30 nordiske kultur- og fredsarbeidere reiste i mai på en freds- og dialogreise til Russland. Formålet med reisen var å lære mer om landet og motvirke den sterke spenningen som råder mellom Vesten og Russland.
Av: Ingeborg Breines
Midt i mai var 30 nordiske kultur- og fredsarbeidere på freds- og dialogreise til Russland under mottoet: Naboer som venner, ikke fiender. Vi ønsket å lære mer om Russland, være åpne for kontakt, prøve å motvirke den sterke spenningen som råder mellom Vesten og Russland og vise at vi er mange som ikke lider av den rådende russofobien. For oss var turen viktig fordi Russland fremstilles som en trussel, det lages fiendebilder og skapes frykt, en frykt som bidrar til å legitimere en økning av våre militærbudsjett og en styrking av NATO.
Vi reiste med Escape Travels utmerkede båttur mellom Moskva og St. Petersburg og hadde avtalt møter med en rekke russiske akademikere, fredsaktivister, kunstnere og journalister spesielt i de to store byene. Vi var spente. Det hadde tatt lang tid å få til denne reisen. Mange tidligere kontakter i Russland var ikke tilgjengelige. Var det engstelse for loven fra 2011 som krever at de russiske frivillige organisasjonene som tar imot økonomisk støtte fra utlandet må registrere seg som ”foreign agents”? Eller fungerer ikke de gamle fredsorganisasjonene lenger? Går det en konservativ bølge også over Russland? Vi brukte alle de kontaktmulighetene vi hadde internasjonalt, og vi fikk utmerket hjelp og ble vist mye vennlighet fra Den russiske ambassaden i Oslo. Ambassaden åpnet sågar sine dører, og ga en mottakelse i forbindelse med en liten introduksjonskonsert vi arrangerte med de medreisende kunstnerne. Det offisielle Norge var ikke særlig interessert. Men vi fikk moralsk støtte fra Norges Fredsråd, Norges Fredslag, Kvinneligaen for Fred og Frihet og Bestemødrene for Fred. Og vi fikk noe pengestøtte fra Norges Fredsfond, Fredsstiftelsen og Fondet for Utøvende Kunstnere, slik at vi kunne betale for to musikere som var med, og for informasjonsmateriell. Til sist hadde vi et program.
Allerede i vårt første møte på Veteranhuset i Moskva med prominente akademikere, politikere og representanter blant annet for de russiske avdelingene av Leger mot Atomvåpen, Pugwash, UNEP og UNESCO kunne vi begynne å glede oss over dialogen. De uttrykte klart hvor glade de var for at vi kom, og hvor tungt de synes det er å være så isolert fra sine vestlige naboer. De hadde sågar fryktet at den nordiske fredsbevegelsen var død. De hadde pyntet og ordnet, invitert mange mennesker til konsert med sang, diktlesing, simultantegning og faglig diskusjon etterpå. Sterk fraternisering både på og bak scenen med våre kunstnere. Og vi lovet å følge opp – holde kontakten – dele tanker, håp og strategier for nedrustning og fred. Kan vi klare å få til et nordisk-russisk fredsmøte i Norge i 2019?
Vi hadde håp om å få møte Mikail Gorbatsjov, tid og sted var avtalt, men det viste seg dessverre ikke å være forenlig med hans helse den dagen. Vi hadde lovet å spille og synge til ære for glasnost og perestrojka mot å få høre hans analyse av dagens utfordringer. I stedet møtte vi med direktøren for Gorbachev Foundation og en del av staben og fikk innsikt i deres arbeid. Vi deltok i og bidro til 17. mai-feiringa på Den norske ambassaden i Moskva, gledet oss over vakre og rene byer og landskap, historiske bygninger, bugnende blomsterbed og syrin- og heggeduft. Og om bord fikk vi til både kursing og gode faglige diskusjoner. I Jaroslavl møtte vi engasjerte journalister fra nettavisen 7×7-journal, som mest av alt var opptatt av miljøproblematikk. I St. Petersburg tok byadministrasjonen oss med på en kunst- og musikkskole som mottok oss med et fabelaktig musikkprogram. Vi jammet på Jazzklubben JFC og snakket med folk; fikk intense diskusjoner med St. Petersburg Fredsråd og ikke minst med de progressive damene i Russian Soldiers’ Mothers som samarbeidet nært med unge militærnektere.
Norge, i russiske hjerter
Vi norske som var med på turen hadde en følelse av at russerne vi traff hadde et spesielt forhold til Norge, dels på grunn av hva de sa, dels på grunn av varmen de viste oss. I så fall, hvorfor det? Er det en lengsel etter noe lite og lettere håndterlig enn deres eget svære land? Er det fordi over grensen i nord ser de et tilsynelatende velfungerende demokrati med god økonomi? Er det på grunn av Barentssamarbeidet med visumfri sone på begge sider av den 196 kilometer grensa fra Treriksrøysa via Pasvikelva og Grense Jakobselv? Eller er det at vi fikk til den maritime delelinjen i Barentshavet på fredelig vis i 2010 etter lange forhandlinger? Eller er det fortsatt takknemlighet for de matpakkene skolebarna stakk til sultne russefanger under krigen? Eller kanskje går disse relasjonene tilbake til den langvarige og viktige Pomorhandelen i nord, eller norske krigsseileres modige forsyninger til Murmansk og Arkhangelsk tidlig i siste verdenskrig. Flere ganger nevnte de den enorme innsatsen Nansen – og Quisling – gjorde for russiske bønder og russiske flyktninger under hungersnøden etter Revolusjonen i 1917. Og kanskje husket noen at Russland var det første landet som anerkjente Norges suverenitet i 1905. Og selvsagt er de stolte over å ha frigjort Finnmark – og Norge – fra fascismen.
Naboer som venner, ikke fiender!
I ettertid må vi kunne si oss fornøyde med initiativet og bare håpe at vår reise vil bidra til nedskalering av den høyst unødvendige spenningen. Og vi glemmer neppe alle de gangene det ble sagt at russere ikke ønsker krig. Etter å ha mistet 20 – 30 millioner mennesker i andre verdenskrig er de veldig klare på det. Vi opprettholder kontakt med flere av dem vi møtte, og vi er invitert til Stortinget for å redegjøre for turen i oktober. Vi håper også å få til et russisk-nordisk fredsmøte i Norge. Sluttkommunikeet vi laget og sendte ut til mange, håper vi vil nå bredt ut:
”Vi, en nordisk gruppe fredsarbeidere, kulturarbeidere og andre interesserte, er nylig tilbake fra en ti dagers freds- og dialogreise til Russland hvor vi dro med håp om å bidra både til gjensidig forståelse og hindre opprustning og krig.
Vi har hatt møter med kulturinstitusjoner og organisasjoner, bl.a. de russiske avdelingene av Leger mot Atomvåpen og Pugwash, the Gorbachev Foundation, nasjonalkomiteen for samarbeid med FNs miljøorganisasjon UNEP, UNESCO, the Federation of Peace and Consideration, For saving the People, St. Petersburg Peace Council, Soldiers’ Mothers of St. Petersburg og Movement of conscientious objectors from military service. Vi er overveldet over den varme mottakelsen vi fikk og den interesse som ble vist oss. De sa med rene ord at de var glade for at vi kom ”med åpne og vennlige ansikt”.
Vi har gledet oss over skjønnheten i Moskva, i St. Petersburg og langs de gamle vannveier hvor også vikinger for i østerled. Vi har fått større kunnskap og innsikt i Russlands historie, kultur og samfunnsliv. Kunstnergruppa vår har samspilt med russiske musikere gjentatte ganger.
Nå har vi et sterkt ønske om å styrke slik kontakt, som er så viktig for å trygge freden. I FN-paktens ånd om å ”skape fred med fredelige midler” har vi et forslag til styrende organer, media og folk flest om å:
– La fiendebilder og kaldkrigsretorikk som skaper frykt tilhøre fortiden.
– Styrke nordisk-russisk folk til folk-samarbeid politisk, praktisk og økonomisk.
– Fremme reell og positiv kunnskap om Russland, ikke minst gjennom besøk, dialog og utvekslinger, via media og i politiske samtaler.
– Revurdere sanksjonene mot Russland.
– Invitere president Putin og utenriksminister Lavrov til nabosamtaler i alle nordiske land slik Finland gjør.
– Signere og ratifisere FNs traktat om Forbud mot Atomvåpen. Russland stemte mot forbudet.
– Redusere våre nordiske forsvarsutgifter slik Russland nå gjør. (Se rapport fra Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI) om verdens militærutgifter 2017).
