Hvordan vinne freden?

 

 

I DE MYE OMTALTE intervjuet Tucker Carlson hadde med Russlands president, Vladimir Putin sjette februar, sa Putin at han var klar for å forhandle om fred i Ukraina. I stedet for å avvise ad nauseam alt som kommer fra den kanten, vil det være i vår alles interesse, ikke minst unge menn i Ukraina og i Russland, å ta han på ordet.

Krigens forferdelighet er utålelig og må ta slutt, derfor må alle løsninger testes ut. Mulighetene synes å ligge til rette for forhandlinger nå. Vesten kan ikke bare hevde at Putin ikke ønsker å forhandle, og siden intervjuet sies å ha bli hørt/sett av over 200 millioner mennesker allerede i løpet av de første tre dagene, er det heller ikke lett for Putin å løpe fra sine løfter.

 

Vi vet ikke hvilket grunnlag Putin ønsket å forhandle fra, men han viste til fredsavtalen som var nærmest signeringsklar i mars 2022, før den krigsivrige engelske statsminister Boris Johnson fikk Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj til å stoppe forhandlingene. Vi vet ikke nok om hvordan denne avtalen så ut, men det synes klart at nøytralitet for Ukraina var en viktig ingrediens. Likeledes akseptable vilkår og respekt for menneskerettighetene til den russisktalende befolkningen øst i Ukraina. Det ville kunne gi Russland grunnlag for å trekke ut sine tropper, om enn ikke fra Krim, hvor en stor del av befolkningen fortsatt ønsker å være del av Russland.

 

Det Internasjonale Fredsbyrået har systematisert de ulike fredsforslagene som foreligger, fra Minsk-avtalene i 2014 og 2015, som ble banket av Sikkerhetsrådet, til de ulike forslagene fra den internasjonale fredsbevegelsen og progressive tenkere – fra blant andre stemmer i USA, Kina, Brasil, Mexico, Afrika, fra paven og nobelprisvinner Oscar Arias. Svært mange ønsker at denne krigen, med sine enorme negative ringvirkninger også langt ut over krigsarenaen, skal ta slutt. Et særdeles ensidig mediekjør har imidlertid ført til at få tror det fins andre alternativer enn å sende stadig mer våpen. Vi i Vesten plikter å sette oss inn i disse forslagene, slutte å la oss påvirke av haukene, erkjenne at krigen ikke kan vinnes militært, høre på også hva folk i sør har å si og konsentrere oss om å hvordan vinne freden.

 

Vi kan søke hjelp fra FNs ulike organer og fra FNs overordnede mandat om å skape fred med fredelige midler – i skarp motsetning til Nato og Stoltenbergs credo om at våpen fører til fred. På tross av svakhetene ved vetoretten til de fem faste medlemmene av Sikkerhetsrådet, vil FNs rolle være helt essensiell. Kanskje trengs både fredsbevarende styrker og etter hvert også FN/OSSE overvåkede folkeavstemminger i områder under disputt.

 

Siden historieskrivingen er viktig både for Russland og Ukraina, vil det være en fordel å få inn UNESCO for å prøve å få til en felles forståelse. UNESCO har allerede relevant erfaring, da ett av organisasjonens første store prosjekter etter andre verdenskrig var å hjelpe Tyskland og Frankrike til å utarbeide historie- og samfunnsfagbøker som hadde et innhold som var akseptabelt for begge land.

Dessuten finnes en mengde konstruktive og kreative ikkevolds-teorier, som for eksempel å sette seg inn i motstanderens situasjon, vise respekt, lytte for å forstå, ta den tid som trengs, ikke ærekrenke eller bruke retorikk som hindrer dialog, ikke anta og fremmane det verste, men være fremadskuende og løsningsorientert. Som Willy Brandt sa: «Fred er ikke alt, men uten fred er alt ingenting.»