydelig mot et krigshissende Nato med globale ambisjoner? Verdenssituasjonen viser at Jens Stoltenbergs og Natos credo om at våpen er veien til fred er feilslått og medfører høy risiko både for en atom- og miljøkatastrofe. La oss sette fred over selv det å ha rett, og si med Willy Brandt: Fred er ikke alt, men uten fred er alt ingenting – og handle deretter.
