Hvem skal få Nobels fredspris i 2015?
Fristen for å nominere kandidater til Nobels fredspris for 2015 er gått ut. Dette er ett av forslagene som har nådd Nobelkomiteen: Den internasjonale kvinneliga for fred og frihet, IKFF, på engelsk WILPF, som i år feirer sitt hundreårsjubileum. Stiftelsen fant sted i Haag i april 1915, sprunget ut av fortvilelse og raseri over at politikere og generaler ikke stanset Den første verdenskrigs meningsløse nedslakting av unge menns liv. En viktig inspirasjon for mobilisering av kvinner var Bertha von Suttners bok Ned med våpnene, publisert i 1889, ei bok som oppnådde en enestående popularitet og ble oversatt til 40 språk. Von Suttners videre engasjement skaffet henne Nobels fredspris i 1905.
Mer enn tusen kvinner fra nøytrale og krigførende land, og også fra USA og Canada, kom til kongressen i Haag. Sammen med de norske delegatene kom det støtte til konferansen fra 22 000 kvinneunderskrifter. Konferansen i Haag sprang ut av kvinnenes kamp for statsborgerlig stemmerett. Den internasjonale alliansen for kvinnestemmerett var veletablert med tilslutning fra 26 land. Alliansen protesterte allerede i 1914 mot krigen.
Resolusjonene fra Haag beskriver krigens bestialitet med nedslakting og voldtekter som om mennesker var forvandlet til ville dyr. Første verdenskrig ble sett på som et sivilisasjonsfall i datidens mest utviklede område i verden.
Resolusjonene fra Haag uttrykker en tro på at kvinners rett til medbestemmelse ville ha utgjort en forskjell, at krigen var menns verk. Konferansen krevde at kvinner skulle være deltakere i både innen- og utenrikspolitikken og være medlemmer av internasjonale forhandlingsdelegasjoner. Etter Haag konferansen reiste mange utsendinger til møter med statsledere, blant dem USAs president Wilson, for å få dem til å anstrenge seg for å få i stand våpenhvile, mekling og voldgift.
Protestene fra Haag lyktes ikke i å få slutt på krigen utenfor slagmarken, men IKFF som organisasjon vokste og er i dag til stede i 37 land, spredt på alle kontinent. Den er en av mange fredsorganisasjoner. En grunn til at dette ble en kvinneorganisasjon i 1915, var at de eksisterende fredsforeningene var totalt dominert av menn.
IKFF har vedvarende pekt på den egentlige grunnen til at krig blir middelet til å løse konflikter: Den enorme oppslutningen om militarisme og en stadig mer raffinert våpenindustri, som produserer mer effektive måter å drepe mennesker på ved siden av å ødelegge det som årelangt slit har frambrakt for å forbedre menneskenes kår.
Ved siden av antimilitarisme står ligaen for alternative måter å drive sikkerhetspolitikk på. Stater må i størst mulig grad investere i å forebygge krig. I hovedsak har kvinner i større grad enn menn sett nedrustning som et hovedmål for å forebygge krig, mens menn har ment at avskrekking via opprustning var metoden. Dette ble gjenspeilt i korrespondansen mellom Bertha Von Suttner og våpenmagnaten Alfred Nobel, der han hevdet at når to opprustede land kunne utslette hverandre på minutter, da ville de ruste ned. Han, våpenprodusenten, gjorde mer for fredens sak enn hun med sine bøker, taler og snakk om nedrustning. Imidlertid, som vi vet, førte korrespondansen til at Nobel ville gi nedrustningstanken en sjanse gjennom å opprette en fredspris der nettopp nedrustning sto sentralt ved utvelgelsen av en prisvinner.
IKFF står for investering i demokratisk utvikling globalt med fokus på kvinners deltakelse i samfunnet og for økt samhandling for forståelse over landegrensene. (Hva ville ha skjedd om vi hadde hatt en storstilt utveksling av studenter mellom vestlige land og land i Midtøsten og Nord-Afrika??) Den står for kritikk av det kapitalistiske system slik det praktiseres i dag og peker på innvevingen av våpenproduksjonen i verdens ledende finans og industriforetakender som en fundamental årsak til krig. Den peker på sammenheng mellom produksjon og vedlikehold av fiendebilder for verdens våpenindustri. En tiendedel av verdens forbruk til militæret ville ha hjulpet verdenssamfunnet i å nå de globale tusenårsmålene for utvikling. I den norske avdelingens tidsskrift fred og frihet, er den norske produksjonen og salg av våpen, i stor målestokk i forhold til vårt folketall, ofte kritisert. IKFF har samarbeidet med andre fredsorganisasjoner i Norge i kampen mot atomvåpen og forskning på atomkraft, ut fra faren for miljøforurensning. Motstanden mot innmelding i NATO gjorde at mange medlemmer gikk ut av den norske avdelingen.
IKFF har sitt hovedkontor i Genève og har i mer enn seksti år hatt et institusjonelt nærvær med rådgiverstatus ved hovedkvarterene for FN i New York, Genève og Paris, hvor målet er å påvirke beslutninger som fremmer nedrustning, kvinners medvirkning i beslutningsprosesser og kamp mot seksualisert vold mot kvinner i væpnede konflikter. Ligaen var medvirkende til at FNs sikkerhetsråd vedtok resolusjon 1325, i år 2000, som for første gang i rådets historie fokuserer på at kvinner skal være tilstede og medvirke i forebygging, håndtering og løsning av konflikter. De siste årene har organisasjonen engasjert seg i Midtøsten og særlig i Syria for å støtte kvinners deltakelse i fredsprosesser. Vår daglige nyhetsformidling levner ikke særlig tvil om at salg og distribusjon av våpen er totalt ute av kontroll, og viser også at det må andre midler til for å løse konflikter: Utvikling av forståelse for den andres behov, dialog og kompromisser. La Nobels fredspris gå til IKFFs vedvarende stemme i hundre år for overføringer av ressurser fra våpenlagrene til investeringer i andre former for sikkerhet.
Randi Rønning Balsvik
Professor em. Historie, Universitetet i Tromsø
Publisert i Nordlys 3. februar 2015→
Internasjonal samling av optimister.
