Innledning – «Verneplikten avvikles»
Dette skrev jeg i juni 1996 i fred og frihet. Hvor feil kan en ta. Våren 2013 vedtok et nesten enstemmig Storting å innføre «kjønnsnøytral verneplikt», gjeldende fra 2015. De militære i Europa var etter den kalde krigen på 1990-tallet inne i store omveltninger. Land etter land avviklet verneplikten og satset i stedet på profesjonell hær. Hvorfor skulle ikke det samme skje i Norge? Riktignok forelå det ingen planer om å oppheve verneplikten, men etablering av Telemark Bataljonen var en utvikling i denne retningen.
Av Ellen Elster
Protestene mot kvinners deltakelse i det militære og innføring av verneplikt for kvinner har variert i styrke gjennom tidene. I denne artikkelen vil jeg presentere en historisk gjennomgang av regjeringens forslag om verneplikt for kvinner og kampen mot fra 1945 og fram til i dag. Artikkelen er delvis basert på nesten 70 år med fred og frihet og delvis fra min tidligere aktivitet i Folkereisning mot krig (FMK) fra 1975.
Spørsmål om kvinners deltakelse i det militære og verneplikt for kvinner er ikke noe nytt. Kvinners reservearmé har eksistert til alle tider, for eksempel i USA og Storbritannia under første og andre verdenskrig, samt en rekke geriljakriger. Det innebærer at kvinner trekkes inn i de væpnede styrkene, både som kjempende og i servicefunksjoner. Når krigen er over, blir de sendt tilbake til kjøkkenbenken. Denne situasjonen har forandret seg, i hvert fall i den vestlige verden hvor landenes myndigheter ønsket å «myke opp» det militære. Protestene har tidligere vært store, men er blitt tause i dag. Hvorfor? Om kvinnenes deltakelse i det militære er et framskritt for kvinners likestilling og frigjøring, – ja, det er det uenighet om.
Slutt på krigen
Under siste krig hadde norske kvinner som oppholdt seg i Storbritannia og Canada, i alderen 18 til 40 år, verneplikt. I 1946 ville det militære fortsette opplæringen av kvinnelige soldater, kalt for «K-soldater». Det ble foreslått å innføre allmenn verneplikt for kvinner i fredstid.
Forslaget vakte debatt og stor motstand. Bakgrunnen for forslaget var at Tyskland ble okkupert av de «allierte» strykene. Norge skulle sende av gårde 4 000 menn og omkring 100 «K-soldater». Dette skapte debatt. En sentral deltaker var Birgit Schiøtz. I en samtale med henne i 1976 (IKKEVOLD 5-6/1976) fortalte hun at debatten fikk en veldig rask moralsk dreining. En general hadde sagt at de norske guttene ville holde seg unna tyske jenter dersom norske jenter ble sendt med! Birgit Schiøtz pekte på det kyniske i et slikt utspill i en artikkel i Dagbladet. Hun mente at det egentlig dreide seg om «kamuflert militær bordellvirksomhet». Dermed kom reaksjonene, som endte med en livlig debatt i Stortinget, hvor representantene var mer opptatt av at de mannlige soldatene måtte få med seg kondomer, enn hva det innebar å ha verneplikt for kvinner.
Men debatten handlet ikke bare om dette. Fra en nokså samlet kvinnebevegelse var engasjementet stort mot ideen om verneplikt for kvinner. Vi kan spekulere på om dette engasjementet skyldtes at nå var en krig nettopp slutt, og at en håpet på en fredlig tid framover. Mange ga uttrykk for at verneplikt for kvinner var «mangel på respekt for menneskeverdet som truer med å ødelegge verden» (Norske Kvinners Nasjonalråd), og forslaget «må betegnes som et voldsomt tilbakeskritt i menneskehetens utvikling» (Norges Bondekvinnelag). Dette ble uttrykt av organisasjoner som egentlig mente at det var greit med arbeidsplikt i krigs- og krisetid for blant annet å frigjøre menn til krigstjeneste (Norske Kvinners Nasjonalråd, Norges Bondekvinnelag, Norges Husmorforbund i fred og frihet nr 6 1946). Noen av organisasjonene var opptatt av kvinners mulighet for yrkesutdanning og gjøre det mulig for gifte og ugifte kvinner å delta i arbeidslivet (Kvinnelige akademikere, Norsk Kvinnesaksforening).
Spørsmålet ble debattert i mange og lange innlegg i fred og frihet gjennom hele 1946. Norske Kvinners Nasjonalråd hadde saken på sitt landsmøte det året, og IKFF-medlem Ingerid Borchgrevink kom i hard debatt da hun stilte spørsmålet: «Skal vi nå ta en skjebnesvanger avgjørelse. Skal vi nå la oss lokke og kanskje senere tvinge inn militærvesenet?» Hun ga selv svaret: «Vi må nekte å være med på å forberede oss på en ny krig. Vi må samle oss om å sikre freden.» Hun ble skarpt imøtegått av andre deltakere som mente at kvinnene måtte trenes på forhånd til å møte en ny krigssituasjon. Seinere utdypet Ingerid Borchgrevink sitt syn: «… mens lottene tenker nasjonalt så tenker vi fredsarbeidere også internasjonalt. … Om kvinnene over hele verden danner lottebevegelse vil det sikkert heller ikke kunne hindre en ny krig. Om kvinnene kan vekkes til å gjøre front mot krigen, til å nekte å gå inn i krigsmaskinen, da er det håp.» (fred og frihet nr 4 2007).
Andre syn som kom fram var at «kvinnens første og største oppgave er å gi og bevare liv, ikke å utslette det» (Norges Husmorforbund), «kvinnenes rolle i forhold til oppdragelse av barn og kvinners samfunnsplikter som svangerskap, barnfødsler og småbarnstell, og som ikke er sammenlignbar med noen annen samfunnsinnsats» (Fredskvinnelaget, Norsk Kvinnesaksforening). Her fremmes kvinnenes tradisjonelle rolle som mor og den som gir liv. Også mer antimilitaristiske synspunkter kom fram, som «avstandstaken fra selve militarismen med voldsmentalitet og brutalitet som kvinnene alltid har motarbeidet» (Oslo Venstrekvinnelag), «ingen automatisk likestilling, men snakk om likeverd og som ikke vil være i overensstemmelse med demokratisk tankegang» (Oslo Venstrekvinnelag, Norges Husmorlagsforbund (noe annet enn Norges Husmorforbund) i fred og frihet nr 6 1946).
For IKFF var hensynet til antimilitarismen og fredsarbeidet dominerende. I en artikkel i fred og frihet fra 1946 skrev daværende landsleder Marie Lous Mohr at «tusenvis av kvinner rundt om i verden mener at det er menns og kvinners plikt, ikke bare for deres egen skyld, men i enda høyere grad for barnas, i alle land å motarbeide militariseringen, som uvegerlig vil føre til krig.» IKFF mente at fred måtte fremmes gjennom FN. Mari Holmboe Ruge understreker at Mohrs uttalelse har preget IKFFs grunnsyn gjennom alle disse årene (fred og frihet nr 4 2007). I 1947 ga IKFF ut en egen folder, «Kvinnen og verneplikten» der forslaget om tvungen verneplikt for kvinner beskrives som et angrep på kvinnen som «livgivende» og «livsbevarende».
Ny kald krig
Lovforslaget om verneplikt for kvinner ble trukket tilbake. Et nytt forslag om verneplikt for kvinner ble fremmet igjen i 1953. Heller ikke denne gangen ble forslaget vedtatt. Da hadde den kalde krigen brutt ut for fullt. Beredskapslovene kom i 1950. I følge disse var det mulig å skrive ut kvinner til tjeneste når krig og krise truet.
Allerede i 1952 protesterte IKFFs landsmøte mot lovforslaget som skulle komme, og krevde at «folkemeningen må få en avgjørende innflytelse i en så viktig sak». IKFFs landsmøte sendte en lengre henvendelse til Stortinget med en «inntrengende henstilling om ikke å … ta inn kvinner i Forsvaret. … [Vi] vil be Stortinget nøye overveie hvilken betydning det har at for utviklingen av et fredelig demokrati at kvinnene holdes helt utenfor den militære sektor i fredstid.» Det militære var nå blitt en arbeidsplass for kvinner. Forslaget til «Lov om kvinners tjenestegjøring i det militære forsvaret» kom vinteren 1953, og ble gjengitt i sin helhet i nr 1-2 av fred og frihet.
Frigjøring og ikke automatisk likestilling på menns premisser
På begynnelsen av 1970-tallet ble det satt ned et utvalg som vurderte kvinnetjenesten i forsvaret – KIF (NOU 1973: 37 Kvinne tjenesten i forsvaret). Det var flere grunner for å vurdere dette. Det var behov for personell. Fødselstallene var på vei nedover. Derfor ble vernepliktsalderen for menn satt ned, og det ble innført en overgangsordning over noen år for å sikre jevn tilgang av vernepliktige. Samtidig så en mulighet for at en frivillig tjeneste for kvinner som kunne frigjøre menn til krigstjeneste. I følge beredskapslovene kunne kvinner skrives ut til militærtjeneste. Disse lovene kunne først iverksettes i en krigssituasjon. Da ville det være for seint for at militærets spesielle behov skulle bli dekket tidsnok. Militæret måtte allerede i fred kunne disponere personellet og utdanne det. Det var også mulig for kvinner å la seg mobiliseringsdisponere på forhånd. Det var få kvinner som gjorde det. Men det fantes sivile kvinner med arbeid i forsvaret og som på frivillig grunnlag hadde meldt seg som mobiliseringsdisponerte. De stilte krav om større likestilling. Dette var en tid hvor kvinnebevegelsen var på frammarsj.
Utredningen munnet ut i Stortingsmelding nr 62 (1974-75) Kvinnetjenesten i forsvaret. Den åpnet opp for begrenset adgang i visse greiner i ikke-stridende stillinger på frivillig grunnlag for kvinner. Det innebar at enkelte utdanninger var tilgjengelig for kvinner og at de fikk lønn og mulighet for å gjøre militære karriere.
I 1975 advarte IKFFs landsmøte mot lovforslaget. IKFF anså forslaget som «et tilbakeslag for det arbeidet som gjøres av alle konstruktivt fredsbyggende krefter, om også kvinner skal trekkes inn i militariseringsprosessen.» De mente også at dette forslaget var et beklagelig misbruk av Kvinneårets likestillingskrav og en trussel mot kvinneårets tredje motto: «Fred».
Stortingsmeldinga ble behandlet i Stortinget våren 1976. SV sto nokså aleine om å gå i mot meldinga på Stortinget. Partiet ba om ny og breiere behandling (IKKEVOLD 5-6/1976). Arne Kielland som representerte mindretallet i SV-gruppa, mente at kvinner med sine myke verdier vil føre disse med seg inn i det militære og på den måten humanisere det. Berit Ås og Torild Skard frontet SVs hovedsyn. Berit Ås trakk fram hva det militære forsvaret egentlig sto for, hvilken rolle det spilte i sin tilknytning til NATO og den motsetningen det sto i til de menneskelige verdiene, samt rollen kvinnene spilte i samfunnet. Torild Skard fikk siste ordet i debatten og sa blant annet:
«Det vi frykter, hvis kvinnene integreres i det militære, er at desto mer de eventuelt integreres, desto mer vil deres grunnlag for å stå på alternative verdier, for arbeid i fredens tjeneste, bli svekket. Da vil deres grunnlag for å arbeide mot våpenkappløpet, mot våpenhandel, mot våpenforskning osv i realiteten bli svekket. Vi trenger den forankring vi har i de verdiene vi har i dag, og vi trenger å styrke det grunnlaget vi har utenfor militærsystemet.»
Det tok ikke lang tid før adgangen til å delta i det militære for kvinner ble fullt ut åpnet innen alle greiner og inklusive stridende oppgaver. Militære kvinner protesterte mot at karrieremulighetene ikke var lik for kvinner og menn. I 1979 ble tjenesteområdene for kvinner utvidet, men fortsatt ikke stridende stillinger (St prp nr 102, 1978-79, Om visse organisasjonsendringer mv i forsvaret). I 1984 fikk kvinner adgang til frivillig verneplikt (St prp nr 1, 1983-84, Forsvarsdepartementet). I 1985 opphørte begrensninger for kvinners deltakelse på frivillig basis, inkl stridende stillinger (St prp nr 1, 1984-85, Forsvarsdepartementet). Dette er ordningene slik de fungerer i dag.
Aftenposten 31. mai 1915 (- Vi har holdt stand lenge.)
Freds- og kvinnebevegelsens respons på 1970-tallet
Kvinnetjenesten ble innført i 1977. Jeg anser dette som et vendepunkt for dagens tjeneste for kvinner. Det var en tid hvor kvinners rettigheter og frigjøring sto på den samfunnsmessige dagsorden. Innføringen møtte lite motstand fra kvinnebevegelsen, kanskje fordi det på den tida ble hevdet at det militære ikke angikk kvinner. Ville vi da ha sett en annen utvikling dersom reaksjonene var like kraftig som etter krigen?
Jeg selv kom med i FMK i 1975. Vi tok initiativ til en kampanje mot stortingsmelding 62. Vi produserte informasjonsmateriell, skrev debattinnlegg i aviser, oppfordret andre kvinnegrupper til å delta og startet en underskriftskampanje. Vi argumenterte ut fra forsvarspolitiske og frigjøringsperspektiv. Hva slags samfunn skulle vi forsvare med hvilke midler? Vi aksepterte heller ikke en automatisk likestillingstenkning og at likestilling skulle skje på mannssamfunnets premisser. Verdier som representerte kvinner skulle være like mye verdt. Vi mente at de verdiene som ble fremmet av radikale feminister var i overensstemmelse med et ikkevoldsperspektiv.
Vi samarbeidet med IKFF og Norsk Kvinneforbund. IKFF uttalte at sier kvinnen «ja til mannens forslag om kvinnelig verneplikt, så sier hun ja til «krigssystemet» ved å øke dets effektivitet. … Kvinners første og største samfunnsplikt er barnefødsler og barnevern. Den kan ikke forlikes med det livsødeleggende krigssystemet» (IKKEVOLD nr 2/1982).
I 1980 oppfordret IKFF alle kvinneorganisasjonene om å «sette spørsmålet om kvinnelig militærtjeneste på sitt møteprogram og få det belyst fra alle sider slik at medlemmene kan få et forsvarlig grunnlag til å ta standpunkt.» I 1982 deltok Ingrid Eide på et høringsmøte i det daværende Likestillingsrådet om «forsvar og likestilling». Der advarte hun mot virkningene av militariseringen av samfunnet hvis kvinner skulle delta på lik linje med menn i Forsvaret. I høringsrunden etter Vernepliktsutvalgets innstilling (1981) gjentok IKFF sin prinsipielle motstand mot kvinner i forsvaret og kvinnelig verneplikt.
Responsen fra den framvoksende nye kvinnebevegelsen var nedslående. Det var tydelig at det var helt andre saker som sto på dagsorden. IKKEVOLD (5-6/1978) gjennomførte en rundspørring blant kvinneorganisasjonene. De organisasjonene som var på banen i 1946, var ikke særlig opptatt av spørsmålene nå. Mange av dem var medlem i Kvinners Frivillige Beredskap som har til oppgave å forberede, samordne og styrke kvinnenes innsats i tilfelle krig eller krise. Heller ikke de nye kvinneorganisasjonene, som for eksempel Brød & Roser, var særlig opptatt av dette. De kom på banen mye seinere, og da var det for seint. Blant annet bidro Sirene og KjerringRåd med artikler som kan ha ført til at enkelte organisasjoner ble oppmerksomme på forholdet. Først på landsmøtet til Brød & Roser i 1981 vedtok organisasjonen en uttalelse mot verneplikt (IKKEVOLD nr 2/1982):
«Kvinnefrigjøring betyr ikke likestilling med mannen på mannens premisser i dagens samfunn, som er et samfunn vi ønsker å endre. Frigjøring kan vi kun oppnå ved å kjempe for noe nytt og bedre. Det er misforstått kvinnesak å gå med på den borgerlige likestillingsfilosofien som ligger bak kravet om kvinnelig verneplikt. Kvinnelig verneplikt vil ikke gjøre kvinner og menn likestilte. Det vil gi kvinnene en ekstra byrde, og dermed gjøre kvinnenes generelle situasjon i Norge i dag dårligere.»
Kvinnefronten var en annen organisasjon som var betydelige på denne tida, men med en annen ideologisk tilnærming i og med at de sto nær AKPml. Organisasjonen var opptatt av å støtte kampen mot imperialismen, som skulle være væpnet. Fred støttes ikke for enhver pris, uttalte organisasjonen til IKKEVOLD (5-6/1978). Noen år seinere uttalte Kvinnefronten til IKKEVOLD (nr 2/1982) at de ikke hadde tatt prinsipielt standpunkt til verneplikt for kvinner. Men slik jeg husker debatten, gikk det mye på kvinnens rolle i den væpna revolusjonen og den tredje verdenskrig. Her skulle kvinnene være likestilt menn.
Kjønnsnøytral verneplikt et faktum
Kvinner kan i dag gå inn i det militære i samtlige greiner, og de kan gjennomføre verneplikt som frivillige. Fra 2015 vil det bli en plikt, vedtatt våren 2013 av Stortinget. I dag er det bare 8 – 10 prosent kvinner som går inn i det militære. Målet er 25 prosent. De norske militære styrkene er i dag så godt som profesjonelle. Veldig få menn deltar som vernepliktige, omkring en fjerdedel. I realiteten vil få kvinner bli skrevet ut som vernepliktige. Fra et militært synspunkt vil det bli enklere å finne fram til menn og kvinner med de rette kvalifikasjonene og som er villige til å kunne fylle posisjonene til et høyt teknologisk og profesjonalisert militære. Som forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen sa i en pressemelding (14/6 2013, nr 53/2013 Forsvarsdepartementet): «Vi innfører ikke verneplikt for begge kjønn fordi vi trenger flere soldater, men fordi vi trenger de beste.»
Høsten 2007 ble frivillig sesjon for unge kvinner innført. I Stortingsmelding nr 36 (2006-2007) om økt rekruttering av kvinner diskuteres hvordan flere kvinner kan tiltrekkes det militære. Det foreslås opptak og seleksjon til utdanning og stillinger, lederutvikling, forskning og holdningsskapende arbeid. I forsvarskommisjonens innstilling som kom høsten 2007, foreslås kjønnsnøytral sesjonsplikt og verneplikt. Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen la ikke skjul på sitt syn og at kommisjonens innstilling er i tråd med dette.
Argumentasjonen er på den ene sida mekanisk likestilling ved at det er for få kvinner i det militære i dag, de bør få mulighet for utdanning og yrkesvalg på linje med menn. Det sies ingenting om muligheten for lik mulighet for å lære å drepe og delta i krig. Det argumenteres også for at kvinner kan bidra med mangfold og kompetanse til de militære styrkene. Ragnhild Mathisen (AP), politisk rådgiver i Forsvarsdepartementet, sa på et møte arrangert av IKFF og Norsk Kvinneforbund (NKF) våren 2007 (se publikasjonen «Kvinner, likestilling og militarisering»), at det er derfor en har valgt å innføre frivillig sesjon for kvinner. Hun stiller spørsmål om hvorfor verneplikt når behovet er omkring 1/3 av mennene? Hun mener det vil gi en likestillingsmulighet for kvinner med økt yrkesvalg, samt økt rekrutteringsgrunnlag, ikke minst til internasjonale operasjoner.
De militære myndighetene får støtte fra likestillingsombudet, representert ved Anne Lise Ryel og Kristin Mile. De har en ren juridisk tilnærming, enten verneplikt for alle eller ingen. I et brev til IKFF i november 1999 skriver Ryel at hun tar utgangspunkt i et juridisk perspektiv og peker på at likestillingsloven står i strid med vernepliktsloven. Den første loven forbyr forskjellsbehandling mellom kjønnene mens den andre lovfester verneplikt for menn. Hun mener videre at
«fødeargumentet» ikke holder lenger, i og med at kvinner ikke føder av hensyn til samfunnet og at menn tar stadig større del i barneoppdragelsen (gjengitt i fred og frihet nr 3-4/1999). IKFFs Johanne Skog Gripsrud foreslår i nummeret etter (fred og frihet nr 1/2000) at likestillingsloven erstattes med en lov om likeverd. Hun mener at dagens lov har bidratt til en splittelse blant kvinner. «Takket være ’likestillingens tveeggede sverd’ risikerer vi at kvinner medvirker til å forsterke det tradisjonelle maskuline krigersystemet. Krigskulturen har høysesong i vår tid. Også i u-landene, der menneskene mangler det meste av basisbehov, ser vi det sammen mønsteret: militarisering av befolkningen. Våpen finnes overalt, og kvinner og barn er både flyktninger og soldater.» Mile var særlig opptatt forsvaret som en stor arbeidsplass. Rekrutteringen skjer i stor grad gjennom verneplikten og gir dermed menn fortrinn framfor kvinner. Kvinner går glipp av de mulighetene for karrièreutvikling som finnes i det militære (fred og frihet nr 1/2003).
FNs sikkerhetsresolusjon nr 1325 som begrunnelse for kvinner i det militære
Et av de viktigste argumentene og legitimeringen av dagens satsing, er FNs Sikkerhetsråds resolusjon 1325. (Det eneste området hvor det kan synes som om regjeringen har tatt resolusjonen på alvor.)
«Gjennom FNs Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 (2000) om kvinner, fred og sikkerhet har Norge blant annet forpliktet seg til å øke kvinneandelen i sine internasjonale styrkebidrag. En økt kvinneandel vil gjøre styrkene bedre i stand til å komme i kontakt med hele sivilbefolkningen, deriblant bidra til å etablere et samarbeid med kvinner og kvinneorganisasjoner i operasjonsområdene. Ettersom krig og konflikter rammer kvinner på andre måter enn menn, er det behov for å sette fokus på kvinners spesielle behov for beskyttelse. Regjeringen utarbeidet i 2006 en egen handlingsplan for å imøtekomme forpliktelsene i Resolusjon 1325. Å øke kvinneandelen i Forsvaret er et prioritert tiltak.» (St meld nr 36, 2006-2007).
Mathisen hevdet på det nevnte møtet ovenfor, at regjeringen har forpliktet seg til å øke kvinneandelen «i sine internasjonale styrkebidrag». Hun hevdet videre at en «økt kvinneandel vil gjøre styrkene bedre i stand til å komme i kontakt med, og forstå, hele sivilbefolkningen, deriblant bidra til å etablere et samarbeid med kvinner og kvinneorganisasjoner i operasjonsområdet. … Gjennom vårt engasjement bidrar vi til fred og demonstrerer solidaritet med det internasjonale samfunn, samtidig som det trygger vår egen sikkerhet.»
IKFF skulle gjerne ha sett at det i stedet ble etablert «sivilt fredsarbeid» med fredsopprettende og konfliktløsende oppgaver hvor det er behov for ekstern bistand, og uten militær bistand. En uttalelse fra IKFF (trykket i samme publikasjon fra møtet våren 2007) pekte på hvordan myndighetene har benyttet resolusjonen som en legitimering for flere kvinner inn i det militære. «Hovedsaken med FN-resolusjon 1325 for IKFF er at kvinner skal lyttes til både før, gjennom konflikten og etterpå, og at de får være med på å utforme og bygge freden. Dessuten skal resolusjonen brukes til å fremme kvinners og barns rettigheter og beskyttelse under krig, slik at de ikke voldtas, tvinges til å bli barnesoldater, eller mister mulighetene til å livnære seg og sine eller bo i sikkerhet. Vi trenger ikke likestilling for å drepe. Vi trenger et samfunn med mindre vold mot kvinner, barn og menn.»
Berit von der Lippe (professor ved Handelshøyskolen BI) og Kirsti Stuvøy (førsteamanuensis ved Høgskolen i Lillehammer) skriver i Nytt Norsk Tidsskrift nr 1 2013 at resolusjon 1325 markerte et brudd med det tradisjonelle bildet om at menn skulle beskytte kvinner og barn i krig, og at resolusjonen gir kvinner en aktiv rolle, blant annet som aktør i konfliktløsning og fredsforhandlinger. I artikkelen kritiseres måten hensynet til kvinner og kvinners rettigheter blir brukt i begrunnelsen for krig, militær intervensjon og likestilling i et maktsystem som det militære er. Det innebærer en legitimering av maktbruk, snarere enn å forsøke å forstå lokale maktforhold som påvirker kvinners liv. De skriver videre at kvinners deltakelse i det militære begrunnes med at det militære forsvarets rolle er fredsbevarende, at militære intervensjoner er av humanitær art, og at kvinner har en viktig rolle i det humanitære arbeidet og ikke minst å nå fram til kvinnene i landet som er i konflikt/krig. Dette synes å være kronargumentet i Afghanistan, hvor okkupasjonen nærmest begrunnes med å sikre frigjøring og kvinners rettigheter. «Satt på spissen framholdes det at militære operasjoner gagner likestilling» skriver forfatterne. (Se også.)
Torild Skard mener at resolusjonen ikke er klar men er tydelig på at den ikke har et militært perspektiv (fred og frihet nr 3 2003). Den tar sikte på å styrke freden og ivareta kvinners behov ved å øke kvinners deltakelse i fredsprosesser og gjenoppbygging etter konflikter. Den omtaler kvinners fredsrolle, kvinners rettigheter og humanitære behov. En rekke tiltak og virkemidler foreslås i resolusjonen, inkludert opplæring av militæret om beskyttelse av kvinner i krig. Med hensyn til kvinner i fredsoperasjoner er det tale om militære observatører, sivilt politi, menneskerettighets- og humanitært personell. Militært personell nevnes også, men vagt. Resolusjonen forutsetter ikke nødvendigvis militær verneplikt for kvinner, men sannsynligvis kvinnelige militære. Hun oppfordret til en diskusjon om hva resolusjonen egentlig innebærer og hvordan den bør gjennomføres. I konfliktsituasjoner bør en kanskje mer se på hvordan politiske og sosiale spørsmål skal løses.
IKFF Sandnes og Stavanger som gjennomførte en studiesirkel om resolusjonen, stilte spørsmål ved en rekke begreper i resolusjonen, som «FNs fredsbevarende operasjoner» og en rekke formuleringer og uklare definisjoner. Blant annet ser de forskjell på det å være «fredsbevarende» og «operasjoner». Sistnevnte ord er erfaringsmessig knyttet til militær innsats i krig. Gruppene etterlyser nytenkning som kan bygge på fred og fredskultur (fred og frihet nr 3 2003).
IKFF om frigjøring og fredsarbeid
IKFF og Norsk Kvinnesaksforening (NKF) har engasjert seg sammen for å imøtegå forslagene om det en kaller for kjønnsnøytral verneplikt (se bl. a. St. meld nr 36, 2006-2007). Sammen sendte de et protestbrev til Forsvarsdepartementet (gjengitt i fred og frihet nr 3 2007). Daværende leder av NKF og IKFF-medlem Torild Skard har særlig vært aktiv i avisspaltene. Sammen arrangerte de debattmøtet i april 2007, og hvor flere av innleggene, samt debattinnlegg fra pressen ble gitt ut i en egen publikasjon (i publikasjonen Kvinner, likestilling og militarisering). Organisasjonenes medlemmer har deltatt på en rekke debattmøter og bidratt med artikler.
Skard problematiserte likestillingsbegrepet i nevnte publikasjon ovenfor og mener det militære satser på en mekanisk likebehandling og -danning av kvinner, og at kvinnene skal gi mulighet for å utvikle seg og bli verdsatt på eget grunnlag. Samfunnet skal endres i retning av kvinnevennlighet. Hun mener forsvarsministeren idylliserer forhold i det militære. Det militære er en mannsdominert institusjon og har voldelig makt, drap som sitt spesialområde. Hun sier «Før kvinner gjør karriere, hvis de kommer så langt, vil de være maskulinisert og militarisert inn i de rådende mønstrene og sannsynligvis skille seg i relativt liten grad fra sine mannlige kolleger.»
Ingrid Eide setter i samme publikasjon kvinners fødearbeid opp mot verneplikten. Riktignok innebærer verneplikten goder som kvinner kan gå glipp av, men det innebærer også byrder som ubehag, dårlig økonomi og tidstap. Det å føde barn innebærer mer enn det å føde. Det betyr også å stå i «fruktbarhetsberedskap» fra puberteten til overgangsalderen. Hun reiser spørsmål om hva slags samfunnsansvar «out of area» -strategien betyr. Verneplikten vil doble samfunnets militarisering og voldskompetanse. Det er både unødvendig og urimelig og lite egnet til å møte dagens utfordringer.
Ved inngangen til 2013 kom det siste slaget om verneplikt for kvinner. Skard og Edel Havin Beukes var særlig aktive i media på vegne av IKFF og NKF. Et debattinnlegg fra Dagsavisen (4. april 2013) også publisert i fred og frihet nr 1-2/2013, er på mange måter en oppsummering av IKFFs syn fra de siste årene. De skriver blant annet at de ikke går i mot en tjeneste på frivillig basis, men mener det blir feil med «press eller pålegg fra samfunnets side for å få kvinner inn i det militære … Kravene som nå fremmes, baserer seg på feil fakta, feil feminisme og feil fredspolitikk.» De sier videre at «Likestilling dreier seg først og fremst om at kvinner og menn skal ha de samme menneskerettighetene og grunnleggende frihetene. Kvinner skal verdsettes og tildeles makt og ressurser på linje med menn. Men det betyr ikke at kvinner og menn absolutt må være like eller gjøre det samme i enhver situasjon. … Det er uklart hva som menes med at kvinner skal bidra til et ’bedre’ forsvar ved å tilføre ny innsikt, perspektiver og kompetanse. … Ikke minst er det i dagens verden viktig å styrke innsatsen for å forebygging og ikkevoldelig løsning av konflikter, fredsforhandlinger og fredsbygging. I stedet for å utvide militariseringen av samfunnet, bør entusiastiske kvinner og menn som vil styrke freden, nasjonalt og internasjonalt, tilbys opplæring og oppdrag på et slikt grunnlag. Da bygger vi både fred, likeverd og rettferdighet.»
Johanne Skog Gripsrud, Sandnes IKFF og viktig, lokal debattant, skriver i Stavanger Aftenblad 25. april 2013, og trykket i samme nummer av fred og frihet, at innføring av verneplikt for kvinner står i motsetning til 100 år med stemmerett for kvinner og snart 100 år siden kvinnene møttes i Haag: «Nå er det grunn til å spørre: Hva skal vi med stemmerett når vi lar oss manipulere inn i det tradisjonelle voldssystemet?»
Oppsummering
Kvinner og militær verneplikt har engasjert IKFF og fred og frihet i hvert fall i 70 år. Problemstillinger og prinsipper har vært de samme: Likestilling eller økt militarisering. For IKFF har hensynet til fredsarbeidet og frigjøring vært dominerende.
De militære myndighetene har hatt ulike argumenter gjennom tidene, avhengig av situasjonen, som personellmangel, likestilling, kvinners verdier og kompetanse. Forslaget om verneplikt etter krigen og under den kalde krigen, måtte trekkes tilbake. Fra 1970-tallet åpnes det militæret gradvis inntil vedtaket om verneplikt for kvinner i 2013. FN-resolusjonen 1325 som ble vedtatt i 2000, gripes begjærlig. Den legitimerer behovet for kvinner inn i aktiv tjeneste, samtidig som en ser at kvinner og menn kan utfylle hverandre. Det er i hvert fall argumentet som benyttes i dagens rekrutteringskampanjer. I dag er det ikke personellmangel som danner grunnlaget, men som forsvarsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen har sagt flere ganger, er jakten på de beste. Berit von der Lippe (bl a i Klassekampen 10/4 2007) har gjennom flere artikler pekt på militærets retorikk. Hun viser til at argumenter som likestilthet og kvinner som gjør en forskjell, kommuniserer ikke det faktumet at det er militærets operasjoner utenlands på vegne av FN, KFOR, NATO osv, og at det ikke handler om menneskelig sikkerhet eller bidrag til fred og konfliktløsning.
IKFFs argumentasjon la mye vekt på kvinners forhold til barn og oppdragelse, i forhold til det livgivende, både det biologiske og den sosiale rollen. Det ble snakket om verdier. Enkelte var opptatt av det militære som en krigsmaskin. Argumentene finner vi igjen i dag, men med mindre vekt på det biologiske. IKFFs argumentasjon har også endret seg gjennom årene. IKFF var tydelig i mot at kvinner skulle ha mulighet for å delta i det militære på frivillig basis under diskusjonene på 1970-tallet. Dagens debattinnlegg aksepteres det at kvinner deltar frivillig men går i mot selve plikten til å bli innkalt til det militære.
Kvinneorganisasjonene har hatt ulikt engasjement til dette spørsmålet gjennom disse 70 årene. De første tiårene var de veldig aktive mot verneplikt for kvinner, og det ble derfor ingen gjennomføring av regjeringens planer. Mye tyder på at troen på den automatiske likestillingen har vunnet fram. Det innebærer at det er mennenes verdier som betyr noe, ikke kvinneverdier. 1970-tallets frigjøringsdebatt synes å være borte.
Spørsmålet om verneplikt for kvinner sto på de fleste partienes landsmøteprogrammene våren 2013 og de fleste partiene stemte for. Det var særlig de yngre kvinnene som sto i spissen for å få det igjennom, og SVs unge jenter sto i front. Det er overraskende fordi SV har hatt en historie som freds- og antimilitaristisk parti. Et viktig argument er at kvinner skal ha samme rettigheter og plikter som menn. Hva har skjedd som har bidratt til at verneplikt for kvinner er så viktig å få introdusert? Hva har skjedd med tidligere feministisk ståsted som snarere handlet om verdier, en kraft mot patriarkatet, og ikke automatisk likhet på mannssamfunnets premisser?
Denne artikkelen bygger på innledning holdt av Ellen Elster på et seminar 31. oktober 2007 under seminarrekka: Milepæler i 1970-årenes kvinnekamp. Artikkelen kan leses her. Artikkelen bygger også på Mari Holmboe Ruges artikkel i fred og frihet nr 4 2007.
