Kvinnefrigjøring og krig – en selvmotsigelse?

Dette er tittelen på en artikkel av Berit von der Lippe (professor ved Handelshøyskolen BI) og Kirsti Stuvøy (førsteamanuensis ved Høgskolen i Lillehammer) i Nytt Norsk Tidsskrift nr 1 2013.

De har analysert FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om Kvinner, Fred og Sikkerhet i lys av den norske krigføringen i Afghanistan og retorikken om kvinners rettigheter i dette landet. Artikkelen er interessant sett i lys av SVs og de andre partienes ja til verneplikt for kvinner og alle argumentene som benyttes, særlig den yngre generasjonen kvinner.

Artikkelen tar for seg hvordan det militære legitimerer behovet for økt kvinneandel i det militære i Norge, og den militære okkupasjonen og frigjøringen av afghanske kvinner. Begge deler anses å være en implementering av FN-resolusjonen. Norske militære myndigheter har vært svært proaktive i å benytte resolusjonen, antakeligvis det eneste området hvor norske myndigheter har tatt denne resolusjonen på alvor. En har gått så langt at Norge har bidratt med en egen kjønnsrådgiver i NATO.

I artikkelen kritiseres måten hensynet til kvinner og kvinners rettigheter blir brukt i begrunnelsen for krig, militær intervensjon og likestilling i et maktsystem som det militære er. Det innebærer en legitimering av maktbruk, snarere enn å forsøke å forstå lokale maktforhold som påvirker kvinners liv. Forfatterne skriver at resolusjon 1325 markerte et brudd med det tradisjonelle bildet om at menn skulle beskytte kvinner og barn i krig, og at resolusjonen gir kvinner en aktiv rolle, blant annet som aktør i konfliktløsing og fredsforhandlinger. De skriver videre at kvinners deltakelse i det militære begrunnes med at det militære forsvarets rolle er fredsbevarende, at militære intervensjoner er av humanitær art, og at kvinner har en viktig rolle i det humanitære arbeidet og ikke minst å nå fram til kvinnene i landet som er i konflikt/krig. Dette synes å være kronargrumentet i Afghanistan, hvor okkupasjonen nærmest begrunnes med å sikre frigjøring og kvinners rettigheter. ”Satt på spissen framholdes det at militære operasjoner gagner likestilling” skriver forfatterne

Forfatterne siterer en kronikk av Anne-Grete Strøm-Erichsen fra 2006, hvor hun framhever de militære kvinnenes godhet i ”militære fredsoperasjoner”, og hvor norske militære kvinner skal beskytte og frigjøre kvinner i konfliktrammede områder. De afghanske kvinnene gis ingen aktiv eller selvstendig rolle i de konfliktrammede landene. Det åpnes heller ikke opp for muligheten for at afghanske kvinner kan se på kvinnelige soldater som okkupanter, skriver forfatterne.

Forfatterne stiller spørsmål om noen flere kvinner inn i det militære bidrar til å gjøre noe med maktforholdene og de verdiene maktstrukturene er ment å ivareta, og særlig i de landene hvor de går inn som okkupanter. Kvinner kan utgjøre en forskjell i kraft av sitt kjønn, hevdes det. Men da nevnes ingenting om etnisitet, klasse eller andre maktforhold som måtte eksistere lokalt. ”Kvinner iscenesettes som interesseløse aktører med antatt iboende egenskaper som automatisk forbedrer fredsprosesser.” Forfatterne skriver videre at begreper om kvinners menneskerettigheter framstår som så innlysende positive at de lett kan bli stående slik uten å bli imøtegått av motstemmer.

Riktignok har Norge bidratt med skoler og helsestasjoner beregnet spesielt for kvinner og jenter i Afghanistan. I følge en del av de humanitære organisasjonene som Oxfam og Care International er store deler av denne satsing truet. Det forklares dels med forberedelsen av den vestlige tilbaketrekkingen som har satset mest på militær oppbygging av afghanske tropper, og dels med brenning og ødeleggelse av skoler pågår i økende omfang. Dermed uteblir flere jenter fra undervisningen eller de slutter etter kort tid. Det fortelles videre at det afghanske utdanningssystemet er i ferd med å ødelegges på grunn av manglende bevilgninger til utdanning av lærere og helsepersonell, økt usikkerhet generelt og for kvinner spesielt. Korrupsjonen er en del av dette bildet. Helt grunnleggende er mannsdominansen som ligger til grunn for det afghanske samfunnet. Det handler om en kultur hvor menn anses å være og er sentrale aktører i det offentlige rom og sterkt knyttet opp mot deres maskuline identitet. Okkupantenes likestillingsagenda blir dermed en trussel mot menns identitet og risiko for tap av ære. Å endre et samfunns verdier og maktposisjoner er ikke gjort over natta, like lite som å endre kjønnsrollemønstre på en vestlig måte.

Forfatterne avslutter:

”Vi ser den problematiske kombinasjonen av kvinnefrigjøring og krigsdeltakelse i lys av maktforhold, og stiller spørsmål ved vår evne til å se og forestille oss hvordan vår omsetting av 1325 om kvinner, fred og sikkerhet er integrert i en vestlig hegemonisk diskurs. Ideen om at kvinner i kraft av sitt kjønn og sine individuelle egenskaper skal bidra i norsk ’fredsbygging’ i Afghanistan og gjøre 1325 til en norsk merkesak, skjer samtidig som situasjonen preges av tilspissede fronter og konfrontasjoner mellom okkuperte og okkupanter – og ikke minst mellom ulike afghanske etniske grupper. Likestilling sett med ’våre’ øyne får konsekvenser for den politiske situasjonen i Afghanistan.”

Ellen Elster

Tidsskriftet er tilgjengelig hos Universitetsforglegt og idunn.no se: Nytt Norsk Tidsskrift nr 1 2013