En moralsk pekefinger – Norge i FN’s sikkerhetsråd
Norge har nå fått plass i FNs sikkerhetsråd som har hovedansvar for FNs arbeid med å bevare fred og sikkerhet i verden. Hvilken betydning vil det ha for en norsk fredsminister?
Utfordringene står i kø i et sikkerhetsråd som i hovedsak er styrt av veto-stormaktene USA, Kina og Russland. Fredsministeren må være den som påpeker det, når politikken ikke er fredsbevarende arbeid, men handler om politiske allianser og posisjoneringer, og ikke den konkrete saken som skal løses.
Hvordan kan en fredsminister unngå å havne i en akademisk skravleklasse når begrepet fred brukes?
Fredsarbeid er holdning- skapende arbeid. Det kreves tål- modighet. Man kan pynte seg med fred slik at innholdet blir borte. En norsk fredsminister må være en pådriver for aktiv hand- ling mot alt fra hverdagsrasisme i eget land til konflikter FN må løse. Det er en uhyre krevende jobb fordi det handler om å holde alle de andre departementene i ørene. Mye av det som blir ved- tatt har en konsekvens som fredsministeren bør kreve etter- prøving av. Den viktigste jobben er å gi ordet fred et utfordrende innhold. Kall gjerne fredsministeren en moralsk pekefinger. Bjørnstjerne Bjørnsons dikt ”Ap- ril” har en diktlinje som er blitt et munnhell:”…dog fred er ei det beste, men at man noget vil”. Kan man ”krige” for fred? Sikkerhetsrådet har myndighet til å vedta at FN skal gripe inn i en konflikt, enten ved sanksjoner, eller ved bruk av militærmakt. Jeg vil fraråde Norge å stemme for militær intervensjon i FN-regi. Fredelig løsninger er den eneste legitimeringen for FN som organisasjon.
Artikkelen kan lastes ned som pdf her:
