Doro Tops, Creative Commons License
Møtet ble holdt på Litteraturhuset i Oslo. IKFF-medlemmene Lispet Kristiansen og Gro Standnes var invitert til å holde innlegg i begynnelsen av debatten
Lispet Kristiansen:
Den 4. april proklamerer Dagsavisen at «NATO feirer 75 års fredsjubileum!» Jeg vil hevde at NATO nettopp er en trussel mot fred.
Etter 1. verdenskrig skrev dikter og soldat Edmund Bunden: «Ingen vant eller kunne vinne krigen. Det var krigen som vant.
- Krig er en del av maktstrukturen i samfunnet – vi som ønsker fred står altså i en maktkamp. Krig er det som er vanlig – pasifisme og annen krigsmotstand står i opposisjon til dette. Når NATO hevder at en krig kan være moralsk riktig avkreves sjelden noe bevis for dette – mens kritikere av den samme krigen får gjerne bevisbyrden mot seg og må forsvare sin moralske stilling.
- NATO beskriver gjerne seg selv som en organisasjon hvis berettigelse er ønsket om fred . Ønske vil jeg hevde er det sentrale begrepet her – vi ønsker oss så mye. Men vi ser klart at NATOs østutvidelser i Europa nettopp ikke har bidratt til hverken fred eller stabilitet. Og det er vanskelig å forstå NATOs Generalsekretær Jens Stoltenbergs uttalelse om at våpen er veien til fred – som annet enn en – nærmest permanent? – krigserklæring. Jeg vil hevde at når NATO tillater seg å komme med slike utsagn er det et helt klart uttrykk for at det ikke er et ønske om fred som styrer NATO organisasjonen, men heller et ønske om kontroll og erobring av makt – en evig maktkamp.
- Når en konflikt – i og mellom land – har eskalert til våpenbruk er det nødvendig å straks vurdere mulige forhandlingsløsninger, dette for å hindre en stadig økende eskalering av krigen. Hvis det eneste svaret på konflikten er kravet om mer våpen, vil situasjonen kunne resultere i en evig krigsdans. Et stadig økt tilfang av våpen i en pågående krigssituasjonen – vil kun føre til store ødeleggelser av natur og miljø samt alvorlige livstragedier for absolutt alle de menneskene som befinner seg i selve krigssonen. Land og folk legges i ruiner som et resultat av vedvarende krigføring.
- I dag brukes våpen av utarmet uran som en selvfølge. Under NATOs første krig i Europa etter 2.verdenskrig – krigen på Balkan – kunne Europa – i sitt eget nabolag – observere de alvorlige følgene som bruken av våpen med utarmet uran har på både miljø og mennesker. Den gangen ble det snakket mye om de spesifikke problemene med denne våpentypen – nå har dette blitt en våpentype på linje med alle andre våpen som har blitt utviklet for å drepe «andre» mennesker. Klasevåpen blir også brukt og den drepende miljøkatastrofen bruken av dette våpenet medfører hører vi heller ikke noe særlig om lenger.
- NATO er en atomvåpenallianse, USA hevder at deres strategiske atomvåpen «er den fremste garantien for alliansens sikkerhet». NATO har gitt seg selv retten til å være den første til å bruke atomvåpen. Å tilkjennegi seg selv en slik rettighet er helt absurd. Det å produsere slike våpen er i seg selv absurd – men det er klart at alt som produseres av ammunisjon som skal drepe «andre» mennesker blir jo selvfølgelig tenkt å brukes – når det skulle kunne bli ansett for å være absolutt nødvendig.
- Og vi kan alle bli skremt av hvilken ekstrem katastrofe som kan bli resultatet av en eventuell atomvåpenkrig. Ikke bare en miljøkatastrofe men en katastrofe for hele menneskeheten – da kan vi virkelig snakke om en apokalypse. Jorden kan bli ubeboelig – for eksempel uten muligheter for å drive jordbruk. Kanskje vi da – endelig – har kommet til et punkt hvor våpen ikke lenger har noen draps funksjon utover ren overlevelse.
- Personlig er jeg ute av stand til å forstå den fortsatte utviklingen av forskjellige typer atomvåpen. Rundt denne problematikken tenker jeg ofte på filosofen Simone de Beauvoir – hun snakker om at menneskenes sterke ønske om å kontrollere verden fører til at de ofte kan føle seg stekt presset av ukontrollerbare krefter. Og – selv om menneskene er de som er atombombens mestre – er den allikevel laget bare for å utrydde dem selv. Hun forsøker å forstå dette paradokset – for meg forblir det, nettopp det – et paradoks.
Gro Standnes:
Helt fra norsk NATO-medlemsskap var et faktum har norske myndigheter utvist en nesegrus beundring og en naiv tillit til USA og deres lederskap i NATO. Et lederskap som gjennom alle 75 årene har vært tydelig i praksis, og som dessuten er nedfelt i selve Atlanterhavspakten – for eksempel i artikkel 13: «Etter at pakten har vært i kraft i 20 år, kan en part tre ut ett år etter at den har gitt varsel om det til Amerikas forente staters regjering, som skal underrette de andre parters regjeringer»
Inngåelsen av den bilaterale avtalen om forsvarssamarbeid mellom USA og Norge i 2022 og utvidelsen fra 4 til 12 baser i 2024 – er en kraftig manifestasjon av viljen til å avgi makt til USA. Gjennom baseavtalen har USA fått fullstendig militærstrategisk kontroll i landet vårt.
Tilliten er ufattelig – ikke minst tatt i betraktning USAs enorme våpenleveranser til Israels folkemord i Gaza.
Baseavtalen er en del av NATOs nåværende strategi, men det er svært viktig å se i øynene at den står ved lag også om NATO skulle gå i oppløsning – fordi den er reint bilateral. Dette er det enkelte NATO-tilhengere som innser, og flere uttrykker bekymring for den betydelige myndighetsoverdragelsen baseavtalen hjemler.
Internasjonal kvinneliga for fred og frihet har vært NATO-motstander i 77 år – siden 1947. Begrunnelsen var at NATO opprustning og økt krigsfare.
29. januar 1949 – et par måneder før Stortinget vedtok NATO-medlemskapet – arrangerte IKFF sammen med Norges Fredsråd og Folkereisning mot krig et stort folkemøte i Verdensteateret i Oslo – med 1300 mennesker til stede. På møtet talte lederen i Oslo Stein, Jord og sementarbeiderforening sammen med andre av datidas kjente samfunnsdebattanter. Daværende leder for IKFF, Aasny Alnæs og Karl Evang utformet resolusjonen, som ble vedtatt med 1250 stemmer:
«Vi ønsker ikke at Norge skal slutte seg til Atlanterhavspakten fordi
- vi mener at dette vil utdype kløften mellom øst og vest, og dermed øke faren for krig
- det vil splitte Norden og skape splittelse i det norske folk
- det vil bety et mistillitsvotum til de Forente Nasjoner»
Dette står IKFF ved fremdeles – sterkt supplert med klima- og miljøargumentasjon. VI holder fram at FNs 17 bærekraftsmål må realiseres, og at NATO og all opprustning er et voldsomt hinder for et helt nødvendig verdensomspennende fredsarbeid.
Når vi tenker etter, er det våpenindustrien som har vunnet 1. verdenskrig, 2. verdenskrig, Koreakrigen, Vietnamkrigen – og alle de krigene menneskeheten har vært plaget av gjennom hele 1900-tallet og fram til i dag.
