Av Sonja Lid, medlem i IKFF
«Når jeg blir stor, skal jeg bli filmstjerne eller danserinne eller sangerinne eller ballettpike. Hvis jeg ikke blir noen av de delene, skal jeg bli bestyrer på et barnehjem eller lærerinne. Jeg er bare ti år enda. Så jeg har tiden for meg. Jeg skal kanskje reise til Oslo når jeg fyller tolv år».
Jeg skrev fra et lite sted nord i Norge og ble innflytter til Oslo; kom en måned etter slutten av andre verdenskrig, fylt til randen av forventninger. Alt jeg skulle gjøre: danse, synge, spille teater. Og så ville jeg ta omsorg for barn i barnehjem, eller som lærer. Vel å merke: hvis mine første drømmer og ønsker ikke gikk i oppfyllelse.
Mye kan utledes av dette. Ikke minst hva samfunnet mitt lovet meg. Hva kulturen jeg tilhørte sa at et pikebarn fra Norge skulle få oppleve, ivaretatt og beskyttet av det vestlige samfunns høyt hevede verdier, løftene om gull og glitter. Alt tilhørende det vestlige eventyret.
Likevel sitter jeg her i dag og føler på et svik. Barnet er sviktet. Altfor mange barn rundt meg blir sviktet. Fordi – også jeg – allerede i begynnelsen av livet mitt – satte mine egne iboende behov høyere enn trangen til og bevisstheten om det nødvendige i å ta vare på barn, på alle barn?
Men jeg var jo bare ti år …
Hva så med landet mitt? Hva betyr det utsatte barnet for landet mitt? Det jeg ser er et samfunn trofast til det uutholdelige overfor sine egne, høyst egen-nyttige verdier, og uendelig utholdende på hva som bør og skal prioriteres. Og det er sannelig ikke barnet! Verken hjemme eller ute.
Midt iblant oss har vi like godt plassert gullkalven, dansen vi daglig inviteres til.
Men det var ikke dansen rundt gullkalven jeg gledet meg til som ti-åring. Jeg ville riktignok danse, men ikke alene. Aller helst ville jeg danse sammen med de andre barna, slik jeg gjorde det langt tilbake i tid i en indisk landsby i Kerala. Jeg ville danse med andre. Sammen med verden.
For vi fødes jo inn i en sammenheng med verden rundt oss.
Like sant er det at et land aldri er sterkere enn sitt svakeste ledd. Norge er land blant andre land i en verden det ikke går an å melde seg ut av. Der barna, alle barn, er hjørnestenene våre. Med barnet som det svakeste leddet! Og det oppsøker oss hele tiden: barnet nordfra og sørfra, fra Lødingen og fra Libya, fra Afghanistan, Syria og Jemen. Som Norge, med alt sitt gull, har gitt audiens – unntaket er Lødingen – jeg fikk bli. For så å jage «de andre» barna «hjem» ved fylte 18 år, oktober-, november- og desemberbarn ut i kulden, fjernest mulig fra oss, slik at vi slipper å se dem. Eller er det nå «angstens rappe såler» tar oss igjen?
Sitat Aftenposten, måneder tilbake: «Fem frivillige fra et norsk nettverk leter i europeiske storbyer etter 200 afghanske ungdommer som har vært asylsøkere i Norge og nå er sporløst borte. De får sjansen til å søke på nytt, men ingen vet hvor de befinner seg.» Det sies nå at 61 har meldt seg.
Men vil de få opphold? Og hvor er de andre? Imens legger vi ned 100 asylmottak. Nå er det bare 50 tilbake, eller enda færre? I disse dager bebudes det at 20 prosent av alle kommunale mottaksplasser skal vekk! Og ute i Europa og i vårt eget land bygges det opp murer for å sikre oss selv. Broenes tid – der vi knytter oss til verden – i solidaritet – er forbi. Mens det som trengs er en helomvending fra bunnen av.
Alene er vi lite verdt. For uten andre fins ingen overlevelse. Intet liv. «Peer, vær deg selv» er blitt til «Peer, vær deg selv nok!» Det er den nakne sannhet. Skreller du løken lag på lag i disse hårde dager, kommer du ikke inn til kjernen. Kanskje fordi den ikke fins?
Og kanskje spranget heller ikke er så langt da – uhyggelig nok – mellom denne erkjennelsen til det uigjennomdrivelige faktum at vi her til lands er villige til å bruke atombomben – i et førsteangrep – mot «fiendtlige land», breddfulle av fremtidens barn og unge mennesker.
Vi setter alt liv på spill for å oppnå våre egne blinde, selvsentrerte mål. Ned til havbunnen skal vi også for enhver pris, den skal fortsatt endevendes for å få opp oljepengene; gullkalven gliser; imens forsvinner de grønne skogene ut i det blå.
Ikke ut til Kittilsens magiske verden, der drømmer og lengsler får bestå, der vi ennå får leve i håp og trass og i stor kjærlighet til livet der alle som vil skal få danse! Men uten barna, vår alles barn som vi deler ansvaret for, hjemme og ute i verden, går det ikke, går ingenting.
Uten barn, intet liv og ingen fremtid.
I en tid vi ennå har.
Debattinnlegget stod på trykk i Klassekampen 4. september 2018
