Av Ingeborg Breines, International Peace Bureau (IPB)
Militær aktivitet truer vårt klima og miljøet på jorda og til syvende og sist hele vår eksistens. Militære våpensystemer er energi-ineffektive, forurensende og karbonutslippsintensive. Men denne klimaverstingen er som elefanten i rommet, den som tar enormt mye plass, men som det ikke blir snakket om, spesielt siden USA ikke har villet ha med krig og militarisme i de internasjonale miljøforhandlingene i Rio, Kyoto eller Paris.
Folk er imidertid i ferd med å forstå hvor unik vår klode er. Den må tas vare på, og til det trengs mer data, mer forskning og mer informasjon til allmennheten. Sikkerhetspolitikk er demokratiets sorte hull. Selv om Forsvarets Forskningsinstitutt nå legger frem Forsvarssektorens miljø- og klimaregnskap årlig, og det er visse forbedringer å spore, så er dataene fortsatt ikke tilfredsstillende. Det ser verken ut til at utenlandsk militær aktivitet i Norge eller norsk klima- og miljøavtrykk ute inngår i FFIs regnskap.
Tabuene rundt militær miljøpåvirkning har selvsagt innflytelse på vår måte å håndtere disse spørsmålene på. Eksempelvis, i forbindelse med komitéhøringen om Stortingsmelding nr. 13 (2014-2015), «Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning med EU», prøvde noen fredsorganisasjoner å ta opp viktigheten av å redusere militære utslipp, minst på linje med det det sivile samfunn er pålagt, uten noen som helst reaksjon.
I høst dominerte Langtidsplanen for Forsvaret og den såkalte Bilpakken den norske politiske debatten i en lang periode uten at det ble gjort anstrengelser for å se de to i sammenheng. Det ble diskutert hvorvidt norsk forsvar skal være primært landbasert eller knytte ennå tettere til NATOs utenfor-landet-strategi. Man drøftet ulike forslag for å få ned miljøgassutslippene ved for eksempel å kjøre elbil, redusere antall flyreiser og spise mindre kjøtt. Ingen tok opp spørsmålet om hvordan forsvarssektoren kan bidra til det grønne skiftet vi har forpliktet oss til. Ingen nevnte at et F-16 fly bruker like mye drivstoff på en time som en gjennomsnittsbilist i Amerika på tre år, eller at det norske Forsvaret, ifølge FFIs egen database, i 2015 forbrukte over 85 millioner liter drivstoff, primært til militærfly og fartøy. Norge bombet Libya 588 ganger fra F-16 fly. Vi vet etterhvert noe om drapene, misæren, ødelagt infrastruktur og samfunnsmaskineri og tusenvis av mennesker på flukt. Derimot vet vi ikke stort verken om militær ressursbruk eller forurensing i forbindelse med Libyakrigingen. Ingen har heller spurt om oljeboring i nord, også i Lofoten, Vesterålen og Senja, først og fremst er viktig for å skaffe drivstoff til militær aktivitet, ikke minst til de nye 52 F-35-flyene.
Militære aktiviteter har direkte og indirekte effekt på miljøet, på kort og lang sikt, i fredstid og ikke minst i krig. Vannmangel og forurensing av grunnvann og vannkilder er dramatisk for alt liv og er sterkt konfliktskapende. Luftforurensing, inklusive fra fluorholdige gasser som blant annet benyttes i et økende antall radarinstallasjoner, samt utstrakt militarisering av det ytre rom, kan være fatalt. Moder jord gjøres ufruktbar og giftig og biomangfold reduseres gjennom “asfaltifisering” og bygging av baser, militæranlegg, skyte- og øvingsfelt, våpen- og ammunisjonsproduksjon, testområder, legging av landminer, bruk av clusterbomber og andre eksplosiver, bruk av kjemikalier og forflytting av folk. Både den sivile og militære atomindustriens ødeleggelse av økosystemet, er potensielt enorm. Ved store eksplosjoner risikerer man en atomvinter hvor atomskyene blokkerer for solskinn og gjør jorda øde.
Helsemessige konsekvenser
De helsemessige konsekvensene av militær industri, militær aktivitet og krig har ikke i tilstrekkelig grad verdens oppmerksomhet. Både Verdens Helseorganisasjon og Det Internasjonale Atomenergibyrået må mer på banen i disse spørsmål. Hvor mye har misdannelser og sykdommer som kreft sin bakgrunn i militær aktivitet? Kloden, som hjem for alt liv vi vet om, trenger akutt omsorg. Klima-og miljøutfordringene må snarest defineres som en felles, global trussel mot menneskeheten. Kanskje kan også forsvarets menneskelige og økonomiske ressurser konverteres og settes inn i dette arbeidet som vi må kunne kalle for reelle forsvarsutfordringer?
Økonomiske kostnader
Militærets ressursbruk til opprustning og krigføring fratar det globale samfunn midler som sårt trengs til klima- og miljøtiltak og til overlevelse. Dette til tross for at FN Paktens paragraf 26 slår fast at man ikke må ta ressurser fra økonomisk og sosial utvikling til militære formål.
Verden bruker, ifølge SIPRI og i offisielle tall, ca 1.7 billioner dollar til militære formål pr. år – hvilket tilsvarer ca. 615 regulære FN budsjett. 10% av disse midlene er det som trengs for kunne realisere de to svært viktige beslutningene som ble gjort i FN i 2015: Handlingsplanen for Utvikling (2016-2030) med sine 17 bærekraftsmål og Klimaavtalen i Paris. De 100 milliardene dollar pr år som Det grønne klimafondet ber om er mindre enn 1% av militærbudsjettet. Hvordan skal FN kunne gjøre jobben sin så lenge vi prioriterer å bruke våre ressurser til å forberede krig heller enn å bygge fred?
Militærindustrien
Militærindustriens miljøkostnader er særdeles dårlig dokumentert. Vi trenger full oversikt over mineral, energi og øvrig ressursbruk til produksjon, testing, lagring og transport av våpen og ammunisjon. 5000 mennesker er i følge forsvarsministeren involvert i militærindustrien og regjeringen ønsker å videreutvikle den. Rike Norge er høyt på list over verdens våpeneksportører. Vi kjemper med USA om å være størst pr. capita. Militærindustrien og de som tjener på våpenproduksjon og våpensalg, legalt og illegalt, i begge ender av prosessen, ønsker selvsagt ingen innsikt og innblanding i sin lukrative business.
Arbeidslivet kan deles inn i tre ulike kategorier: nyttige jobber, tåpelige jobber og farlige jobber. Et mål må være å redusere både unyttig og farlig produksjon og forbruk i den hensikt å få kapasitet til å gjøre de nødvendige, nyttige og kreative jobbene. Militærindustrien er klart i kategorien farlige jobber qua de ressurser som forbrukes og de produkt som lages. Det trengs et unisont norsk Nei til krigsindustrien, subsidiene må fjernes og industrien konverteres til bærekraftig sivil og miljørettet produksjon! Deler av fagbevegelsen er på lag. Lederen for ITUC, Europa, sa det så enkelt og så brutalt: Det finnes ingen jobber på en øde planet.
Ingen trenger å være redd for å bli arbeidsløs selv om militærindustrien reduseres og omlegges. Ifølge nyere undersøkelser er en gjennomsnittlig jobb i militærindustrien 2-3 ganger dyrere enn i det sivile (jfr. f.eks. Pollin/Garret-Peltier, University of Massachusetts), og både Norge og verden er full av uløste oppgaver. Dessuten fordres det kloke hoder og mye arbeid i mange tiår fremover for å bli kvitt eksisterende våpen og rense opp i giftig og farlig avfall. Hjernekapasiteten som er bundet opp i militærindustrien kan med fordel brukes til å løse sivile oppgaver, ikke minst å utvikle de alternative energikildene vi må få på plass for rett å slett å sikre vår overlevelse. Og er det ikke på tide at våre vitenskapsfolk tas i ed slik legene gjør i sin Hyppokratiske ed: Do no harm/Ikke gjør skade?
Hva er de reelle truslene?
Det haster med å til en debatt om hva som er de reelle truslene mot vår sikkerhet – hva som gjør oss trygge. Hva er det som sikrer gode bo- og levevilkår i byen og på den ytterste ø, at maten vi spiser og gir til våre barn og barnebarn er sunn, at vannet og havet og lufta og jorda ikke blir forurenset, farlig og uproduktiv?
Norge har tradisjonelt forstått at vår sikkerhet er avhengig av at vi sees som et fredelig og vennligsinnet land og er en del av et sterkt FN. Norge var også foregangsland når det gjaldt utvikling av begrepet menneskelig sikkerhet (Lysøen-erklæringen av 1998). Blant de store truslene for menneskelig sikkerhet er ødeleggelse av det fysiske miljø. Forskerne diskuterer hvor «the tipping point» er, eller «the point of no return». Kanskje har vi ikke forstått alvoret siden vi er del av en vanvittig rustningsspiral, gearet opp av et økende spenningsnivå og NATOs påbud om en øking av militærbudsjettene til 2 % av BNP. Men krig er uakseptabelt som problem- og konfliktløser. Krig er død, ødeleggelse, misære, destabilisering og flukt. Krig er gammeldags, og bør på historiens skraphaug. I stedet, må vi tenke radikalt nytt både når det gjelder produksjon og forbruk. Hvordan ønsker vi å bruke verdens ressurser? Hva slags Norge og hva slags verden vil vi være en del av? Det ser ut til at det er best at vi tenker oss om ganske så fort.
