13. juni: Russisk atombrensel i Sverige

En pressemelding fra Greenpeace 13. juni forteller at det foregår levering av russisk atombrensel ved atomreaktor 3 i Ringhals. Avsender er det russiske selskapet ROSATOM.  Dette er et av verdens største atomenergiselskap som har anklager om korrupsjon hengende over seg. Midt i en alvorlig sikkerhetspolitisk diskusjon om EU sin avhengighet av energi fra Russland, velger det statseide selskapet Vattenfall å forsyne reaktor 3 i Ringhals med ferdige brenselselement fra Russland. Denne typen atombrensel er tidligere ikke brukt utenfor Russland. Dette kan føre til avhengighet i forhold til Russland, og til et langsiktig samarbeid med en tvilsom atomenergiaktør. Dette skriver Annika Jacobson, sjef for Greenpeace i Sverige.

Sikkerheten ved gamle atomkraftverk i Europa

Öko-Institut Freiburg har gjennomført en studie på vegne av Greenpeace om sikkerheten ved gamle atomkraftverk i Europa. I 30-40 år skulle egentlig de 152 atomkraftverkene i EU, Sveits og Ukraina være i drift. De er teknisk konstruert for en så lang levetid. I dag har de oppnådd en gjennomsnittsalder på 29 år. Likevel er planen nå å forlenge levetiden til 50-60 år. Simone Mohr sier at et viktig resultat av Öko-Institut Freiburg sin undersøkelse er at alderssvakhetene, sammen med krav om høyere effekt, fører til belastning og slitasje på komponentene og strukturene på anleggene. Dette vil føre til økende reduksjon av sikkerheten ved atomkraftverkene. Kontinuerlig overvåkning og utbytte av komponenter som korroderer, danner sprekker eller blir sprø, er også i dag helt nødvendig. Men å ta beslutning om å erstatte skadde, store komponenter er vanskelig for mange bedrifter. Her spiller økonomiske vurderinger hovedrollen. Det blir derfor ofte forsøkt å holde skadde komponenter i gang eller utført nye beregninger som skal vise at aldersslitasjen kan tolereres. Det er også et problem at kravene til bygging av atomkraftverk ikke var så strenge for 30 år siden som de er i dag. Gamle atomkraftverk er derfor mindre beskyttet enn nye mot påvirkninger utenfra som flom, jordskjelv eller flystyrt. Aldring kombinert med krav om høyere produksjon fører til en stadig senkning av sikkerhetsnivået ved de eldste atomreaktorene i Europa. Dette kan utløse ulykker, eller det kan forsterke forløpet ved ulykker. Dette kan få store følger for befolkningen i områdene omkring atomkraftverkene. I Sveits ligger verdens eldste atomreaktor som er i drift. Beznau 1 er 45 år og ligger i et jordskjelvområde i en tett befolket region i Europa. I tilfelle en ulykke her kan millionvis av mennesker bli rammet. (Les mer her: )

I Teknisk Ukeblad nr.33/10. oktober 2013 lyser denne overskriften mot oss: «Her testes radioaktiv betong. Norske forskere kan forlenge atomalderen»  Stråling kan svekke betongen på verdens aldrende kjernekraftverk. Atomnasjonene Japan og Finland har bedt norske forskere teste om det er trygt å la reaktorene leve videre. Forsøk med betong fra japanske og finske atomkraftverk har foregått ved Jeep 2 i Halden siden april. Resultatet av disse testene kan være med å forlenge atomalderen globalt. Institutt for energiteknikk (IFE) tror de kan tjene gode penger på betongtestingen nå når verdens kjernekraftverk blir stadig eldre og regner med nye oppdrag.

16. juni: Norge og USA undertegner avtale om ikke-spredning

Avtalen skal styrke mulighetene for å identifisere, sikre og fjerne kjernefysisk materiale, og lettere kunne oppdage smugling av slikt materiale over landegrensene. Avtalen ble undertegnet av utenriksminister Bjørge Brende og USAs energiminister Ernest Moniz i Washington mandag 16. juni. Norge vil i samarbeid med USA etablere fire kontrollposter i Ukraina på grensen mot Moldova. Det norske bidraget på 1 million USD vil primært gå til finansiering av måleutstyr for å kunne detektere radioaktivt materiale og dermed redusere risikoen for smugling av materiale som kan brukes til terrorformål. På møtet ble det også diskutert et nærmere samarbeid om sikring av radioaktive kilder i Ukraina. Ukraina har 15 atomreaktorer i drift. Kilder: Kveldsrevyen kl. 23, mandag 16. juni 2014 på NRK 1 (?),

IFE søker om konsesjon for Halden-reaktoren for 10 nye år

Institutt for energiteknikk (IFE) søker om fornyet konsesjon for å eie og drive Haldenreaktoren og brenselslagrene til 31. desember 2024. Atomenergiloven fastsetter at ingen kan eie eller drive atomanlegg uten at det er gitt konsesjon av Kongen. Statens strålevern (SS) inviterte berørte organisasjoner og enkeltpersoner til å sende inn høringsuttalelser innen 28. februar 2014. Strålevernet fikk svar fra 2 organisasjoner og 2 myndigheter (LO, Nei til atomvåpen, Miljødirektoratet, Direktorat for samfunnssikkerhet og beredskap). De to siste hadde ingen kommentar til søknaden. LO uttalte seg positivt til videre drift i Halden mens Nei til atomvåpen går i mot videre drift. Strålevernet innstiller på at IFE gis fornyet konsesjon etter atomenergiloven paragraf 4 til å eie og drive Haldenreaktoren med brenselslagre i Halden i ti år fra og med 1. januar 2015 til 31. desember 2024, men det fremmes forslag om en rekke vilkår for konsesjonen. IFE har fått pålegg med frist til 31.august 2014 om å dokumentere at påviste avvik blir opprettet og at svakheter i sikkerhetskulturen blir forandret. Alle disse uttalelsene er sendt til Helse og omsorgsdepartementet (HOD) Spørsmålet om ny konsesjon skal endelig avgjøres av Kongen i statsråd. Ved henvendelse til HOD bekreftes det at dette vil skje høsten 2014.

IKFF sitt syn på Haldenreaktoren

Vi er enig i det som står i høringsuttalelsen til Nei til atomvåpen.  Vi er også enig i Bellona sitt syn på dette. Bellona sendte ikke inn høringsuttalelse denne gangen, men får tydelig fram sitt syn på driften ved Haldenreaktoren i en kronikk i Halden Arbeiderblad.

Når ferien er over håper vi å få mange med på aksjoner for å få Haldenreaktoren på dagsorden både i media, sosiale media og i politikken. Derfor kommer det litt tung ferielektyre under her. Det er viktig at aksjonene våre er kunnskapsbaserte:

Sommerlektyre for de samfunnsbevisste

Om IFE:

IFE (Institutt for energiteknikk) er en selvstendig stiftelse som ble grunnlagt i 1948 og som i dag har omkring 600 ansatte. IFE driver atomanleggene HBWR i Halden, JEEP II på Kjeller og kombinert lager og deponi for lav- og middels radioaktivt avfall KLDRA i Himdalen i Akershus. Avfallslageret ble tatt i bruk i 1999 og fikk fornyet konsesjon i 2012. Årlig blir det deponert omkring 80 tønneekvivalenter med radioaktivt avfall fra IFE sin drift og 100 til 130 fra andre. KLDRA har kapasitet til å deponere totalt omtrent 10 000 tønneekvivalenter. Pr. mars 2010 var det totalt 4750 tønneekvivalenter der.

Det norske brukte atombrenselet

Reaktorhallen i Halden inneholder brenselsbrønner for lagring av brukt brensel. Lageret består av vannfylte brønner i reaktorhallen og i bunkerbygningen som ligger utenfor reaktorhallen. Det er også tørre lager i bunkerbygningen. Det norske brukte atombrenselet utgjør omtrent 17 tonn. Dette er høgradioaktivt avfall som må deponeres trygt for hundretusenvis av år. Foreløpig ligger 10 tonn lagret i Halden og 7 tonn på Kjeller. Det har lenge vært et politisk mål å få bygd et nytt sentralt mellomlager der dette avfallet kan samles og oppbevares til det endelige deponiet er på plass. Omkring 10 tonn av det brukte brenselet som er lagret i Halden blir betegnet som ustabilt. Det stammer fra den første reaktorkjernen i Halden og består av metallisk uran i aluminiumkapsler. Dette løser seg lettere opp i kontakt med vann enn det moderne reaktorbrenselet av urandioksid (UO₂) i zirconiumkapsler gjør. Berganutvalget (NOU 2001:30) foreslo i 2001 å bygge et nytt sentralt lager innen 2010 for å forbedre den fysiske sikringen av alt det norske brukte atombrenselet.

Ingenting skjedde.

Et nytt utvalg, Strandenutvalget (NOU 2011:2) foreslo i 2011 på nytt å bygge et mellomlager, men i tillegg foreslo de at mesteparten, 11,3 tonn, av det norske atombrenselet skulle sendes til gjenvinningsanlegget i La Hague til gjenvinning først. Dette er samme type anlegg som Sellafield, som Norge lenge har kjempet for å få nedlagt. Norges Naturvernforbund sammen med en gruppe miljøorganisasjoner skriver i en uttalelse «Norsk atomavfall, norsk ansvar» følgende: «Reprosessering (gjenvinning) er den mest forurensende delen av kjernekraft-syklusen og det er uakseptabelt om Norge velger å behandle sitt atomavfall på en slik måte. Å sende norsk atomavfall til La Hague vil samtidig undergrave det politiske målet, som et bredt Stortingsflertall står bak, om å få stengt det britiske reprosesseringsverket THORP i Sellafield. Norsk atomavfall er et norsk ansvar. Løsning for det farlige avfallet må finnes nasjonalt.»

Nåværende program ved Haldenreaktoren er:

• Menneske-maskin kommunikasjon
• Materialteknologi
• Kjernebrenselsikkerhet

På Kjeller foregår «nukleær materialteknologi» i «hotceller». Brenselsstaver blir undersøkt etter å ha vært igjennom eksperiment i Halden-reaktoren. Disse brenselsstavene er svært radioaktive og farlige å håndtere uten beskyttelse. IFE er et av få forskningsinstitusjoner i Europa som har ekspertise og utstyr til å utføre dette. I Haldenreaktoren har det blitt gjort eksperiment med MOX-brensel helt siden 1967 og denne forskningen har vært viktig for å få til en internasjonal database om MOX-brensel.

«The OECD Halden Reactor Project»

«Halden-prosjektet» er et internasjonalt forskningsprosjekt under OECD-organisasjonen Nuclear Energy Agency (NEA), der statlige sikkerhetsorganisasjoner, nasjonale forskningsstiftelser og industribedrifter i 20 land samarbeider. Halden-prosjektet ivaretar behovet for nasjonal kompetanse innenfor reaktorteknologi og bidrar til Norges strålevernberedskap. Prosjektet gir innsyn i det omfattende internasjonale utviklingsarbeidet som er rettet mot sikkerhet og drift av reaktoranlegg og gir det nødvendige grunnlag for vurdering av sikkerhetsteknologiske problemstillinger.» Slik presenterer IFE Haldenprosjektet på sin webside: www.ife.no→

Kritikerne hevder at det er liten tvil om at brensel- og materialforskningen i Halden har svært lite med sikkerhetsforskning å gjøre. Hensikten er å gjøre atomkraften mer effektiv og driftsøkonomisk. (Bellona Arbeidsnotat, nr. 03: 2002). Norges Forskningsråd påviste i en rapport allerede i 1999 at materialforskningen i Halden direkte bidrar til å forlenge atomreaktorers levetid og at det ikke er tvil om at forskningsresultatene i Halden har hatt økonomisk betydning for internasjonal atomindustri.

Transport av radioaktive stoff i Norge

IFE transporterer atombrensel og annet radioaktivt materiale mellom sine anlegg og til og fra utlandet. Atombrensel som testes i Halden kommer fra mange forskjellige steder i verden og transporteres ut og inn av landet med båt, tog og bil. Det foregår også månedlige transporter av svært radioaktivt, brukt reaktorbrensel mellom Halden og Kjeller. I følge Statens strålevern har det i perioden 2009-2011 blitt gjennomført omtrent 80 slike transporter per år.

Aksjonene mot Sellafield og forskningen ved Haldenreaktoren

På 1990 tallet vokste det i Norge frem en økende protest mot de radioaktive utslippene fra Sellafield. Protestene kom fra kystkommuner, fylkesting, miljøorganisasjoner, fiskeriorganisasjoner, politiske parti og til slutt fra Regjeringen. Debatten i Norge var veldig smal og prega av manglende kunnskap om hva som virkelig skjedde på de store gjenvinningsanleggene i Sellafield og La Hague. Det handlet for det meste om den økende konsentrasjon av technetium, Tc-99, i vann, tang og hummer langs norskekysten. Denne radioaktive isotopen har en halveringstid på 211 000 år og er vannoppløselig. Den ble sluppet ut i sjøen fra gjenvinningsanlegget B-205 som gjenvant brukt brensel fra de reaktorene som hadde produsert plutonium for det britiske atomvåpenprogrammet. Etter to år kunne de radioaktive stoffene som ble sluppet ut i Irskesjøen påvises i sjøen langs den norske kysten.

Etter at miljøvernminister Børge Brende og den britiske miljøvernministeren Michael Meacher, godt hjulpet av miljøorganisasjoner på begge sider, hadde blitt enige om å stanse de store utslippene av Tc-99 til sjøen trodde de fleste av dem som aksjonerte mot Sellafield i Norge at kampen var vunnen. Tc-99 ble etter dette utfelt som et fast stoff og lagret på land og det ble overlatt til fremtidige generasjoner å finne et trygt deponi for dette stoffet. Naturvernforbundet Hordaland arrangerte i mars 2002 en internasjonal NGO-konferanse om Sellafield parallelt med Ministerkonferansen om Nordsjøen i Bergen. En av foreleserne på NGO-konferansen, Shaun Burnie fra Greenpeace, minnet oss om at Norge må se på sin egen atompolitikk. «Ved Haldenreaktoren har de forsket på MOX og andre former for plutoniumbrensel i mer enn tretti år. Dermed støtter dere indirekte den gjenvinning og MOX-produksjon som foregår i Sellafield og La Hague. Det er ikke Tc-99 som er problemet, men at det foregår gjenvinning av brukt atombrensel» sa han.

Gjenvinning er en skitten, gammel og forurensende teknologi som ble til innen militærforskning og utvikling under andre verdenskrig der målet var å produsere atomvåpen. De sivile gjenvinningsanleggene i Sellafield og La Hague fortsatte med samme teknologi å produsere plutonium til brensel i «Breeder-reaktorer». Dette var det ingen som fikk til og neste prosjekt ble å produsere MOX-brensel for ombygde LWR-reaktorer. De radioaktive utslippene til sjø og luft fra gjenvinning inneholder foruten Tc-99 mer enn et dusin radioaktive isotoper som alle når inn til vår kyst før eller senere. Utslippene fra et gjenvinningsanlegg er omkring 1000 ganger større enn utslippene fra et atomkraftverk.

Utenriksminister Børge Brende skrev i en kronikk i Dagbladet i 2002 blant annet:

«Et helt nytt anlegg på Sellafield har nemlig startet produksjon av et nytt atombrensel som kalles MOX, og har planer om å øke sin aktivitet i årene som kommer – på tross av protestene fra bl.a. Norge og Irland. Regjeringen ser det nye Sellafield-anlegget og MOX-produksjonen som uønsket fordi det kan føre til at vi får enda mer reprosessering i fremtiden. Saken er særlig aktuell fordi Irland har anlagt sak mot Storbritannia for FNs internasjonale Havrettsdomstol for å få stanset fabrikken, og fordi Norge har gitt sterk politisk og moralsk støtte til det irske søksmålet. Fordi bruken av MOX trolig vil øke i omfang, på tross av norsk motstand, har Regjeringen samtidig valgt å gi støtte til den internasjonale forskningen på atomsikkerhet i Halden. Dette kan bidra til at bruk av MOX i atomkraftverk i våre nærområder skal skje tryggest mulig.»

(Uthevet red.) Hele kronikken kan leses her→

To kommentarer:

1) Sammenlign argumentasjonen norske politikere bruker i dag for å produsere norsk olje og gass. Det kommer til å bli brukt i lang tid framover, selv om hensyn til klima tilsier at bruken av fossil energi må reduseres kraftig, og da er det viktig at Norge som produserer så miljøvennlig fortsetter.

2) Problemene med MOX og advarsler mot å ta dette brennstoffet i bruk var godt kjent lenge før denne kronikken ble trykt. Organisasjoner som Greenpeace, WISE, IPPNW og Öko-Institut Freiburg ga ut faglig godt funderte rapporter om dette på nittitallet. To eksempel på dette er Christian Küppers og Michael Sailer: MOX-Wirtschaft oder die zivile Plutoniumnutzung fra 1996 og WISE: News Communique 469/470. Og det var disse rapportene som fikk rett. Bruken av plutonium i reaktorbrensel har vist seg å være vanskelig, dyrt og farlig. Det har ført til risikotransporter, problemavfall og fare for spredning av bombemateriell. Alle transporter følges av væpnet politi og brannfolk. MOX-fabrikken i Sellafield er stengt for godt på grunn av små og større uhell og veldig lav produksjon. Etterspørselen av MOX har gått ned. Tyskland og Belgia har bestemt å fase ut atomkraften og er ikke kunder lenger og atomindustrien i Japan er lammet. I Sellafield har lageret av sivilt plutonium vokst til over 110 tonn. Britene har enda ikke bestemt hva de skal bruke det til. Den nåværende eieren av Sellafield, Nuclear Decommissioning Authority (NDA) sier i arbeidsplanen for 2013-2016: «Continue the safe and secure storage of plutonium in the line with UK policy». Greenpeace hevder at plutoniumlageret i Sellafield ikke er trygt lagret. 10 kg plutonium er nok til å lage en primitiv atombombe. Miljø- og antiatomorganisasjonene er enige om at all produksjon av plutonium må stanses og at alt plutonium, både sivilt og militært må lagres trygt sammen med spaltningsprodukt, såkalt immobilisering. Det betyr blant annet at det er beskyttet mot tyveri for eksempel fra grupper som kunne tenke seg å lage skitne bomber.

Statens strålevern

Statens strålevern fører kontinuerlig tilsyn med alle sider av IFE sin virksomhet, kjernesikkerhet, beredskap og utslipp. Strålevernet har i perioden 2009-2011 gjennomført 46 tilsyn ved IFE sine anlegg, fordelt på en rekke ulike tema. I etterkant av tilsynene har det blitt gitt 3 pålegg, 6 avvik og 22 merknader→

Les flere artikler om atomspørsmål→