av Torill Spilhaug Eide
Kanskje dere ikke har lagt merke til det selv – (fordi det er blitt så vanlig?), men ordet «krig» brukes i idretten som et bilde, en metafor på at «her skal det kjempes»: «Jeg skal krige meg frem i dag», «vi skal krige oss til seier», «i dag måtte jeg krige», «i dag blir det krig om plassene», osv. Det er dessverre blitt mange eksempler gjennom årene.
Men for å krige, trenger man en fiende? Nei, på idrettsbanen skal det være motstandere og venner man skal konkurrere med/mot! Ikke fiender, vel? Jeg tenker at det da både galt, krenkende og rett og slett absurd at vi skal «krige» på idrettsbanen?
Det er viktig at idrettsfolk oppfører seg ordentlig og med folkeskikk. Det er så ufattelig mange som følger med på idrett, som går på arenaene, og som ser opp til idrettsstjernene. Og det er millioner som følger sportssendingene på TV og i andre medier år etter år. Derfor er det ekstra viktig at idrettsutøvere husker på at de er forbilder – ikke minst for de unge! Nettopp idrettsfolka våre har mulighet til å vise gode verdier!
Har lyst til sitere NIF uttalte verdier: «organisasjonen skal være en positiv verdiskaper for individ og samfunn og dermed styrke sin posisjon som folkebevegelse og drivkraft i samfunnet».
Det er flott, dette kan vi støtte!
Idretten har en enestående sjanse og posisjon til å gjøre verden bedre – og skape fred! Mennesker over hele verden treffes på arenaene, på tribunene og gjennom mediene.
Ser dere de enorme mulighetene dere/vi har? Forslag: begynn med å rense ut ordet «krig».
Hilsen sportsgal fredsbestemor, Torill Spilhaug Eide.
