Grensen mellom Ukraina etter kuppet og folkerepublikkene Donetsk og Luhansk, basert på Minsk-avtalene. Kartkreditt: Wikipedia
Stormaktskonflikten sett fra de amerikanske fredsorganisasjonene Code Pink og World BEYOND war. 22.11.21
av Medea Benjamin og Nicolas J. S. Davies
En rapport i Covert Action Magazine fra den selverklærte folkerepublikken Donetsk i Øst-Ukraina beskriver alvorlig frykt for en ny offensiv fra ukrainske regjeringsstyrker, etter økt beskytning, et droneangrep fra en tyrkiskbygd drone og et angrep på Staromaryevka, en landsby innenfor buffersonen etablert av Minsk-avtalene 2014-15.
Folkerepublikkene Donetsk (DPR) og Luhansk (LPR), som erklærte uavhengighet som svar på det USA-støttede kuppet i Ukraina i 2014, har igjen blitt brennpunkter i den tiltagende kalde krigen mellom USA og Russland. Det ser ut til at USA og NATO fullt ut støtter en ny regjeringsoffensiv mot disse russiskstøttede enklavene, som raskt kan eskalere til en full internasjonal væpnet konflikt.
Sist gang dette området ble en internasjonal tikkende bombe var i april, da den anti-russiske regjeringen i Ukraina truet med en offensiv mot Donetsk og Luhansk, og Russland samlet tusenvis av tropper langs Ukrainas østlige grense.
I den anledning trakk Ukraina og NATO seg og avbrøt offensiven. Denne gangen har Russland igjen samlet anslagsvis 90 000 soldater nær grensen til Ukraina. Vil Russland igjen avskrekke en eskalering av krigen, eller forbereder Ukraina, USA og NATO seriøst å gå videre med fare for krig med Russland?
Siden april 2021 har USA og dets allierte trappet opp sin militære støtte til Ukraina. Etter kunngjøring på 125 millioner dollar i militærhjelp i mars, inkludert væpnede kystpatruljebåter og radarutstyr, ga USA så Ukraina en ny pakke på 150 millioner dollar i juni. Dette inkluderte radar, kommunikasjon og elektronisk krigføringsutstyr for det ukrainske luftvåpenet, og brakte total militærhjelp til Ukraina siden det USA-støttede kuppet i 2014 til 2,5 milliarder dollar. Denne siste pakken ser ut til å inkludere utplassering av amerikansk treningspersonell til ukrainske flybaser.
Tyrkia forsyner Ukraina med de samme dronene som de ga Aserbajdsjan til krigen mot Armenia over det omstridte territoriet Nagorno-Karabakh i 2020. Denne krigen tok livet av minst 6000 mennesker og har nylig blusset opp igjen, ett år etter en russisk-meglet våpenhvile. Tyrkiske droner herjet både armenske tropper og sivile i Nagorno-Karabakh, og bruken av dem i Ukraina ville være en forferdelig eskalering av volden mot befolkningen i Donetsk og Luhansk. Opptrappingen av USAs og NATOs støtte til regjeringsstyrker i Ukrainas borgerkrig får stadig verre diplomatiske konsekvenser. I begynnelsen av oktober utviste NATO åtte russiske forbindelsesoffiserer fra NATOs hovedkvarter i Brussel, og anklaget dem for å spionere. Statssekretær Victoria Nuland, lederen av 2014-kuppet i Ukraina, ble sendt til Moskva i oktober, tilsynelatende for å roe spenningen. Nuland mislyktes så spektakulært at bare en uke senere avsluttet Russland 30 års engasjement med NATO, og beordret NATOs kontor i Moskva stengt.Nuland skal ha forsøkt å forsikre Moskva om at USA og NATO fortsatt var forpliktet til Minsk-avtalene fra 2014 og 2015 om Ukraina, som inkluderer et forbud mot offensive militære operasjoner og et løfte om større autonomi for Donetsk og Luhansk i Ukraina. Men hennes forsikringer ble motbevist av forsvarsminister Austin da han møtte Ukrainas president Zelensky i Kiev 18. oktober, og gjentok USAs støtte til Ukrainas fremtidige medlemskap i NATO, lovet ytterligere militær støtte og beskyldte Russland for å «fortsette krigen i Øst-Ukraina».
Mer ekstraordinært, men forhåpentligvis mer vellykket, var CIA-direktør William Burns sitt besøk i Moskva 2. og 3. november, hvor han møtte høytstående russiske militær- og etterretningstjenestemenn og snakket på telefon med president Putin. Et oppdrag som dette er vanligvis ikke en del av CIA-direktørens oppgaver. Men etter at Biden lovet en ny æra av amerikansk diplomati, er hans utenrikspolitiske team nå allment anerkjent for å ha brakt USAs forhold til Russland og Kina til all-time lows. Ut fra møtet i mars mellom utenriksminister Blinken og nasjonal sikkerhetsrådgiver Sullivan med kinesiske tjenestemenn i Alaska, Bidens møte med Putin i Wien i juni, og statssekretær Nulands nylige besøk i Moskva, har amerikanske tjenestemenn redusert sine møter med russiske og kinesiske tjenestemenn, til gjensidige beskyldninger designet for innenlandsk forbruk i stedet for seriøst å prøve å løse politiske forskjeller. I Nulands tilfelle villedet hun også russerne om USAs forpliktelse til Minsk avtalene, eller mangel på det. Så hvem kunne Biden sende til Moskva for en seriøs diplomatisk dialog med russerne om Ukraina?
I 2002, som statssekretær for nære østlige anliggender, skrev William Burns et forutsett, men uaktsomt 10-siders notat til utenriksminister Powell, og advarte ham om de mange måtene en amerikansk invasjon av Irak kunne «folde seg ut» og skape en » perfekt storm» for amerikanske interesser. Burns er en karrierediplomat og en tidligere amerikansk ambassadør i Moskva, og kan være det eneste medlemmet av denne administrasjonen med diplomatiske ferdigheter og erfaring som faktisk lytter til russerne og engasjerer seg seriøst med dem. Russerne fortalte antagelig Burns hva de har sagt offentlig: at USAs politikk står i fare for å krysse «røde linjer» som vil utløse avgjørende og ugjenkallelige russiske svar. Russland har lenge advart om at én rød linje vil være NATO-medlemskap for Ukraina og/eller Georgia. Men det er helt klart andre røde linjer i den snikende militære tilstedeværelsen av USA og NATO i og rundt Ukraina og i den økende amerikanske militærstøtten til de ukrainske regjeringsstyrkene som angriper Donetsk og Luhansk. Putin har advart mot oppbyggingen av NATOs militære infrastruktur i Ukraina og har anklaget både Ukraina og NATO for destabiliserende handlinger, inkludert i Svartehavet. Med russiske tropper samlet ved Ukrainas grense for andre gang i år, vil en ny ukrainsk offensiv som truer eksistensen av DPR og LPR sikkert krysse en annen rød linje, mens økende militærstøtte fra USA og NATO til Ukraina kan være farlig nær å krysse ennå. en annen. Så kom Burns tilbake fra Moskva med et klarere bilde av nøyaktig hva Russlands røde linjer er? Vi hadde bedre håp om det. Til og med amerikanske militære nettsteder erkjenner at USAs politikk i Ukraina vil slå tilbake på USA.
Russland-ekspert Andrew Weiss, som jobbet under William Burns ved Carnegie Endowment for International Peace, erkjente overfor Michael Crowley i The New York Times at Russland har «eskaleringsdominans» i Ukraina, og at Ukraina rett og slett er viktigere når det virkelig gjelder. for Russland enn for USA. Det gir derfor ingen mening for USA å risikere å utløse tredje verdenskrig over Ukraina, med mindre de faktisk ønsker å utløse tredje verdenskrig. Under den kalde krigen utviklet begge sider klare forståelser av hverandres «røde linjer». Sammen med en stor porsjon flaks kan vi takke disse forståelsene for vår fortsatte eksistens. Det som gjør dagens verden enda farligere enn verden på 1950- eller 1980-tallet, er at nylige amerikanske ledere har skrotet de bilaterale atomavtalene og de viktige diplomatiske forholdene som deres besteforeldre skapte for å stoppe den kalde krigen fra å bli varm krig. Presidentene Eisenhower og Kennedy, med hjelp av utenriksminister Averell Harriman og andre, gjennomførte forhandlinger som spenner over to administrasjoner, mellom 1958 og 1963, for å oppnå en delvis traktat om forbud mot atomprøvesprengninger som var den første av en serie bilaterale våpenkontrolltraktater. Derimot ser den eneste kontinuiteten mellom Trump, Biden og statssekretær Victoria Nuland ut til å være en oppsiktsvekkende mangel på fantasi som blender dem for enhver mulig fremtid utover en nullsum, ikke-omsettelig, og likevel fortsatt uoppnåelig «U.S. Uber Alles” globalt hegemoni.
Men amerikanere bør vokte seg for å romantisere den «gamle» kalde krigen som en fredstid, rett og slett fordi vi på en eller annen måte klarte å unngå et kjernefysisk ragnarokk. Amerikanske veteraner fra Korea- og Vietnamkrigen vet bedre, det samme gjør menneskene i land over hele det globale sør som ble blodige slagmarker i den ideologiske kampen mellom USA og U.S.S.R. Tre tiår etter å ha erklært seier i den kalde krigen, og etter det selvpåførte kaoset i USAs «globale krig mot terror», har amerikanske militærplanleggere bestemt seg for en ny kald krig som det mest overbevisende påskuddet for å forevige trilliondollar krigsmaskinen deres og den uoppnåelige ambisjon om å dominere hele planeten.
I stedet for å be det amerikanske militæret om å tilpasse seg nye utfordringer det tydeligvis ikke er i stand til, bestemte amerikanske ledere seg for å gå tilbake til sin gamle konflikt med Russland og Kina for å rettferdiggjøre eksistensen og de vanvittige utgiftene til deres ineffektive, men lønnsomme krigsmaskin. Men den kalde krigens natur er at den involverer trussel og bruk av makt, åpenlyst og skjult, for å bestride politiske og økonomiske strukturer til land over hele verden. I vår lettelse over USAs tilbaketrekning fra Afghanistan, som både Trump og Biden har brukt for å symbolisere «enden på endeløs krig», bør vi ikke ha noen illusjoner om at noen av dem vil tilby oss en ny tidsalder med fred. Tvert imot. Det vi ser i Ukraina, Syria, Taiwan og Sør-Kinahavet er åpningssalvene til en tid med mer ideologiske kriger som godt kan være like fåfengte, dødelige og selvdestruktive som «krigen mot terror» og mye mer farlig for USA. En krig med Russland eller Kina vil risikere å eskalere til tredje verdenskrig. Som Andrew Weiss sa til Times om Ukraina, ville Russland og Kina se mer stå på spill i kriger ved sine egne grenser enn det USA gjør. Så hva ville USA gjort hvis de tapte en storkrig med Russland eller Kina?
USAs atomvåpenpolitikk har alltid holdt et «first strike»- alternativ åpent i tilfelle nettopp slike scenarier. Den nåværende planen på 1700 milliarder dollar for en hel rekke nye atomvåpen ser derfor ut til å være et svar på realiteten at USA ikke kan forvente å beseire Russland og Kina i konvensjonelle kriger langs deres egne grenser. Men paradokset med atomvåpen er at de kraftigste våpnene som noen gang er laget ikke har noen praktisk verdi som faktiske krigsvåpen, siden det ikke kan være noen vinner i en krig som dreper alle. Enhver bruk av atomvåpen ville raskt utløst en massiv gjengjeldelse fra den ene eller den andre siden, og krigen ville snart være over for oss alle. De eneste vinnerne ville være noen få arter av strålingsbestandige insekter og andre veldig små skapninger. Verken Obama, Trump eller Biden har våget å presentere sine grunner for å risikere tredje verdenskrig over Ukraina eller Taiwan for den amerikanske offentligheten, for det er ingen god grunn. Å risikere et kjernefysisk holocaust for å blidgjøre det militærindustrielle komplekset er like sinnsykt som å ødelegge klimaet og den naturlige verden for å blidgjøre fossilindustrien. Så vi hadde et bedre håp om at CIA-direktør Burns ikke bare kom tilbake fra Moskva med et klart bilde av Russlands «røde linjer», men at president Biden og hans kolleger forstår hva Burns fortalte dem og hva som står på spill i Ukraina.
De må ta noen skritt tilbake fra å være på randen av krig mellom USA og Russland, og deretter fra den større kalde krigen med Kina og Russland som de så blindt og tåpelig har snublet inn i.
Medea Benjamin er medgründer av CODEPINK for Peace, og forfatter av flere bøker, inkludert Inside Iran: The Real History and Politics of the Islamic Republic of Iran.
Nicolas J. S. Davies er en uavhengig journalist, forsker med CODEPINK og forfatteren av Blood on Our Hands: The American Invasion and Destruction of Iraq.
