Hvem er redd for freden?

 

Klare tanker og konkret handling
av Ursula Gelis

På Globaliseringskonferansen 2014, inviterte Bestemødre for fred og Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) til debattmøte om Norges utfordringer ved det å være en «fredsnasjon» som tjener mye penger på krig. I tillegg til den pågående debatten om behovet for en omlegging til grønn bærekraftig industri. 
 
Ett spørsmål er om norsk industri er i stand til å legge om sin militærindustri til sivil industri og grønn teknologi hvis FREDEN kommer til vår klode? Det andre spørsmålet er om det ikke nettopp er en slik omlegging som må til for at vi skal oppnå fred?
 
Hvem er redd for freden? På dette spørsmål finnes ofte et enkelt svar: De som tjener på krig, er redd for freden.
 
Før foredragsholderne begynte med sine spennende innlegg, informerte Elisabeth Kristiansen fra IKFF om aspekter ved Norges bidrag til krigsmaskineriet. I Teknisk Ukeblad (21. januar 2009) gir for eksempel USAs styrker følgende attest om norske våpen: «Norges våpen dreper best fordi de dreper flest». Konferansier var Trine Eklund fra ‘Bestemødre’.
Her følger utdrag fra foredragene til K. Margrethe Kvam Tingstad, Jørgen Johansen og Ragnhild Sohlberg.

Militarisme og bærekraft
K. Margrethe Kvam Tingstad. Utdannet innen landbruk, økonomi og ledelse. Arbeider som EU-rådgiver i NINA , Norsk institutt for naturforskning. Landsleder for Internasjonal kvinneliga for fred og frihet, styremedlem i Norges fredsråd, fagrådsleder Nansen fredssenter, tidligere rådsleder for Norsk Fredssenter. Her er utdrag fra hennes foredrag:

Bærekraftig utvikling og militarisme utelukker hverandre! I neste år feier vi vårt 100-års jubileet i Haag. Siden 1915 utfordrer ansvarsfulle kvinner militarisme og krever at vi alle bør investere i fred. Sammen jobber vi for å styrke og reformere multilateralt arbeid. 

Militær aktivitet fører til langsiktige miljøeffekter. Våpenbruk forurenser ikke bare i kriger men like mye når nye våpen testes og i mange militærøvelser. Slik forurensning varer i mange tiår. Mange områder blir utilgjengelige eller matjord blir udyrkbar, brønner og elver blir forgiftet. Den største utfordringen med miljøeffekter av militære aktiviteter, inkludert forskning, er at dette er hemlighetsstemplet, hvilket gjør at de ikke omfattes av regulær miljøvernlovgivning!
Ved ensidig satsinger på militære konfliktløsning, går en stor del av nasjonalproduktet til militærutgifter på bekostning av andre viktige samfunnsområder som helse og utdanning. En militær kultur i samfunnet øker også faren for maskulin vold.  

Bærekraftig utvikling betyr derimot at «utviklingen skulle imøtekomme dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov.»
 
WILPF kjørte kampanjen ‘Du får hva du betaler for’ og den stiller oss overfor denne valgmuligheten: Ett år med verdens militærutgifter kunne dekke opp FNs budsjett i 700 år og ville innfri alle Millenniumsmålene.

Militarismens satsninger reduserer nødvendig forskning på bærekraftige løsninger på mange samfunnsområder og rekrutterer også de «beste hodene» til våpenutvikling. Verdenshandel med våpen og militært materiell fører til at også u-land investerer i våpen uavhengig av det trusselbilde de befinner seg i og dette går på bekostning av sosial og økonomisk utvikling.
Militærindustrien ’jubler’ når USA for eksempel skal bruke 1 000 000 000 000  (1000 milliarder) på modernisering av sine atomvåpnene de neste ti årene. Følgende sitat av Albert Einstein er tankevekkende: «Du kan ikke samtidig forhindre og forberede krig».
 
Så hva kan gjøres?

• Fattigdom, miljøproblemer og konflikter må ses i sammenheng
• Nedrustning og overføring av investeringer fra våpen til strategisk utvikling – NEDRUSTNING FOR UTVIKLING er nødvendig!!
• FNs medlemsstater må oppfordres til å finne strategier for omdirigering av militærutgifter til utvikling.
• En må arbeide for reell åpenhet og ansvarliggjøring i våpenhandelen.
• Og: Etablere effektiv overvåking og oppfølging av ATT
• Styrke forskning på fredsbygging er viktig.
• Fredsundervisning på alle nivå i skolen. Vi er i bevegelse og kombinerer klare tanker med konkret handling.

Krigens profitør – uklok NATO politikk og veien framover

Jørgen Johansen er frilansjournalist og fredsforsker. Hans studier av ikke-vold som metode har tatt ham til over 100 land de siste 40 årene, og han underviser i fredsstudier ved www.studypeace.info. Han har skrevet 6 bøker.  Her er de viktigste momentene fra hans innlegg:

Den europeiske historie og måtene å løse konflikter på viser oss et bilde av 500 år med vold. På Berlin-konferansen i 1885 fordelte stormaktene Afrika mellom seg som om kontinentet var en kake. Helt til i dag sitter vi med konsekvensene av denne imperialistiske politikken. Det er viktig at vi jobber med å korrigere det bildet vi har av oss selv som «de gode». Hvordan blir vi oppfattet for det vi gjør i årene framover? Er vi en fredsnasjon? Det finnes lite empiri som kan underbygge akkurat dette.
Historie blir omskrevet. Et eksempel er Nils Waltersen Aasen, som ble født i Trøndelag i 1878. Han er oppfinneren av de de første moderne handgranater og anti-personell miner. Dette er informasjon som du ikke finner i dagens lærebøker. Sensuren har fungert.

Hva er Norges rolle i verden?
Noen eksempler: Norge tilhører verdens rike overklasse, og er en av verdens største våpeneksportør i forhold til innbyggertallet, og har slik også et av verdens største militærbudsjett.  Og: Nordmenn stod ikke tilbake for andre folk da jødene under andre verdenskrig skulle samles inn og sendes til Tyskland.
Norge tviholder på sine nære relasjoner til USA og er veldig lydige når der gjelder å følge med. Kun fire land i verden har i dag verneplikt for begge kjønn i dag: Norge, Israel, Eritrea og Nord-Korea.

Libya
I kamphandlinger ble over 600 bomber sluppet fra norske fly. Avtalen var tydelig: Logikken synes å ha vært at jo flere bomber man kunne slippe, jo fetere oljekontrakter etter regimets fall kunne Norge håpe på og slik ville Statoil profittere. Ettervirkningene og ødeleggelsene etter krigen i Libya har skapt grunnlag for 20 års borgerkrig. Nå er det er det få som bryr seg.

Gaza
Løfter om $5.4 milliarder for Gaza på ble gitt på Kairo-konferansen. Norge går i spissen for å samle inn pengene. Internasjonal lov sier at okkupanten skal sørge for ett levelig liv på det okkuperte territorium. Disse pengeinnsamlingene er i virkeligheten subsidier til den Israelske okkupasjonen.

Veien framover
Den norske grasrota har organisert seg mot makthavere tidligere. Koalisjoner som i 1972 og 1994 viser at det er mulig å kjempe. Men det krever en skikkelig bred dugnad der mange deltar og jobber hardt.
Hva bør gjøres? Vi bør løsrive oss fra USAs utenrikspolitikk og ikke delta i en “IS-krig», ikke kjøpe F35, ingen baser … Vi trenger en global forsoningsprosess og vi bør heller fokusere på 500 års brutal utbytting og 13 år med “krig mot terror.
Vi må hjelpe ofrene å få dokumentert sin historie og sine lidelser.

Blir verden bedre eller dårligere?
Ragnhild Sohlberg er sosialøkonom med doktorgrad fra USA hvor hun blant annet hadde forskningoppdrag for Pentagon i 8 år, med doktoravhandlingen: «Defense manpower policy analysis – NATO ground forces”,1980. Hun foreleste ved Forsvarets skoler, var styremedlem ved Kongsberg Våpenfabrikk fra krisen i 1986 til endelig oppgjør i 1997, har arbeidet for NEBB, Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd og Norsk Hydro, Professor II ved Handelshøyskolen BI, og i flere år medlem av Uds Nedrustningsutvalg. Hun er pt. Blant annet nestleder i PRIOs styre.

Som en innledning til paneldebatt, ble hun i løpet av 15 min. bedt om å adressere følgende: (1) Hva gjør verden med sine våpenlagre? (2) Hvordan ser NATO på våpenindustrien? (3) Våpenmilliarder til mat? Dette er komplekse problemstillinger, og det var nødvendig med grove forenklinger. Hun minnet også om forsiktighet i tolkning av statistikk!

Noen fakta
Under tiden med avkolonialisering fra 1946 og fram til slutten av den kalde krigen gikk antall væpnede konflikter (i hovedsak nasjonale konflikter/borgerkriger) opp. Fra 1991 har antallet gått drastisk ned (Kilde: Themnér &Wallensteen, (2014:544). De mest blodige konflikter i etterkrigstiden er den kinesiske borgerkrigen, Koreakrigen, Vietnamkrigen, Iran-Irak konflikten, krigshandlingene i Afghanistan, Eritrea-Etiopia konflikten, Gulf-krigen og nå Syria. (Kilde: PRIO og UCDP[i])

I 2012 døde 40-60 000 i krig og væpnete konflikter. I tillegg kommer tallene fra folkemord – for eksempel i Hama-massakren i Syria under Assad-regimet i 1982 -, ble 10-40 000 mennesker drept. I Iraq førte Halabja-gassangrepet (16.mars 1988) under Sadam Hussein til 3200-6000 døde. Folkemordet i Rwanda i 1994 førte til 800 000 – 1 000 000 drepte.I 2010 ble tallene for drap (”homicides”)  468 000. Uten sammenligning for øvrig, i samme år døde også 1 400 000 personer i trafikken.

Verdens våpenlagre/kategorier
Våpen kan deles inn i tre hovedkategorier. (1) Det finnes fortsatt store arsenaler med masseødeleggelsesvåpen (kjerne-, biologiske-, kjemiske våpen dvs ABC våpen). Disse er sjelden blitt brukt med unntak av: Kjernevåpen i Japan i 1945, gassangrepet i Irak 1988, anthrax i Sverdlovsk i 1979(litt usikkert) og i USA i 2001, og bruk av sarangass på T-banen i Japan i 1995.
(2) Våpensystemer som fly, skip, artilleri, stridsvogner og tilhørende ammunisjonstyper hvis hovedformål er avverging         (”deterrence”) og i hovedsak benyttes til øvelser, trening, overvåking, fredsbevarende operasjoner, osv, bidrar også til det sivile samfunn, for eksempel transport (ebola-epidemien), og  anti-terrorisme.
(3) Mindre våpen (”firearms”) er derimot mye i bruk: Revolvere, pistoler, rifler, maskingevær, samt ammunisjon fordelt på politimakten med ca 25 millioner, militære ca  200 millioner og det sivile med det absolutt største volum, dvs ca 650 millioner.
Kilder: IISS Military Balance, SIPRI, PRIO.      
 
NATO, «Smart Defense» og våpenindustrien 
I den senere tid førte finanskrisen til reduserte forsvarsbudsjetter. NATO avslutter sitt oppdrag i Afghanistan (ISAF), men samtidig er den sikkerhetspolitiske situasjonen forverret.  
Artikkel 5 i The North Atlantic Treaty’ («en for alle, alle for en») har fått fornyet betydning. Militært materiell har blitt dyrere. Anskaffelse av materiell og beslutninger om investeringer må ikke bli styrt av behovet for industriarbeidsplasser. Det er derimot økt behov for samarbeid om utvikling, anskaffelse, opplæring, drift og vedlikehold av utstyr.
Kilde: (1) NATO: Smart Defense; (2) Alexander Nicoll, “NATO summit will stiffen Western resolve”, 3. Sept. 2014).   
Forhåndslagring for NATO´s Rapid Reacton Force, som består av ca. 13 000 soldater i sjø-, fly-, landstyrker fra flere NATO land, er viktig. Varslingstiden er forventet å bli kortere, derfor er formålet hurtig reaksjon på kriser, samt bistand ved humanitære katastrofer og til kontra-terroroperasjoner. Denne styrken trente i Norge i 2014 og samarbeidet med sivile partnere som politi, havnevesenet, Statens Vegvesen og CargoNett.
Kilde: Offisers bladet, Tidsskrift for Befalets Fellesorganisasjon, 6/2014, s.6-9).

Våpenmilliarder til mat?     
I 2012 var verdens militære utgifter på ca. 1 756 milliarder USD (ca. 2,5% av verdens BNP). Storparten av militære utgifter har lite med dagens væpnete konflikter å gjøre (se ovenfor). Ca. 127 milliarder USD ble brukt for verdens «Official Development Assistance» (ODA). I tillegg kommer bistand fra private kilder. Totalt er bistanden på ca 436 milliarder USD.
Penger til mat er nødhjelp men er ikke bærekraftig. Det er viktig å skille mellom humanitære katastrofer og langsiktig utvikling. Langsiktig utvikling krever infrastruktur, institusjoner, utdanning, forskning, osv. Land med væpnete konflikter blir satt tilbake både økonomisk og sosialt.    
Kilde: Military Balance 2014;; Gates, Hegre, Nygård, Strand,”Development Consequences of Armed Conflict,” PRIO Conflict Trends, 03/2014; Håvard Mokleiv Nygård, ”Krig avler krig”, PRIO blog og, 12. aug.2014).       

Konklusjon: Blir verden bedre eller dårligere?
Etter slutten av den kalde krigen har det vært en nedgang i antall væpnete konflikter og døde. De senere årene har det i hovedsak vært borgerkriger som har ført til at flere av de minst utviklede landene er lengre fra å nå FNs tusenårsmål i dag enn tidligere. Vi har en forverret sikkerhetspolitisk situasjon (ref. Ukraina, Midt-Østen, osv), og terrorisme sprer frykt. Det finnes ingen enkle løsninger!!  Som Paul Collier sier at “Security is the most fundamental public good any government can provide”. Eller som en gammelt kinesisk og islamsk ordtak sier: Gi en mann en fisk og han vil ha mat den dagen. Lær ham å fiske og han vil alltid ha mat – … men også helse, utdanning, infrastruktur, osv, er påkrevet.

Artikkelen er en oppsummering av foredragene som ble holdt. Debatten var kontroversiell fordi det å bekjempe militarisme og militaristisk tenkning er sentralt for IKFF som har også har sterke meninger mot NATO og mot et sikkerhetsbegrep som er preget av våpen som avskrekkningsmiddel.
Johansens bidrag gjorde sammenheng mellom våpenindustri og etablerte kretser som krigsprofitører klar. Hans vinkling var på de undertrykkete som betaler prisen for krigsprofitørenes grådigheten og at verden må satse på en fredelig (ikke-militær) måte å løse konflikter på.

Ragnhild Sohlberg er selvfølgelig enig i organisasjonenes overordnete ønske om en fredelig verden. Hun stiller derimot spørsmål ved noen av påstandene og begrepsbruken som benyttes, og mener at dette også motvirker organisasjonens formål. Hun er uenig i at de som er ansatte i våpenindustrien er «redde for freden» og mener at med de utfordringene som er forbundet med den forverrete sikkerhetspolitiske situasjonen, kreves det dessverre fortsatt at Norge og NATO for øvrig bruker ressurser på et troverdig forsvar.