Fra Ny Tid 8. april 2015
Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI) gir hvert år ut en oversikt over verdens militærutgifter. Denne oversikten er det beste grunnlag vi har for å analysere utviklingen på dette felt. SIPRI selv er imidlertid fullt på det rene med at det fortsatt kan være mørketall de ikke har adgang til. Tallene kan altså være høyere, men neppe lavere. Vanskelighetene med å lage slike oversikter oppstår delvis fordi så mye av det som berører nasjonalt forsvar, militær opprustning og krigføring er holdt utenfor demokratisk innsikt og kontroll. Dels blir mye krigsmateriell satt sammen av deler som produseres på ulike steder og dels har noen av produsentene både sivil og militær produksjon uten at det alltid er klart hvor skillelinjene går.
Verdens eldste internasjonale fredsorganisasjon, the International Peace Bureau, IPB, med hovedsete Genève, har over de senere år prioritert å arbeide med nedrustning ut fra forståelsen av at verden rett og slett ikke har råd til fortsatt å bruke så svære ressurser på militært forbruk dersom man skal kunne nå målene om å skape en fredelig, rettferdig og bærekraftig utvikling.
Av de vel 1747 000 000 000 dollar verden bruker på militære kostnader pr år trengs kun ca. 10 % for å nå FNs Tusenårsmål. Hadde vi klart å oppnå en 10% reduksjon i militære kostnader og brukt dem til å nå de åtte utviklingsmålene verdens ledere ble enige om i 2000, ville vi i år, ved avslutningen av FNs Handlingsplan for utvikling, kunne feiret mye større seire i kampen mot fattigdom, sult, analfabetisme og sykdom enn det som er tilfellet. Vi ville også kunne gå inn i arbeidet med å utvikle FNs nye, universelle Handlingsplan for utvikling (2016-2030) med sine 17 bærekrafts-mål, med større håp om å klare å realisere dem.
Når det er snakk om militære kostnader, tenker man som oftest på de økonomiske kostnadene. I tillegg kommer kostnadene med subsidiene til våpenindustrien som sjelden er med i regnskapene, det store mineral- og energiforbruket i våpenproduksjon og ved lagring, forurensning av jord, vann og luft, samt hjernekapasiteten som er bundet opp som kunne vært brukt til å løse sivile oppgaver, ikke minst å utvikle de alternative energikildene vi må få på plass for rett å slett å sikre vår overlevelse. Dessuten kommer kostnadene og lidelsene ved bruk av alle disse våpnene. Vi spør: Hvem er tjent med dette? Er våpen- og ammunisjonsproduksjon og salg kapitalismens fremste fanebærer og største pilar?
IPB initierte Den Globale Aksjonsdagen mot Militært Overforbruk (GDAMS – Global Day of Action on Military Spending) for første gang i 2011. GDAMS har utviklet seg til å bli en sentral internasjonal plattform for sivilsamfunnets engasjement mot eksessive militære utgifter, og målet er å utvide dagen til en full kampanje. I fjor ble det avholdt ca 100 ulike aksjoner. Etter avtale med SIPRI får IPB årets tall for militære kostnader i god tid før SIPRI selv publiserer, slik at IPB kan dele tallene med sine vel 300 medlemsorganisasjoner rundt om i 70 land slik at de kan forberede aksjoner på denne dagen midt i april. GDAMS er i år 13. april og markeringen blir på de fleste steder på den dagen. I USA legger fredsorganisasjonene markeringen til den nærliggende Tax Day og spør skattebetalerne hvordan de vil at pengene fra deres skatt skal brukes. Bøker og brød eller bomber?
I Norge starter markeringen i år allerede 9. april. Da inviterer Norges Fredsråd til frokostmøte på Fredshuset med fokuset på den manglende dekningen i norske medier av opprusting og militært overforbruk. Fra media stiller følgende i panel:
Truls Lie, redaktør i Ny Tid
Mari Skurdal, redaksjonssjef i Klassekampen
Remi Nilsen, redaktør for norske Le Monde diplomatique
Alexander Harang, våpenekspert i Fredslaget, legger frem de siste relevante tallene fra SIPRI og andre kilder, Borghild Tønnessen-Krokan, seniorrådgiver i ForUM, presenterer arbeidet med Arms Trade Treaty, ATT, og undertegnede leder debatten.
Årets Globale Aksjonsdag mot Militært Overforbruk blir markert i en situasjon med sterke internasjonale spenninger bl.a i Kina-havet, i Syria og Midt-Østen, rundt Ukraina-spørsmålet og situasjonen i Iran, i Irak, i Afghanistan og i Vest-Afrika. Folkelige opprør mot urettferdige og autoritære regimer har vist seg å bli fort marginalisert og gir i stedet plass for væpnede konfrontasjoner. Rasende unge menn som enten føler at deres religion, deres ideologi eller rett og slett deres muligheter blir underminert, har altfor lett adgang til våpen. ”Det internasjonale samfunn” har ikke prioritert å lete etter eller støtte ikke-voldelige, kreative løsninger på sosial uro, men har gitt forrang til militære, såkalt humanitære intervensjoner. Men hvordan kan noen være så naive at de kan tro at folk blir snillere av å bli angrepet militært?
Totalt sett har den internasjonale eksporten av større konvensjonelle våpen i verden økt med 16 % mellom 2005–2009 og 2010–14, og «fredsnasjonen» Norge er blant verdens 20 største eksportører av militært materiell. Pr capita er vi i aller første rekke. Antallet atomvåpen er betydelig redusert fra den kalde krigens tid, men de vel 1700 eksisterende atombombene er tusen ganger sterkere enn de som ble brukt over Hiroshima og Nagasaki og nå moderniseres de videre i alle de ni atommaktene. Men hvorfor snakker vi ikke om dette?
Hvorfor avslører ikke mediene de enorme summene som går til militære formål, samtidig som det er skrikende nød i deler av verden og både menneskeheten og planeten trenger fornybare ressurser rett og slett for å overleve? Er det så mye hemmelighold rundt disse spørsmålene at det er for komplisert for journalister å finne frem til relevante data og kunne analysere dem uten for mye usikkerhet? Forbereder journalistutdanningen ikke journalister godt nok til å ta opp sikkerhetsspørsmål? Er redaktørene redde for å utfordre maktstrukturene og bli sett som naive eller som upatriotiske i en periode med sterke politiske spenninger i flere deler av verden? Er retorikken fra det militærindustrielle-politiske-medie-komplekset så fremmedgjørende at vi rett og slett har mistet gangsynet? Hvem er medias sannhetsvitner? Hvem sitt språk og verdensforståelse formidler mediene? Problematiseres forskjellene mellom det å snakke for eksempel om krigsmateriell eller forsvarsmateriell, humanitær intervensjon eller krig? Er en sterk våpenproduksjon og et høyt våpensalg forenlig med vårt etiske verdigrunnlag og den norske folkesjela? Hvordan kan media bidra mer til at Norge kan ha en åpen diskusjon om kostnadene ved militært forbruk sammenlignet med sivile behov? Hvordan kan sivilsamfunnet og fredsbevegelsen samarbeide med media for å skape større innsikt i det militære forbruk og derved skape grunnlag for et mer deltakende demokrati?
Ban Ki-Moon har gang på gang understreket at ”verden er overbevæpnet og fred er underfinansiert”. Dette til tross for at FN Paktens paragraf 26 slår fast at man ikke må ta ressurser fra økonomisk og sosial utvikling til militære formål. Et års militærutgifter er nok til å dekke FNs ordinære budsjett i 600 år, og de årlige militære kostnader er 2508 ganger høyere enn det som er tilgjengelig i FN til nedrustning og ikke-spredning.
Nedrustningsforhandlingene står nærmest stille. Det er aggressiv kampanjer for å rekruttere til Forsvaret og i Norge har man innført kjønnsnøytral verneplikt, såkalt i likestillingens navn. Den gamle romerske tekningen ”hvis du vil ha fred, forbered for krig”, er igjen i høysetet. Propagandaen vil ha oss alle til å tro at avskrekking, ikke dialog, er vår livs-assuranse. NATO krever at alle medlemslandene skal bruke to prosent av sitt BNP på militæret, og store land som Kina, India, Brasil og Russland ruster opp. Samtidig ber FN innstendig om mer penger til Post 2015 Development Agenda og til tiltak for å takle klimakrisen. Tiltak for nedrustning må gå parallelt med klimatiltak. Det er uhyrlig at militære karbonavtrykk ikke er med i klimaforhandlingene. Selv ikke i Norge (Jfr. Stortingsmelding 13 om reduksjon av karbonutslipp) gis det en oversikt over militær forurensning verken i eller utenfor landet. Den militære sektor er ikke bedt om å redusere sine karbonutslipp med 40 % innen 2030 slik alle andre sektor må gjøre.
Militærindustrien og de som tjener på våpenproduksjon og våpensalg, legalt og illegalt, i begge ender av prosessen, ønsker selvsagt ingen innsikt og innblanding i sin lukrative business. Men for å få til et levende og deltakende demokrati, må folk vite nok til å kunne ta stilling til hvordan de ønsker at pengene deres skal brukes. Og ingen trenger å være redd for å bli arbeidsløs selv om militærindustrien reduseres. Ifølge en nyere undersøkelse er en gjennomsnittlig jobb i militærindustrien 2-3 ganger dyrere enn i det sivile. Dessuten fordres det kloke hoder og mye arbeid i mange år fremover for å kvitte oss med eksisterende, farlige våpen.
Vi håper selvsagt at media vil benytte Den Globale Aksjonsdagen mot Militært Overforbruk til å rette søkelys på misforhold mellom de ressursene vi bruker til militære formål og de vi bruker til å møte folks behov for en fredelig, rettferdig og sunn verden.
Ingeborg Breines
co-president International Peace Bureau
medlem IKFF
Fra 2014 kampanjen vår.
