Farlig tankegang
NATO framstår i dag ikke som en forsvarspakt, men som en provoserende krigsmaskin
Christian Tybring-Gjedde sier (Dagsavisen 6/8) at videreføring av Joint Strike Missile (JSM) er en klok beslutning. Klokskapen begrunnes med at våpenet representerer framsynthet, bidrar til styrking av høyteknologisk kompetanse og arbeidsplasser, styrker NATOs forsvarsevne, og vil gi synergieffekter for sivile teknologimiljøer. Dette er ifølge Tybring-Gjedde viktig tilpasning til et trusselbilde i endring. For å ta det siste først: Vi er i ferd med å få tilbake mye av retorikken fra den kalde krigen. Økte trusler mot rikets sikkerhet blir brukt som argument for å skape frykt, hvor såkalt forsvarsmateriell framstilles som den tryggeste medisinen. Det er lite som tyder på at økt militær innsats kjøper oss mer sikkerhet. Tvert imot bruker verden godt over 1,7 billioner dollar per år på militæret, på linje med de høyeste militærutgiftene under den kalde krigen, samtidig som folk føler seg mindre og mindre trygge.
2014 kunne vært året da verden, 100 år etter starten av 1. verdenskrig, oppsummerte historien med å erklære at militære maktmidler er uegnet til å stabilisere en verden i ubalanse. I stedet er det tydelige tegn på økt global militarisering, og sågar en økt aksept for militærkulturelle trekk i sivilsamfunnet, fremmet med forsvarets rause PR-budsjetter. Militær slagkraft som automatisk eskaleres i takt med konfliktnivået i verden, er en fullstendig avsporing på veien mot fred. Vi innser at det ikke dreier seg om fred og krig. Profitten sitter ved roret med sikkerheten som gissel.
Våpenproduksjon er big business og er avhengig av at kriger og trusselbilder holdes levende. Kriger smører global økonomi, og vårt eget land er en stor leverandør. Norske politikere synes blendet av en plass på A-laget i NATO og at vår våpenteknologi er etterspurt i et stadig økende marked. Norges investeringer i krigsindustrien skal øke, og våpen er stor eksportvare. Også den forrige regjeringen var snar med å holde fram argumentet om arbeidsplasser når det ble stilt spørsmål om vår posisjon som verdens sjuende største våpeneksportør. Skal Norge, som var en nasjon med en rolle som megler mellom de store og rike og de små og fattige, nå bare bli en del av det militærindustrielle kompleks? Hva skal fremme vår nasjonale stolthet og identitet?
Europa etableres i stadig økende grad som en militær aktør med en udemokratisk politisk utvikling langt fra folks tanker og håp for framtida. Endringen fra selvforsvar til ekspansiv militær strategi er merkbar også her i landet. Dessverre har Tybring-Gjedde gode meningsfeller i regjeringen. Forsvarsministerens ambisjoner for Norge om å bli mer enn «en nettoimportør av sikkerhet», forklares med at vi skal ta et større ansvar i NATOs operasjoner. NATO ser ut til for lengst å ha glemt sin grunnlov. Atlanterhavspaktens artikkel 1 forplikter medlemmene til løse konflikter med fredelige midler. NATO framstår i dag ikke som en forsvarspakt, men som en provoserende krigsmaskin.
Det store paradigmeskiftet i norsk forsvarspolitikk er visst slukt rått, men kan synes dårlig fordøyd. Det vi bidrar til, er sofistikerte våpen som i stor grad skal beskytte store økonomiske interesser og kontroll over naturressurser. Militærutgifter går på bekostning av en mer rettferdig og bærekraftig verden. Paradoksalt nok vil antakelig framtidens militæroperasjoner ikke først og fremst være forsvar mot inntrengere, men væpnede angrep mot mennesker som vil forsvare seg mot (økonomiske) krefter som invaderer og ødelegger deres livsgrunnlag.
Gjedde hevder, at våpenutvikling bidrar til økt ingeniørkompetanse. Militær forskning har lenge overført kompetanse til sivile formål, men hvor er logikken i at vi skal gå gjennom våpenteknologi for å løse sivile teknologiske utfordringer? De klokeste hodene trenger vi sårt til sivil forskning for å løse presserende problemer innen blant annet miljø, energi og matproduksjon.
En industri hvis mål er å ødelegge både sosiale strukturer og fysisk miljø rundt om i verden, er altså det vi ser for oss som svar på kompetansebehov og lønnsomhetskrav i norsk næringsliv. Den økologiske kostnaden ved verdens militarisering er enorm. Våpenproduksjon og testing truer helse og miljø. Mange militære områder er blitt ubeboelige etter år med utprøving og produksjon. Kriger ødelegger naturområder og matproduserende land for lang tid.
Militær aktivitet og hemmeligholdet gjør sivil oppfølging av de militære miljøkonsekvenser mildt sagt vanskelig. Både sosialt og økologisk er militarismen et destruktivt spor å følge. Fattigdomsbekjempelse og miljøutfordringer krever store ressurser fra verdenssamfunnet.
Som samfunn trenger vi å styrke sivilt mot. Sivilsamfunnet tildeles i altfor stor grad offerrollen i spørsmål om nasjonal sikkerhet, og våre myndigheter formidler ikke tilstrekkelig tro på ikkevoldelige løsninger på konflikt. Sivil innsats har hatt avgjørende betydning for å stanse konflikter og kriger. Militarismens iboende logikk gjør våpendragere til helter og fredstenkere til feiginger. Kunne vi ikke heller dele ut medaljer til modige hjelpearbeidere, frihetskjempere og samfunnsbyggere på frigjøringsdagen for å synliggjøre betydning av engasjement og sivilt mot?
Norge må tenke framtidsrettet, sier Tybring-Gjedde. Det mener vi også. Vi er bare så helt uenige om kompasskursen. FN har beregnet at penger tilsvarende 10 prosent reduksjon i årlige militærutgifter kunne ha innfridd alle millenniumsmålene for utvikling. FNs medlemsland har sluttet seg til disse målene, men ikke midlene. Investering i utvikling, fred og rettferdighet for verdens folk vil være avgjørende for den langsiktige kampen mot internasjonal terrorisme og et reelt sikkerhetsarbeid, og vi mener at det er her Norge burde bygge sin kompetanse og utnytte sin konkurransekraft.
Oslo, 13. august 2014
Margrethe Kvam Tingstad
Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF)
Ingeborg Breines
President, International Peace Bureau (IPB)
