100 års utstillingen på Kunstnernes Hus til 29. mars 2015

Se Kunstnernes Hus for åpningstider.

8. mars var det åpning av utstilling på Kunstnernes Hus i Oslo. Omvisning i hovedutstillingen og foredrag av Mari Holmboe Ruge.

Mange sa da vi spiste middag og snakket at de gjerne skulle lese den fine introduksjonen Mari hold. Så her gjengis den:

Velkommen til IKFFs hundreårsutstilling!

Vi har nettopp gått gjennom den store historiske utstillingen om politisk kunst i Norge i 100 år, tusen takk til Kari Brandtzæg for viktige og innsiktsfulle kommentarer om politikk og kunst gjennom 100 år.

Det er en ære og en glede for Internasjonal kvinneliga å kunne presentere glimt fra vår historie gjennom det samme hundreårs-spennet, og nettopp på denne dagen 8. mars – som også har hundreårs historie bak seg i dag. Mange gode ting løper sammen.

Vinteren og våren 1915 hadde krigen vært i gang i vel et halvt år. Det var begynt å bli klart at den kom til å vare lenge og at den var annerledes enn tidligere kriger – i hvert fall i Europa.  Erobring av landområder for økonomisk eller politisk gevinst var ikke hovedsaken. I stedet måtte hundretusenvis av unge mennesker holde til i skyttergraver og slakte hverandre uten at landenes lederskap oppnådde noe som helst.  Krigen som redskap for politisk endring hadde skiftet totalt karakter.

Kvinnene som tok ansvar for å stanse denne galskapen utfordret århundrers forestilling om at makt gir rett.  I invitasjonen til å stifte «Kvindernes Internationale komité for varig fred» tar de et oppgjør med tanken om krig som et naturnødvendig onde.

«Mænd og kvinder i alle land har følt som om krigens ødelæggelser talte til dem om nye pligter og nyt ansvar som de ikke hadde lov at unddra sig. … Hvis det ikke er saa, hvis vi derimot kommer til den overbevisning at krig har sin rot i forhold som det staar i menneskelig magt at forandre, da hviler ogsaa paa hver enkelt av os som tror det, pligten til at motarbeide den statsmoral som nu gjør vaabnene til den øverste dommer i nationernes forhold til hverandre.»

«Det er kvinders tro paa at krig kan overvindes og at nationernes mellemværede – …  kan ordnes ved andre midler end vold som førte til sammenkaldelsen av Kvindernes Internationale kongres i Haag og til det efterfølgende arbeide for at organisere kvinder av alle nationer i fredens tjeneste.»

Kongressen ble sammenkalt av kvinner fra mange land med erfaring fra stemmerettskampen. Stemmerettsaktivistene tok ikke pause fra sine krav. De tok konsekvensen av sammenhengen mellom en verden uten krig og kvinners politiske rettigheter. Programmet for kongressen var bygd på begge prinsipper, og den nye organisasjonen fikk dobbeltnavnet «for fred og frihet».

Mari Holmboe Ruge 8. mars 2015

Våre formødre i Haag trosset den nasjonalismen som krigen hadde fyrt opp under.  De krevde en bedre organisering av verdens nasjoner i forpliktende samarbeid og organiserte tvisteløsninger. I de neste årene engasjerte WILPF seg i tidens store saker: de deltok aktivt i en massekampanje for nedrustning, de arbeidet mot våpenhandel og våpeneksport, de støttet kvinners juridiske rettigheter til statsborgerskap og tiltak mot «hvit slavehandel».

Etterkrigsoptimismen ble svakere pga økonomiske nedgangstider, og fascismen i Tyskland og Spania ble sterkere. Utover i 30-årene engasjerte IKFF seg også i praktisk hjelpearbeid for flyktninger, spesielt de jødiske, og krigsofre i borgerkrigens Spania og i Finland under vinterkrigen.

I 1935 markerte de 20-årsjubileet med en stor fredskunstutstilling. Mot krig, for fred I styrets beretning fra det året heter det: «Fem kjente malere (Henrik Sørensen, Reidar Aulie, Willi Midelfart, Per Krogh, Erik Werenskiold) hjalp med malerier og plakater, og efter et stort arbeide av alle parter ble utstillingen åpnet i Folketeaterpassasjen 28/4.  Efter en uke ble den flyttet til Kunstnerforbundet.  Den ble besøkt av tusener av interesserte mennesker og kommentert i pressen.»  Siden ble den sendt rundt til 13 byer i Norge.  Unge nazister forstyrret møtene og forsøkte å stenge utstillingen, men IKFFs modige kvinner lot seg ikke stanse. Det er et fantastisk og lykkelig sammentreff at vi er her i dag, hvor flere av bildene fra IKFFs utstilling for 80 år siden blir vist igjen.

Fra april 1940 var politisk fredsarbeid ikke lenger mulig, men IKFF tok opp praktisk hjelpearbeid for krigsrammede familie før organisasjonen ble forbudt i august, og de gikk under jorden.  Alle medlemskort ble ødelagt i tide før kontoret ble ransaket av tyskerne.

IKFF ble startet av den første generasjonen som opplevde kvinnefrigjøringen.  Det var min mormors generasjon som fikk adgang til gymnas og høyere utdannelse.  Stadig flere kvinner ble leger, advokater, tannleger, fysioterapeuter og lektorer. Men etter endt utdannelse møtte de nye hindre. Yrkeslivet de hadde kvalifisert seg for var langt på vei stengt for dem, særlig for dem som ville avansere til ledende stillinger.  Mange skapte i stedet sin egen arena, noen med selvstendig virksomhet, andre gikk inn i organisasjonslivet. Den kompetansen disse kvalifiserte kvinnene ikke fikk bruke i politikk, næringsliv og offentlig tjeneste brukte de i stedet til innsats på samfunnsområder som trengte reform og nytenking.

Fredsinitiativet fra Haag fikk støtte av kvinner fra et bredt og tverrpolitisk organisasjonsmiljø. De avgrenset ikke sitt engasjement til egne hjertesaker, men så den sammenhengen mellom fred og frihet, som er IKFFs «bunnplanke».  Det var et solid fundament som ble brukt til høykvalifisert innsats også internasjonalt. Våre formødre i IKFF kunne språk, de var reisevante og brukte tid og (egne) penger på aktivt internasjonalt arbeid. Ledelsen i Norsk kvinnesaksforening (bl.a. Gina Krog og Emily Arnesen) var spesielt aktive helt fra starten, jeg regner NKF som IKFFs «storesøster». Som søstre flest delte vi rom, dvs kontor, i mellomkrigstiden.

I min generasjon er fredsarbeidet blitt mer politisert og «nisjepreget», bl.a. som følge av arven fra den kalde krigen i 50- og 60-årene. Miljø- og menneskerettighetsmiljøer holdt lenge avstand til fredsarbeidet for ikke å utfordre egen medlemsmasse i forhold til Øst-Vest-konflikten.  De som hardnakket fortsatte sitt engasjement for fred og nedrustning trass i mistenkeliggjøring og marginalisering fortjener vår store takk. Fredsarbeid er igjen akseptert som relevant og viktig, med FN-resolusjon 1325 som et konkret uttrykk for anerkjennelsen. Men fremdeles oppfatter storsamfunnet fredsarbeid som en nisjevirksomhet for ubetalte «ildsjeler» som selv dekker sine utgifter. Noe er likevel skjedd: foran 100-årsjubileet har IKFF for første gang fått offentlige driftsmidler. Men det er langt igjen til millionstøtten fra regjeringen til miljøorganisasjonene og Kvinners frivillige beredskap.

Jeg skal ikke holde på dere lenger, gå heller ut og studer plansjene med hele sin salige blanding av historiske tekster, portretter, og «fyndord» foran jubileumsfeiringen i Haag i april og rundt i vårt land i løpet av hele året. Gratulerer med dagen!

Sandnes bibliotek juni 2015. Foto: E. Kristiansen