Jenter fra gymnasklasse synger nasjonalsangen (Badakhshan, Nord-Afghanistan). Foto Elisabeth Eide
Mange må ta sin del av ansvaret for at Taliban har befestet makta i Afghanistan.
Kronikk i Klassekampen av
Lørdag 18. mai var det tusen dager siden Taliban rykket inn i Kabul og tok over makta. Situasjonen har gått fra vondt til verre. På tross av allmenne løfter fra det nye regimet har jenter ennå ikke tilgang til utdanning etter sjette klasse og kvinner er utestengt fra arbeidslivet. Det foregår offentlig pisking av personer Taliban definerer som lovovertredere. Journalister blir fengslet, mishandlet og truet.
Landet er også preget av hungersnød, naturkatastrofer, klimakrise og stor fattigdom. FN og en rekke NGO-er er på plass og gjør sitt for å lindre noe av nøden. Selv om handelen med nabolandene er på vei opp, har ikke Taliban-regimet hatt noe å tilby folk, enten vi snakker om jobb eller mat. Verdens matvareprogram uttalte tidligere i år at en tredel av afghanerne ikke vet hvor neste måltid skal komme fra. Storflom i tre nordlige provinser har økt behovet for hjelp ytterligere.
Ingen stat har offisielt anerkjent Taliban, men i Kina er det opprettet en slags afghansk ambassade. Neste land ut kan bli Russland. I europeiske hovedsteder er ambassadene bemannet av diplomater utnevnt av regjeringen som flyktet over hals og hode i august 2021.
Mediesituasjonen er ikke som i forrige Taliban-periode (1996–2001), da «Radio Sharia» og en stensilert blekke var hele tilbudet. Mange redaktører har flyktet, men en rekke medier har ennå reportere på bakken som gjør en heltemodig innsats for å informere folk, tross hard sensur og selvsensur.
Det er umulig å peke på én hovedårsak til at Taliban kunne komme tilbake og etablere seg i Kabul og landets 34 provinser. Årsakene er komplekse.
Taliban springer ut av mujahedin, motstandsbevegelsen mot Sovjetunionen i krigsårene 1979–1989. Bevegelsen mottok mye støtte fra vestmaktene mot slutten av den kalde krigen. Både vestlige stater og frivillige organisasjoner undervurderte ekstremismen som deler av denne bevegelsen sto for. Med frisk rekruttering av vranglærde mullaer dannet en del av disse grunnstammen i Taliban. Bevegelsen sto fram i Kandahar i 1994 og arbeidet seg gradvis utover resten av landet til de rykket inn i et borgerkrigsherjet Kabul. Borgerkrigen mellom ulike maktkåte mujahedin som kjempet om hegemoniet etter Sovjets tilbaketrekning, gjorde det enklere å erobre makta.
Etter terrorangrepet 11. september 2001 og USAs invasjon i oktober samme år, arbeidet USA og allierte for å etablere en ny regjering i Afghanistan. Avgjørende var Bonn-konferansen. Ulike krefter var representert der, men ikke Taliban og heller ikke moderate krefter som hadde tatt avstand fra terrorangrepene. Mange har oppsummert dette som en stor feil. Kanskje ville historien tatt en annen vei hvis disse kreftene var invitert, men slikt blir uansett bare spekulasjon.
«Brutaliseringen har hjulpet rekrutteringen»
De tjue årene med krigføring mot al-Qa’ida og Taliban rammet i en rekke tilfeller blindt og brutalt: sivile, bryllupsfølger, familier. I tillegg kom attentater mot journalister og andre kritikere. Dette er dokumentert av flere journalister og FN-organisasjoner. Brutaliseringen har hjulpet rekrutteringen til Taliban. En annen faktor er at bistand ikke har fått has på fattigdommen i landet. En storstilt satsing på yrkesutdanning til unge menn som ellers ville funnet veien til ekstremistene, kunne også ha bidratt positivt. Det skjedde ikke.
Verken Karzai-regjeringen (2001–2014) eller Ghani-regjeringen (2014–2021) var frie for korrupsjon. Det samme gjaldt embetsverket. Korrupte menn entret daglig fly fra Kabul til golfstater der de bygde opp formuer. Dubai har fått sitt «Lille-Kabul», der rike afghanere har etablert seg.
Det er ingen grunn til å glorifisere situasjonen i de tjue årene mellom de to Taliban-regimene, sa FNs spesialrapportør Richard Bennett nylig under sitt besøk i Norge. Menneskerettsbrudd forekom også da. Sikkerheten ble dårlig i store deler av landet. Det ble vanskelig både å forflytte seg og drive med jordbruk for folk flest.
Paradoksalt nok vinner Taliban nå delvis tillit med argumenter om at de har skapt trygghet. Samtidig har de selv vært årsak til en stor andel av usikkerheten, med målrettede drap og militære angrep på regjeringsstyrkene. IS har de siste årene fått fotfeste i flere provinser og erklærte 20. mai at de tok ansvaret for angrepet mot turistene i Bamiyan.
Mange afghanere var frustrerte da de internasjonale styrkene trakk seg ut samtidig som det ble klart at Taliban hadde styrket seg. De klandrer USA og deres allierte for ikke å fullføre oppdraget. Oppdraget ble ulikt definert etter som tida gikk. Først gjaldt det å få has på Al Qaida og Taliban. Dernest ble fokus flyttet til kvinnefrigjøring og demokratibygging (selv om George W. Bush allerede i oktober 2001 erklærte at kvinnene i Afghanistan nå var frie).
Den regjeringsoppnevnte Godal-kommisjonen som skulle vurdere den norske innsatsen, konkluderte med at det viktigste resultatet var at Norge viste seg som en lojal Nato-alliert. Taliban har kunnet rekruttere også på grunnlag av en generell mistillit til «Vesten» (les: vestlige militære, til dels også NGO-er som har levd i relativ luksus). Dette skyldes ikke minst at forståelsen av afghansk kultur og tradisjoner har vært mangelfull.
Det er mye å lære av Afghanistans nyere historie, for alle som har vært involvert. De bitreste lærdommene høster afghanerne selv, nå som Taliban befester makta.
