av Kari Nes, ledergruppen IKFF
Det er ikke nytt med krig og væpnet konflikt, men nå møter vi – i et voldsomt omfang – rystende bilder og beretninger fra en krig i Europa, en krig som i stor grad rammer sivile med stadige brudd på folkeretten. Til og med bruk av atomvåpen er brakt inn som en mulighet.
Hvor er fredsbevegelsen? Sitter den lamslått tilbake mens den registrerer alle ropene på mer opprustning? Har arbeidet for fred og nedrustning spilt helt fallitt? Opprustning synes å være svaret
– i en nærmest samlet norsk presse, og i et nærmest samlet norsk Storting. Norge har til og med brutt et 60 år gammelt prinsipp om ikke å eksportere våpen til en stat i krig. Forsvarsbudsjettene øker ikke bare i Norge, men i land etter land i Europa. Det er som om innsikten i opprustningsspiralens destruktive logikk har gått i glemmeboka. «Vi har årtuseners erfaring med kapprusting og militære maktspill, men:
Hadde våpen vært løsningen, ville vi hatt fred for lenge siden» (F. Heffermehl i Klassekampen 12.03.22).
I denne situasjonen har forfatter og journalist Linn Stalsberg ved flere anledninger etterlyst den store fredsbevegelsen «… som kunne samlet seg foran parlamenter verden over, og krevd av våre folkevalgte eller våre diktatorer å besinne seg. Om å legge våpnene ned, om ikke å ofre våre unges liv, eller be dem drepe et medmenneske som heller ikke har noe med denne konflikten å gjøre – egentlig.» Stalsberg: «Savnet: Fredsbevegelsen» (Agenda Magasin 22.01.22)
Stalsberg fortsetter med artikkelen «Ned med våpnene»: «Når verden kappes om å være størst og først med militære løsninger på krigen i Ukraina, er det tvingende nødvendig at andre tviholder på antikrigsarbeid, fredsinitiativ, diplomati, flyktninghjelp og allianser nedenfra». (Agenda)
Magasin 01.03.22) Fredsbevegelsen må, som kvinnebevegelsen, sette egne premisser for debatten, sier hun. (Klassekampen 08.03.22) https://www.ikff. no/fred-er-det-annet-valg/
Lena Lindgren er en annen skarpskodd journalist og forfatter. I Morgenbladet 11.-17.03.22 mobiliserer hun sin «sivile krigstrass» mot den realpolitiske ekspertisen som forlanger opprustning. Hun spør
om det er moralsk forsvarlig å sende ungdom i krig, ungdom som har tatt hovedstøyten av pandemien, og som «arver av oss en planet med et ufattelig naturtap og en klimakrise som farger horisonten deres sort? Nå skal de ikke arve bare kaldkrigskappløpet og atomvåpenangsten i tillegg. De skal også investere sin fremtid i denne gårsdagens degenererte verdensorden. Og dø for den, om så det gjelder. Er det den krigslogikken, skapt av gamle, gale menn, jeg skal støtte? Nei, jeg tror ikke det. Den krigen kan de dø i sjæl.» «Derfor må vi ruste opp – til en ny folkereisning mot krig», sier hun.
Ifølge Tomm Kristiansen er krigen i Ukraina akkurat som andre kriger Han nevner bl.a. Afghanistan, Syria og Tigray; det er kriger «med lik av sivile i gatene, soldater som går amok i fryd og redsel – og snart skal vi få voldtektshistoriene. Massevoldtekter, skjending av småjenter. Denne krigen har ikke vist noe annet ansikt. Det eneste som er forskjellig er nærheten. De ser ut som oss. De er nesten naboer». (Vårt Land 06.04.22).
Krig er aldri svaret. Det er derfor vi, i tillegg til å gå imot krigen i Ukraina, må yte motstand mot krigens logikk! Menneskeheten trenger en verdensomspennende folkereisning mot all krig!
leder i Fred og frihet nr 2/22
