«Med ansvar om å beskytte»: atomterror i Stillehavet.

       Baudrillard

På konferansen i Wien om De humanitære konsekvensene av atomvåpen, i desember 2014, samtalte Ursula Gelis med politikere fra Marshall-øyene, kvinnen Abacca Anjain-Maddison, samfunnsleder ved ministeriet for Indre anliggender og for Utenriksministeren, Tony de Brum, og med  Sue Haseldine, anti-atomaktivist og offer for atomprøvesprengninger, fra Australia.

Fra venstre mot høyre ser vi: Abacca Anjain-Maddison, Ursula Gelis og Sue Haseldine. Foto: Rick Wayman

Den franske filosofen Jean Baudrillard (1929-2007) påstod at hvis vi ønsker å overleve, så er det å strekke og gripe det absolutt oppnåelige av våre (vitenskapelige) muligheter, forbudt frukt.^[2] Er vi på vei mot kollektivt selvmord, slik han tenkte det?

I desember 2014, så slo Wien-konferansen om humanitære konsekvenser av atomvåpen ettertrykkelig fast at “rettighetene og behovene til ofre for atomvåpeneksplosjoner (…) fremdeles ikke er blitt gitt det fokus det burde ha fått» (Austrian Pledge).

Atomalderen har kastet oss inn i en verden med konsekvenser umulige å forutsi: for oss, for alt levende og for miljøet. USAs program for prøvesprengning av atomvåpen påførte uskyldige mennesker enorme lidelser ved å ignorere de forferdelige konsekvensene som bruk av masseødeleggelsesvåpen har:

«De Forente Stater foretok 1032 atomtester mellom 1945 og 1992: på testområdet i Nevada, på områder i Stillehavet, på Amchitka Island på Alaska halvøya, i Colorado, Mississippi og New Mexico.»

De amerikanske bombeangrepene på Hiroshima og Nagasaki i august 1945 drepte titusener på et øyeblikk og lidelsene til dem som overlevet bombene og deres barn er et pågående drama.

Hvordan devaluering av menneskeverdet går hand i hand med teknologiske militære nyvinninger er vel dokumentert. Se for eksempel på hvordan amerikanske borgere er blitt eksponert for atomnedfall.

Helseproblemene til de eksponerte ‘forblåste’ er meget alvorlige og miljøet er infisert for år framover når det gjelder produktive muligheter.

Det tapte paradis

Hvis en regjering utsetter sin egen befolkning for risiko, hva da med mishandling av folk som ikke er statsborgere eller som har fått merkelappen «ville»? Var det forakt som gjorde at en stat, stolt av sine vitenskapelige og militære bedrifter men dog frarøvet et sunt forhold til naturen^[3], med forsett gikk i gang med ødeleggelsen av stillehavsparadiset i Mikronesia som blir kalt Marshalløyene?^[4] Eller kunne disse isolerte atollene garantere for at militær virksomhet ble holdt utenfor verdens kjennskap?

Europeisk tenkemåte og patriarkat ble importert til Marshalløyene av spanske oppdagelsesfarende på inkvisisjonens tid (1494) og i 1885 ble regionen et tysk protektorat. I 1914 erobret Japan atollene og etter andre verdenskrig “ble Marshalløyene gjort til del av De Forente Nasjoners (strategiske) ansvarsområde: Stillehavsøyene, under USAs jurisdiksjon i 1947».^[5]

Marshalløyene fra Google.com

En av forpliktelsene USA tok på seg var «å beskytte øybeboerne mot tap av deres land og ressurser.» Målsettingen som lå i det internasjonale tillitsvervet betydde “å fremme den politiske, økonomiske og sosiale fremgangen til territoriene og deres utvikling mot selvstyre og selvbestemmelse. Det oppmuntret også respekt for menneskerettigheter og fundamentale friheter og anerkjennelse av uavhengighet for verdens folk».

USA presterte å pervertere sin forpliktelse mot de som bodde på Marshalløyene, den som bestod i ‘ansvaret å beskytte’, ved å konvertere deres territorium til et prøvefelt for egne nasjonale interesser, og derpå gjennomføre 67 eksplosjoner med atomvåpen.^[6]

Er jeg min brors vokter?

I Wien holdt Marshalløyenes utenriksminister, Tony de Brum, en tale om den atmosfære som USAs militære styrker skaper: Den ødelegger øyboernes identitet, forårsaker en herskende angst og splitter opp lokalmiljøer. Inntil i dag er det for eksempel ikke mulig for menneskene fra Rongelap, å returnere på grunn av forurensing forårsaket av nukleært nedfall. De nordlige Marshalløyene ble ofre for rutinemessig bombing; – 67 tester – som tilsvarer en daglig dose tilsvarende 1,7 Hiroshima-bomber gjennom et tidsrom på 12 år» (de Brum).

Tony de Brum. Wien, 9.des. 2015. Foto: Ursula Gelis

Lokalbefolkningen hadde ikke gitt noen tillatelse til å teste atominnretninger på deres jord. Det løgnaktige argument som varetakerne brukte var ganske enkelt at det å teste ut dette var Guds vilje og et gode for menneskeheten – ingen forklaring om konsekvensene nådde noen sinne en øyboers øre (de Brum).

Tony de Brum gjenkaller minnet om prøvesprengningen av hydrogenbomben i mars 1954, kalt ‘Bravo’, «den største atomtesten noensinne fra USAs side».

Ingen bodde på Bikini-atollen på det tidspunktet Bravo-smellet fant sted. Totalt bodde imidlertid 236 mennesker på atollene Rongelap og Utirik, hhv 160 km og 480 km øst for Bikini. Innbyggerne på Rongelap ble utsatt for så mye radioaktivitet som 200 rem. De ble evakuert 24 timer etter eksplosjonen. Innbyggerne på Utrik, som ble eksponert for lavere verdier av radioaktivitet, ble ikke evakuert før minst to dager senere (forfatterens utheving). Etter at de ble evakuert erfarte mange typiske symptomer på radioaktiv forgiftning, svie i munn og øyne, kvalme, diare, håravfall, og brenning på huden. Ti år etter eksplosjonen begynte de første svulstene i skjoldbruskkjertelen å vise seg.

Den første mars i 1954 holdt Tony en kurv for sin bestefar som var ute og fisket på den tiden. Han husker et spesielt øyeblikk som om det var i går. Ut av det blå så han et enormt blink etterfulgt av at hele himmelen ble rød. Den traumatiske begivenheten hadde ingenting å gjøre med hans hjem, den parallelle kjede av korallatoller, Ratak – Soloppgang i øst og Ralik – Solnedgang i vest.^[7] Denne ‘nye sol’ snudde alt opp ned. Han ble vitne til det vanvittige våpenkappløpet om den største og mest dødelige bombe. Igjen, de som skulle ivareta forfeilet sitt mål som var å beskytte sine medmennesker.

“Inntil ‘Bravo’eksplosjonen kunne ingen faktisk forestille seg skaden som ble påført øyboerne», sier Tony de Brum. «Til denne dag blir det født spedbarn med alvorlige misdannelser («manet-babyer»).

Noen ganger er de levende født og de lever i noen få minutter eller timer, og du kan se blodet som strømmer igjennom kroppene deres før de dør. Vi føder barn som mangler lemmer, eller som har organer og ryggrader på utsiden av kroppene sine. Vi erfarte aldri disse typer fødsler før USAs testprogram. Vi har sendt klager angående disse fødslene i tiår og vi blir alltid fortalt av USAs regjering at de ikke er resultater av eksponering til radioaktivitet.

Etter den traumatiske Bravo-testen, sendte Marshalvøyboerne nye klager til FN på handlingene til USAs regjering. Tidligere forsøk klarte aldri å nå fram til Sikkerhetsrådet. Den atomære arven forblir hos folket inntil denne dag. De må oppleve fornektelsen av deres pågående helseproblemer, de får ingen adgang til begrenset informasjon og må takle den psykologiske bør som det å bli forvist fra sitt opprinnelige fødested innebærer. Kulturen på Marshalløyene innebærer at land og hav har en sjel og en verdi.

Marshalvøyboerne, en liten og modig nasjon på 70000 mennesker, fikk uavhengighet i 1986 under en pakt av fri tilknytning med De Forente Stater. De fredselskende øyboerne stod fram for «å gjøre slutt på denne (atomære) galskapen» (de Brum) fordi de bryr seg virkelig om menneskeheten og ønsker ikke at andre skal måtte lide seg igjennom det de har måttet utholde. De har mandatet. “Se på oss, og se i hvilken grad atomtesting har ødelagt våre lokalsamfunn, hva vil ikke da atomkrig gjøre med oss alle?» (de Brum).

Den 24.april i 2014 saksøkte Republic of the Marshall Islands (RMI) alle ni atomstatene i Den internasjonale domstolen og anla en egen sak mot De Forente Stater i U.S. Federal District Court.

Ikkespredningsavtalen har vært i kraft i over 44 år. Atomvåpenstatene fortsetter i sterk grad å sette sin lit til atomvåpen og de iverksetter moderniseringsprogrammer for å holde sine atomvåpen aktive i flere tiår framover.

Tiden er kommet for å holde atomvåpenstatene ansvarlige for sin mangel på handling.

Denne rettsstriden handler ikke om finansiell kompensasjon men refererer seg til Artikkel VI i Ikkespredningsavtalen (som trådte i kraft i 1970): «Hver av avtalepartnerne forplikter seg på å strebe etter forhandlinger i god tro på effektive tiltak som kan føre til opphør av atomvåpenkappløpet på et tidlig tidspunkt og til nedrustning av atomvåpen, og etter en avtale om allmenn og komplett nedrustning under streng og effektiv internasjonal kontroll.»

Lik Bertha von Suttner, den første kvinne som mottok Nobels fredspris i 1905, som sa at framtidens rettferdighet må forberedes^[8], jager innbyggerne av Marshalløyene på en overbevisende måte i god tro fram på veien mot en verden fri for atomvåpen.

Castle BRAVO, 3.5 seconds after detonation, photo taken from a distance of 75 nautical miles from ground zero, from an altitude of 12,500 feet. From DTRIAC SR-12-001

Det administrerte menneske

Et annet dystert kapittel i relasjonen mellom USA og Marshalløyene er ‘Prosjekt 4.1’ som er «Studium av respons hos mennesker eksponert for vesentlig Beta og Gamma-stråling forårsaket av nedfall fra våpen med høy ytelse.» Omtrent en uke etter detonasjonen av ‘Bravo’ undersøkte en hemmelig gruppe av medisinere de øyboerne som var eksponert. Folkene fra Rongelap og Utrik som stod under oppsikt ble fortalt at deres eksponering til radioaktivitet skjedde «på grunn av et uhell» (de Brum).

Tre år senere ble Rongelap erklært som sikker for beboelse igjen og folk returnerte og ble holdt oppsyn med på institusjonell måte. (…) En rapport fra 1957 erklærte at «selv om den radioaktive forurensningen av øya Rongelap er antatt å være helt sikker med hensyn på menneskelig bosetting, så er aktivitetsnivået høyere enn det som er funnet på andre lokale områder uten bosetting. (…) Bosettingen av disse menneskene på øya vil frembringe de mest verdifulle økologiske radiasjonsdata på mennesker (uthevet av forfatteren).»

«Ved ankomst, før de gikk av båten samlet folk seg under dekkets solseil og holdt bønn og sang lovsanger til Gud for sin sikre retur til sitt fødeland. (…) Dessverre, så ble ikke oppholdet på deres hjemøy permanent for Rongelapfolket.

I 1985 fikk de lokale styresmakter på Rongelap arrangert flytting av folket til en øy i Kwajalein-atollen, da de dro var USAs påstand om at Rongelap var sikker med hensyn til radioaktivitet sterkt i tvil. Status nå er at disse menneskene fremdeles ikke har returnert.»^[9]

Kvinners handlekraft

Abacca Anjain-Maddison er ansatt av myndighetene og arbeider med lokal samfunnsutvikling ved ministeriet for lokale saker. Hennes fokus er på menneskerettigheter, kjønnsspørsmål, barns rettigheter og barn med funksjonshemming.

På Wien-konferansen holdt Mary Olson innlegg. Hun er seniorspesialist på politikk for radioaktivt avfall ved Nukleære informasjons- og ressurstjenester – Nuclear Information and Resource Service (NIRS). Hennes presentasjon viste at fatale livslange kreftsykdommer blant de som er blitt eksponert til ionisert radioaktiv stråling som voksne viser en rasjon på to menn til tre kvinner, barn: to gutter, fire jenter.

For Abacca så bekreftet dette hennes erfaringer fra Marshall-øyene, mens USA i mellomtiden sier at den høye kreftraten ikke er relater til radioaktivitet. Hun understreker at hun er «tilfreds med Olsons rapport fordi den åpner for en stor sky av håp og den forsikrer meg på ny at vi ikke finner på ting!» Ved å holde relevant informasjon tilbake så legger de amerikanske styresmaktene bevisbyrden over på øyboerne og utøver nye undertrykkelsesmekanismer.

Abacca vokste opp i en samfunnsbevisst familie; – Generasjon etter generasjon har hatt lederverv i lokalsamfunn. Så langt var det å bli en aktivist bare «en liten overgang». Hun tenker at de avsidesliggende Marshalløyene ble valgt for det nukleære testprogrammet fordi aktiviteter kunne bli holdt strengt hemmelige. «Jeg ville ikke ha blitt overrasket om rasistiske elementer var involvert i tillegg. Vi ble sett på som svarte, ‘vi er ville’, dumme!»

«Jeg var ikke tilstede den gang men jeg lærte at gjennom årene da testingen foregikk ble vårt folk traumatisert ved å matte forlate sine hjemland. Å måtte dra i eksil var nesten det samme som å begå selvmord – folket visste ikke hva som kom i den andre enden av den mørke tunnelen.» Familiesplittelse skjedde ofte, fordi «slektslinjen ble skåret av». Å gi liv og føde den andre og tredje generasjonen etter å ha blitt utvist fra hjemlandet, forårsaket alvorlige psykologiske problemer. Ved å bli forvist er «fornemmelsen av tilhørighet ikke der lenger og følelsen av å være Marshallborger er i det hele tatt» borte. «Det at du ikke kan leve ut dine kulturelle røtter gjør at du føler deg verdiløs. Jeg er redd for at vi snakker om tapte generasjoner.

Våre tradisjonelle skikker gir kunnskapen vi trenger for et godt liv; -Ikke nødvendigvis et liv i rikdom men et liv hvor din tilværelse gis naturlige stimuli og hegnes om – alt dette er gått i stykker. Våre besteforeldre er lærere, familier har delt på ansvar og alle er brødre og søstre. Du blir født inn i et fellesskap og alle responderer på felles behov. Bombene forandret alt dette.»

USAs militære nærvær i dag

Den Forente Stater opprettholder en militær installasjon på Marshalløyene, «the US Army Kwajalein Atoll (USAKA) Reagan Missile Test Site» en nøkkelinstallasjon i USAs rakettforsvarsnettverk.»

«Med mer enn 40 års framgangsrikt underhold, spiller (basen) en vital rolle i forskning, utvikling, (og) tester (…) for Amerikas rakettforsvars- og romprogrammer.»

Abacca snakket om USA-basens avstengte områder som betyr stor folketetthet til øybeboerne i det de tvinges til å bo på en øy som er 4,8 km² stor. 15000 mennesker eksisterer på en plass som en gang ble kalt «Stillehavets slum» i nærheten av de militære installasjonene. Det er imidlertid en liten forbedring. «Folk kom fra hele området til Marshalløyene for å søke jobb ved basen. På tross av det faktum at disse menneskene var arbeidstakere så ga amerikanerne blaffen i å forbedre deres boforhold.»

Tilsynelatende har ikke den tidligere måten å relatere seg til øyboerne forandret seg mye. Et eksempel er at «det ikke er tillatt for dem å benytte seg av USAs militærsykehus på basen, selv ikke når det står om liv og død.»

Innbyggerne av Marshalløyene har en lang uløst sak gående med USA som ikke tar ansvar for øyboere som lider av langtidseffektene av atomprøvesprengninger og forurensning. Abacca stresser at hennes regjering har «ingen kapasitet til å behandle radiogenetiske sykdommer.» Hvis et barn har leukemi for eksempel, så blir det tatt vekk fra familien og sendt til Honolulu, Taiwan eller Filippinene. «Den finansielle byrden er enorm, ved siden av de psykologiske problemene. Så langt får vi ikke internasjonal støtte til å takle disse problemene», sier Abacca.

Abacca ser det positive i at rettssaken som er anlagt mot de 9 atomvåpenstatene vil tvinge fram nye allianser i kampen for å en atomvåpenfri verden ved at det blir lagt energi i hensiktsmessig nettverksbygging og øket bevissthetsnivå blant kvinner fra hele verden. «Vi må treffes i internasjonale fora og arbeide inkluderende ved å utveksle våre erfaringer og dele informasjon med nye grupper.»

Bombens betydning for kjønnsrelaterte spørsmål

«Våre kvinner er sterke ledere og er villige til å tale om tema relatert til radioaktivitet. Faktisk er det slik i Marshalløykulturen at kvinner vanligvis ikke snakker om kroppene sine, men bomben har forandret dette. En kvinne akkumulerer radioaktivitet i kroppen sin og føder et barn. Slik skjer en overføring fra generasjon til generasjon. Mitt samfunn følger en matriarkalsk struktur. Du eier land gjennom din mor. Våre kvinner snakker om brystkreft. Nå er tabuet brutt og kvinner er frie til å adressere langtidsvirkningene av atomvåpentesting.»

Det utføres ikke nok medisinsk forundersøkelse og «kvinner får sin kreftdiagnose rett på stedet». Riktignok blir slike prosedyrer vanligvis ikke fulgt. I lang tid nå har vi hatt prenatal diagnostikk på plass. Abort er ulovlig. «Vi har ingen muligheter for å forutsi om barnet i magen har en funksjonshemming eller ikke. Vi har ultralyd. Abort er i virkeligheten ikke et tema på øyene, bare i voldtektssaker. For oss er et barn en velsignelse. Hvis en ung kvinne ikke kan ivareta sitt barn på en tilstrekkelig måte, finnes det program for internasjonal adopsjon.»

Ved siden av miljøproblemene påfører en militærbase samfunnskade, for eksempel gjennom prostitusjon. «USAs base er underlagt amerikansk jurisdiksjon og et problematisk møte med en øyboer lar seg ikke løse juridisk på en enkel måte. USA praktiserer en strategi som består i å splitte befolkningen ved å sette dem i forskjellige kategorier: De øyboerne som er erkjent som utsatte for prøvesprengninger – og de andre», sier Abacca.

Abacca peker på at ikke alle kvinner fra Marshalløyene visste om atomtestene fra tidligere. Noen forlot regionen og kom tilbake. Det er bare i den senere tid at den nukleære arven har funnet sin vei inn i lærebøkene.

Rop etter internasjonal assistanse

«Jeg besøkte Fukushima i 2012 og fant at situasjonen der liknet på vår egen», erindrer Abacca. «Jeg var imponert over at alle hadde en Geiger-teller og foretok målinger hele tiden og jeg tenker at dette er noe vi også burde ha, spesielt tenker jeg på de som lever i de infiserte områdene. Japanerne vil sende noen over til oss.»

Dette er et spesielt viktig punkt fordi USA ønsker å flytte folk tilbake til forurensede øyer i det de hevder at disse er trygge. «Amerikanerne renset et lite område og så deklarerte de hele atollen som trygg» – Et prosjekt for å skape virkelighetsoppfatninger og forminske de radiologiske konsekvensene av atomprogrammet. De som returnerer vil leve «uten unntak på importerte matrasjoner – rør ikke ei kokosnøtt! Hvis du gjør det vil du få kreft og det er din egen feil! Forlat ikke det området vi rensket opp for deg!»

Det er kritisk at vi kan skape og implementere beskyttelsestiltak, for eksempel et utdanningsprogram som ville gi alle lærdom om radioaktivitetnivåer slik at man kunne øke den personlige sikkerheten. For øyeblikket, så bruker øyboere andre øyer som matforråd. «Bestemødre ville for eksempel ønske å dra tilbake til Rongelap men ønsker ikke å utsette sine barn og barnebarn for risiko, når de ville følge etter og ende opp med å bli infisert.» Generasjonene ønsker ikke å bli adskilt.

Dessverre har ikke Marshalløyenes befolkning selv kapasitet til å involvere internasjonale eksperter til å foreta radiologiske kalkulasjoner. «Vi er nødt til å spørre det internasjonale samfunnet om hjelp til å invitere uavhengige vitenskapsfolk.» Med hjelp fra Det Japanske Råd mot atom- og hydrogenbomber (Gensuikyo) ble det gjort en liten bit til nå – de har målt cesiumnivåer.

Enewetak øya.

Abaccas forventninger til konferanser som dette er å lære mer om de humanitære konsekvensene fra all mulig bruk av atomvåpen. Hun håper at vitnesbyrd som hennes vil «røre ved hjertene og ikke bare ved sinnene. Bare fra hjertet kan det skapes forandring!»Et annet tema er forurensningen med plutonium ^[10]. Det finnes et ustabilt sementlager for plutonium, ‘Runit-domen’ og den er ustabil». Den ligger på Enewetak øya, på ‘ground zero’ området. «Hvis plutonium kommer ut i miljøet vil luft og vann føre forurensning over alt. Vi snakker om dette presserende problemet med lederne for Pacific Islands Forum. Et langt høyere bevissthetsnivå må reises om dette.»

Hun mottok mange oppmuntrende responser i Wien og er overbevist om at hun ser positive resultater i nær framtid.

«I en verden som er blitt voksen, så er eksotiske megaprosjekter eller kriger som setter vår felles biosfære i fare selvmorderiske (…). Tiden for konstant vekst er over. Det er tid for å blomstre (Rosalie Bertell).^[11] – «Vi gjorde ikke dette (å anlegge sak) for å ergre De Forente Stater og vi ønsker i hvert fall ikke å skade forholdet eller ødelegge forholdet på noen måte. Dette er mer som når en venn eller en yngre bror sier: ‘Hei, kom igjen da, gjør det som er rett her’».

Ursula Gelis
Oslo, februar 2015

NOTER