Slutten på atomkraftindustrien?

Lær deg ordet dekommisjonering:

Den renessansen for atomindustrien som ble annonsert for ti år siden har uteblitt.  Likevel er det mange som fortsatt satser på atomkraft. På hjemmesiden til Institutt for energiteknikk (IFE) står det: «Behovet for mer energi som har lave eller ingen CO₂-utslipp er sterkt økende. Mange land satser på kjernekraft for å sikre nok energi og samtidig redusere CO₂-utslippene».

I Teknisk ukeblad, 15. februar 2016, står det: «Energi fra thorium kan være det nødvendige supplement til fornybar energi som verden trenger for å redde oss fra miljøødeleggelser, økonomiske tap og humanitære katastrofer».

Motargumentene som sier at moderne atomkraftverk tar lang tid å bygge og er så kostbare at de ikke kan konkurrere med sol- og vindenergi, holder på å slå igjennom. Investorene snur ryggen til kjernekraft. I følgje International Energy Agency (IEA) har 57 prosent av investeringen i ny elektrisitetsproduksjon i perioden 2000-2013 gått til fornybar energi og bare 3 prosent til kjernekraft.

Men den internasjonale atomkraftindustrien står i dag framfor noen andre store problem, som er mindre kjent. De land som har satset på atomenergi vil snart oppleve at de må bruke store penger på nedbygging av gamle atomanlegg, og at dette i tillegg til å koste mye penger, også er vanskelig både teknisk og teoretisk. På samme tid må de prøve å skape et helt nytt miljøvennlig energisystem.

Jeg vil her ta for meg to av disse problemene: dekommisjonering av atomanlegg og behandling av brukt atombrensel. Så vil jeg beskrive situasjonen på dette området i Storbritannia, Tyskland, Sverige og Norge.

1. Dekommisjonering:

Dekommisjonering er et engelsk ord som er tatt i bruk på norsk siden vi ikke har et ett norsk ord, men må bruke mange for å beskrive alt dette begrepet inneholder. Dekommisjonering brukes om nedbygging av atomanlegg og det kommer til å bli mer og mer brukt i tiden som kommer. Derfor kan vi likså godt venne oss til å bruke det.

Dekommisjonering av et atomkraftverk inkluderer rivning av alle bygninger og sortering, fjerning og lagring av alt radioaktivt materiale. Deretter må hele området ryddes og renses. Forurenset jord blir samlet og deponert og erstattet med ny rein jord. Dekommisjonering er alle tiltak som må gjøres for til slutt å kunne unnta hele området fra strålevernmyndighetenes kontroll. Men det er ikke alltid mulig. Derfor opereres det med forskjellige endepunkt for dette arbeidet. Det kalles «greenfield» hvis området etter dekommisjonering er helt unntatt fra myndighetskontroll, og «brownfield» hvis det må settes begrensninger for videre bruk. Dekommisjonering er dyr, tidkrevende og krever nøye planlegging. Det kreves også infrastruktur, spesialtransporter, lagerplasser og sikre deponi. Det svært radioaktive kjernebrenselet og annet langlivet radioaktivt avfall er en spesiell utfordring. Dette befinner seg inne i reaktorkjernen og i kjølebrønner på reaktorområdet. Dekommisjonering gir mange arbeidsplasser, men mangel på fagfolk kan bli et problem i framtiden. Det er ikke så fristende for unge mennesker å jobbe med nedbygging av en industri som ikke ser ut til å ha noen framtid. Det nye miljøvennlige alternativ-samfunnet virker mye mer forlokkende. Dette var noe Nobelprisvinneren i fysikk, Hannes Alfen, advarte mot allerede på 1970-tallet, da han frarådde Sverige å satse på atomkraft. De store pengebeløpene som trengs er som regel ikke på plass og må bevilges fra statsbudsjettene. I land med økonomiske problem blir dette en ekstra belastning. Derfor velger mange å forlenge levetiden til gamle reaktorer, noe som øker risikoen for reaktorulykker. De fleste reaktorene som er i bruk i verden i dag ble konstruert for en levetid på 30 år og gjennomsnitts-levetiden for reaktorene nærmer seg nå denne grensen.

2. Radioaktivt avfall

Radioaktivt avfall kan grovt deles inn i tre grupper: låg-radioaktivt, mellomradioaktivt og høg-radioaktivt avfall. Den siste gruppe består av transuran, som er grunnstoff med høgre atomnummer enn uran, anrika uran, plutonium og fisjonsprodukt og bør deponeres permanent i dype geologiske formasjoner. Dette avfallet kommer fra anrikingsanlegg, atomreaktorer og gjenvinningsanlegg.

Inne i atomreaktoren skjer det tre prosesser.

2. Det dannes fisjonsprodukt når U-235 (uran) treffes av nøytroner og vi kjenner omtrent 200 av dem. Noen av disse ble godt kjent etter Tsjernobylulykken, som Sr-90 (strontium) og Cs-137 (cesium) med halveringstid på omtrent 30 år, I-131 (jod) med halveringstid 8 dager og Tc-99 (technetium) med halveringstid 213 000 år.
3. Det danes transuran som Pu-239 (plutonium) når U-238 (uran) treffes av nøytroner.
4. Det dannes aktiveringsprodukt når nøytroner treffer atomer i materialet reaktoren er bygget av og omdanner disse til radioaktive isotoper. Eksempel på dette er Co-60 (kobolt).

I anrikingsanlegget blir natururan som inneholder 0,7 prosent av isotopen U-235 anriket til omtrent 4 prosent i vanlig reaktorbrensel, omtrent fra 6 til 30 prosent i forskningsreaktorer, 40 prosent i ubåtreaktorer og over 90 prosent i atomvåpen. Denne prosessen fører til produksjon av store mengder utarmet uran.

I gjenvinningsanlegg blir det brukte atombrenselet separert i en prosent plutonium (Pu), tre prosent fisjonsprodukt og 96 prosent uran (U-238). Da en startet med dette på 1940-tallet var det for å lage plutonium til atomvåpen. Siden har plutonium blitt brukt sivilt til brennstoff i Hurtige atomreaktorer og til MOX-brensel i Lett-vanns-reaktorer.

Etter 70 år med atomkraft, både sivil og militær, er ikke avfallsproblemet løst.
Så godt som alle kjernetekniske prosesser en kjenner og bruker i dag ble til i den første tiden da oppgaven var å lage kjernevåpen. Koplingen mellom våpen og kraftproduksjon er der i dag også. I brukt kjernebrensel finnes det nylaget plutonium som er det beste stoffet å lage atomvåpen av. Den andre måte å lage atomvåpen på er å bruke anrika uran, men det er vanskeligere og trenger større tekniske og økonomiske ressurser. Avfallsproblemet ble holt hemmelig. Gjenvinning var i alle land på denne tiden selvsagt for å ta vare på ubrukt uran og nylaget plutonium. Selvsagt viste teknikerne og ingeniørene, som arbeidet med dette, om avfallsproblemet, men utenfor eksisterte det ikke. Det er mye som tyder på at politikerne i mange land var feilinformerte. De trodde at det lille avfallet en fikk var det bruk for innen forskning, medisin og industri. Forkjemperne for sivil atomkraft har hele tiden hevdet at problemet med brukt atombrensel vil en dag bli løst av vitenskapen. Først på midten av 70-tallet tok en til å diskutere dette på alvor. Da problemet med avfallet ble erkjent var sivil og militær atomindustri så godt etablert at ingen tenkte tanken at avfallsproblemet skulle stoppe hele industrien. De langlivede radioaktive isotopene i brukt atombrensel gjør at dette avfallet må holdes helt skilt fra livsprosessene på jorden i hundretusenvis av år.

Situasjonen i dag
I dag finnes det i verden 300 000 tonn brukt atombrensel midlertidig lagret i kjølebrønner nær reaktorer og gjenvinningsanlegg eller i mellomlager andre steder. Det finnes 500 tonn sivil plutonium og omtrent like mye sivil høganrika uran i midlertidige lager. Ingen av de 34 land som har slikt avfall har i dag et ferdig deponi til dette avfallet. De fleste av disse landene har heller ikke konkrete planer om hvor og når de skal bygge et slikt deponi. Finland er i dag det eneste land som om noen år har ferdig et deponi, plassert 500 meter under Østersjøen.

Plutonium og høganrika uran må lagres sikkert med tanke på tyver og terrorister. Disse stoffene er lite radioaktive og kan ikke skade ved ytre kontakt, men er veldig farlige dersom de kommer inn i kroppen. Fire kg med plutonium er nok til å lage en primitiv bombe som kan forurense store områder. Brukt atombrensel, derimot, må behandles med fjernutstyr og verneklær og er farlig å komme nær. Derfor bør plutonium lagres sammen med brukt brensel, såkalt immobilisering.

Storbritannia
Nuclear Decommissioning  Authority (NDA) er en organisasjon som ble opprettet av regjeringen i Storbritannia i 2005 og fikk i oppdrag å ha ansvar for dekommisjonering av 17 av Storbritannias sivile atomanlegg. Dette bestod av 39 reaktorer (gass, vann og metallkjølte), 5 gjenvinningsanlegg, 3 brennstoff-fabrikker, 1 anrikingsanlegg og 5 atomforskningslaboratorier. Utfordringene er store. Mange av disse var ikke bygde med tanke på eventuell nedbygging.

Sellafield er ikke bare det største og mest komplekse atomanlegget til NDA, men det største i hele Europa. NDA har opprettet et datterselskap, Site Licence Company, Sellafield Ltd, som fra april 2016 skal ha ansvar bare for Sellafield. Selskapet har fått et årlig budsjett på 2 milliarder pund og 10 000 ansatte.  Den største utfordringen er å fjerne atomavfallet fra noen av verdens eldste anlegg for slikt, i Sellafield. Det vil ta tid langt utover 2120, som er planlagt som slutten for oppryddingen i Sellafield, hevder det nye selskapet.

I Berkeley på sørvest kysten av England startet dekommisjonering av to små Magnox-reaktorer alt i 1992 og arbeidet er planlagt å være ferdig mellom 2070-80. De siste av 15 kjøletårn fra disse reaktorene på til sammen 4665 tonn metall ble sendt fra Berkeley til Stutsvik i Sverige i desember 2014. Stutsvik er en ledende serviceyter for den internasjonale atomindustrien. De har anlegg for å behandle radioaktivt avfall, redusere volum, smelte og rense det. De tar imot låg-radioaktivt avfall fra hele verden og har arbeidet med dette i 20 år. Transportselskapet ALE er ekspert på denne typen transporter både på sjø og land. Metallet i kjøletårnene fra Berkeley ble smeltet og radioaktiviteten ble fjernet ved ulike metoder og metallet ble sendt ut på verdensmarkedet som rent metall. Dette sparte 5500 m³ plass på UKs lagerplass for låg-radioaktivt avfall, der disse tankene som var klassifisert som Low-Level Waste (LLW) opprinnelig var tenkt deponert. Bare 3 prosent av dette er nå sendt tilbake for endelig deponering ved LLW nær Drigg i Cumbria. Mange land har vedtatt grenseverdier for hvor mye radioaktivitet et stoff kan inneholde av en rekke radioaktive isotoper for å bli klarert som rent. Dersom den radioaktive forurensningen ligger under de såkalte «fristillingsverdier» gjelder materialet som ikke radioaktivt og kan brukes til bygningsmaterialer eller behandles som vanlig søppel.

Brukt atombrensel i Storbritannia
Storbritannia har brukt atombrensel som ligger midlertidig lagret flere steder. I 2014 ble det opprettet et selskap, Radioactive Waste Management (RWM), som skulle undersøke grunnforhold i hele landet for å finne en plass som kunne egne seg til et geologisk deponi.  De hevder at 30 prosent av landet egner seg til et slikt deponi og skal komme med en anbefaling i 2017. Men det som kan bli det største problemet er det sosiale og politiske. Derfor har regjeringen vedtatt nye lover som kan overstyre folkemeningen i lokale samfunn. RWM har fått 4 milliarder Pund til dette arbeidet og selve deponiet er beregnet til å koste 12 milliarder Pund. (The Guardian)

Tyskland
17000 tonn høyradioaktivt og 600 000 m³ låg – og middelradioaktivt avfall er den mengde avfall fra atomindustrien de kommende generasjonene i Tyskland har arvet. Dette er offisielle tall. Da er det ikke tatt med de strålende massene ved urangruvene i Thüringen og Sachsen og alt det frigitte radioaktive bygningsmateriell og skrot fra nedbyggingen av atomanlegg.

Mer enn 50 år etter starten for bruk av atomenergi Tyskland er ikke et eneste gram atomavfall sikkert lagret. For en del befinner radioaktive stoff seg midlertidig lagret på steder der det er vanskelig å ta det tilbake. Miljøvernminister Peter Altmaier uttalte i 2013: «Dette avfallet burde aldri vært produsert» Men det blir produsert, dag for dag, i alle atomkraftverkene som enda er i gang. «De kommende generasjonene vil i tusenvis av år komme til å ha problem med det atomavfallet som bare i noen tiår var resultat av strømproduksjon. Våre etterkommere vil komme til å se på dette som en forbrytelse vår tids mennesker har gjort mot sine barnebarns barn. Og det vil være for sent å stille noen til ansvar. Vi som lever nå kan ikke trylle dette avfallet vekk, men vi kan sørge for at det ikke blir produsert mer atomavfall – og vi kan også arbeide for at det blir bygd deponi og forhindre at det blir valgt billige og usikre løsninger for dette avfallet». Slik uttrykker ekspertene ved Öko-Institut Freiburg det.

Tyskland er med sine atomkraftverk og anlegg enda i mange år den andre største produsent av atomstrøm, og dermed av atomavfall, i EU, trass i beslutningen om å slutte med atomkraft. Atomavfallet i Tyskland blir i dag lagret midlertidig på over hundre steder under usikre betingelser.

 

Eksempel på atomanlegg i Tyskland

Thüringen og Sachsen
Mellom 1947-1990 tok det tysk/sovjetiske Aksjeselskapet Wismut ut 231 000 tonn uran til atomvåpen og reaktorbrensel fra urangruvene her. Tilbake ligger et landskap med hauger av avfall, haller og basseng. Gruvene ble stengt 1. januar 1991. Her finnes 1500 km åpne gruveganger, 311 millioner m³ materialer og 160 millioner m³ radioaktivt slam, delvis i tett befolkede områder. De såkalte «tailings» inneholder alle radioaktive isotoper i uranfamilien og deres spaltningsprodukter. Halveringstiden for denne strålende haugen er flere tusen år. Et forskningsarbeid fra 2006 beskriver helsetilstanden til 59000 tidligere gruvearbeidere i Wismut. Resultatet er 50-70 prosent økning i lungekreft og over 7000 strålingsinduserte dødsfall. Risikoen for kreftutvikling kommer 15 til 24 år etter strålingseksponering, så det kan ventes mange nye tilfeller i framtiden. Dette er hit til verdens største studie om dette temaet. Og forklaring til det er opplagt. 75 prosent av all urangruvedrift ligger i urbefolkningsland, gamle kolonier eller okkupert land. Sachsen og Thüringen var okkupert av Sovjet fra 1945 til 1991 og er i dag tysk. Det er ingen planer om deponering eller bygging av mellomlager for alt gruveavfallet. Alt blir liggende som et åpent sluttlager.

Gronau
Her ligger Tysklands eneste uran-anrikingsanlegg. Det produseres lav-anriket uranoksid til reaktorbrensel som leveres til hver tiende reaktor over hele verden. Selv om Tyskland har bestemt å stenge alle atomreaktorer innen 2022, er det ingen planer om å slutte med anrikning av uran. Avfallet ved dette anlegget består av store mengder med utarmet uran (Depleted Uranium, DU), som tidligere ble sendt til Russland.  Etter protest fra både den russiske og tyske anti-atombevegelsen ble dette stanset. I dag ligger 40 000 tonn utarmet uran i form av gassen UF₆ i beholdere under åpen himmel ved anlegget. Store mengder er sendt til Frankrike for omdanning til uranoksid. 60 000 tonn av dette skal sendes tilbake og lagres i en nybygd lagerhall i Gronau.

Gundremmingen
Her ligger to store kok-vanns-reaktorer, hver på 1300 MW, ved side av hverandre. Ingen andre steder i Tyskland er så mye høgradioaktivt avfall samlet på et sted. Omtrent halvparten av det brukte brenselet fra disse reaktorene ligger enda i to kjølebrønner på reaktorområdet, til sammen 750 tonn. Noe har ligger her i mer enn 20 år. Reaktorene skal drives til 2017, eventuelt 2021. Hittil har disse reaktorene produsert 1500 tonn høgradioaktivt avfall.

Brunsbüttel
Atomkraftverket Brunsbüttel ble stengt av eieren Vattenfall etter en ulykke i 2007. Etter Super-Gau i Fukushima i 2011 bestemte Bundestag at reaktoren skulle stenges for godt. Fra 2005 ble det bestemt at brukt atombrensel ikke skulle sendes til gjenvinning i utlandet mer. Vattenfall bygde derfor fra 2003 et mellomlager for dette avfallet på reaktorområdet. Planen var at 80 Castor-beholdere fulle med atomavfall skulle plasseres der. Da ni beholdere var på plass ble lageret erklært for ulovlig av de regionale myndighetene. Mange hevdet at de 14 andre mellomlager for slikt avfall over hele landet var like usikre. Likevel fortsetter åtte atomreaktorer å produsere dette høg-radioaktive avfallet som må plasseres i disse usikre lagrene.

Jülich
Her ligger en høgtemperatur-kulehodereaktor som ble stanset i 1988 etter 21 års drift. I dag, 27 år etter, er langtidslagringen av det høgradioaktive avfallet uklar. Avfallet består av 300 000 tennisballstore høgradioaktive uran-thorium-grafittkuler i Castor-beholdere. Opprinnelig var det planlagt at disse etter bruk skulle gjenvinnes i anlegget Jupiter som ble ferdigbygget 1970-årene. Dette anlegget ble aldri tatt i bruk og ble revet i 1980-årene. Så var planen å sende noe av avfallet i enkle tønner til saltgruven Asse. Det ble stanset av protester, men likevel regner en med at en del havnet der illegalt. I 1993 ble det bygd et mellomlager på reaktorområdet for alle Castor-beholderne. Planen videre er å sende alt til USA, til det militære atomkompleks Savanna River Site, som representerer et av de største miljøproblem i USA i dag, og som står utenfor all nasjonal og internasjonal kontroll. Her lagres plutonium fra Canada, Belgia, Italia og Sverige i tillegg til 180 millioner liter flytende høgradioaktivt avfall fra atomvåpenproduksjonen. Og USA har ingen konkrete planer om deponi for slikt avfall.

Karlsruhe
Nord for Karlsruhe ligger det tidligere Atomforskningsseter Karlsruhe, i dag Karlsruher Institut für Technologie (KIT-Nord). Etter 23 år med gjenvinning ligger det største overflate mellomlager i Tyskland her. Mange tusen fat med låg- og mellomaktivt atomavfall er midlertidig lagra og omtrent 1700 av fatene har rustskader. Likevel er det planlagt å bygge flere haller til enda mer radioaktivt avfall, siden det enda ikke finnes noe deponi for dette avfallet. Uten å ta disse problemene på alvor blir det her forsket videre på reaktortypen Generasjon-IV.  Dekommisjoneringen av atomanleggene i Karlsruhe er beregnet å koste mer enn fem milliarder Euro uten at behandlingen av avfallet er medregnet. På området til KIT ligger også Institut für Transurane (ITU). Dette instituttet blir finansiert av EU og har rundt 400 medarbeidere. Under grønnvasket dekknavn «Sikkerhetsforskning» blir det her forsket på atombrennstoff for nye moderne atomreaktorer, de såkalte Generasjon IV. Det er miljøorganisasjonen BUND som beskriver det slik. Det blir altså forsket på videreutvikling av atomindustrien. Det som politisk er avsluttet blir videreført i Karlsruhe på vitenskapelig nivå med velsignelse fra den grønn-røde regionregjeringen.  Dette ligner på det som skjer i IFE i Norge. Se under.

Obrigheim
Atomskrot til grytelokk. Det er overskriften når BUND omtaler atomanleggene i Obrigheim. I 2005 ble her den eldste kommersielle atomreaktor i Tyskland stengt etter 37 års drift. Men det finnes lite erfaring med nedbygging av atomkraftverk. Både de som driver reaktorene og myndighetene holder offentligheten utenfor. Takk «frimåling» og høye grenseverdier skall mindre enn en prosent av det samlede rivningsmaterialet deklareres som atomavfall og lagres som det. Den største delen av betong, murer og skrot lander på husholdningssøppel- deponi, blir brent eller til og med gjenbrukt. I Obrigheim startet de med nedbygging i 2008 og først med de mindre radioaktivt belastede delene. I motsetning til internasjonal standard så er ikke anleggene i Obrigheim fri for atombrennstoff. Enda befinner det seg 342 høgradioaktive brukte brensels-staver på anlegget. Overvåkingen er utilstrekkelig og en oversikt over hvilke materialer som skal frigis finnes ikke. Konsernet planlegger å sende de brukte brensels-stavene i Castor beholdere med båt på Neckar, over 50 km til AKW Neckarwestheim. Og det låg- og middelradioaktive avfallet planlegger de å sende til Schacht Konrad. Dette anlegget blir tatt i bruk først i 2022.

Asse
Midt på 1960 tallet samlet det seg mer og mer atomavfall i Atomforskningssenteret Karlsruhe og andre steder i Tyskland. Den tyske regjeringen kjøpte i 1965 den nedlagte gruven Asse II ved Wolfenbüttel i Niedersachen for å finne ut om slike gruver ville egne seg til lagring av dette avfallet. Etter to år, uten å vente på vitenskapelige rapporter, omdannet myndighetene i hemmelighet gruven til en billig permanent søppelplass for dette farlige avfallet. Det er beregnet at gruven i dag inneholder blant annet nok plutonium til å fylle 20 olympiske svømmebasseng. I 1970 da ingeniørene stengte rommene i gruven, som inneholdt 126 000 tønner, trodde de at avfallet var trygt lagret for alltid. Men nå kollapser veggene i gruven på grunn av trykket fra fjellmassen omkring og 12 000 liter saltvann trenger inn per dag. Miljømyndighetene innrømmer at det er en katastrofal situasjon. Mange eksperter er redde for at å grave opp tønnene, med risiko for lekkasje, kan skape større skade enn å la dem ligge. «Dett er bare en del av Tysklands atommareritt», står det i New Scientist 6. februar 2016.

Senere i år skal en Kommisjon, sammensatt av politikere og forskere komme med kriterier for valg av sted til å bygge et deponi, der dette avfallet kan ligge trygt i mange hundretusen år. Mange anti-atom grupper i Tyskland har ikke tillit til denne prosessen og frykter at plassen som blir valgt blir en annen saltgruve, Gorleben. Her lagres det allerede 113 flasker med høgradioaktivt avfall i haller på overflaten. En slik flaske inneholder like mye radioaktivitet som 30 Hiroshima bomber. En av aktivistene uttaler: «Vi kan ikke begrave dette avfallet her i Nord-Tyskland. Det kan komme ti istider med isbreer som skraper vekk fjellet her før avfallet er trykt».

Illusjonen om en løsning i Tyskland
Over alt er det problemer med lagring av atomavfall. Sikre langsiktige løsninger finnes ikke. Tross det forsøker atomindustrien og regjeringen i Tyskland å formidle inntrykk av at de har alt under kontroll. Hovedmålet med det: Å legitimere den videre drift av atomanlegg og atomkraftverk. Slik vokser atomavfall-berget dag for dag videre – og problemene vokser samtidig. De høgradioaktive brukte brennstoff-stavene ligger først til kjøling i kjølelager på reaktorområdet. Etter noen år blir de lagt i Castor-beholdere og plassert på ett av de 16 mellomlager i Tyskland. Tidligere ble noe av dette sendt til gjenvinning i Sellafield og La Hague, men det er det slutt på. For det meste består disse mellomlager av haller på overflaten der lagring er tillatt i 40 år. Ved mange av lagrene er halvparten av denne tiden gått. Hva som skjer når lagertiden er ute er helt åpent. Men en ting er sikkert. Til den tid vil ikke et deponi for dette avfallet være ferdig. I Atomavfallskommisjonen er det mange som ønsker å bygge deponi i Gorleben, men der har de samme problem som i Asse II, med at saltlaget har direkte kontakt med grunnvannet.

Sverige
Den 29. januar 2016 ble atomindustriens søknad om å bygge et deponi for brukt atombrensel ved Forsmark atomkraftverk og et innkapslingsanlegg nær Oskarshamn atomkraftverk lansert for kommentarer fra publikum.  Søknaden ble offentliggjort av både Strålsäkerhetsmyndigheten (SSM) og Mark- och miljödomstolen (MMD).

Den 5. februar 2016 annonserte Det svenske naturvernforbundet en konsultasjon om søknaden til alle land rundt Østersjøen. De viste til artikkel 4 og 5 i Espoo-konvensjonen og til EU-Direktiv 2011/92/EU som handler om midlertidig lager, innpakking og endelig deponering av brukt atombrensel. Det blir bedt om kommentarer før 15. april 2016.

Det deponiet det er søkt om å få bygge er en type den svenske atomindustrien kaller KBS-3. Det er en KBS type anlegg som finnene godkjente 12. november 2015. Metoden består av lagring av brukt brensel i støpte jernbokser innkapslet i kopper og plassert omgitt av betong og leirjord i huller i gulvet til tuneller, 500 meter under overflaten i krystallinsk fjell.

Det er en viktig milepel for Sverige, men også internasjonalt, at prosessen med det brukte atombrenselet har kommet så langt. Den internasjonale atomindustrien følger nøye med på prosessen og håper på godkjennelse slik at de kan bli i stand til å proklamere at problemet med behandlingen av det brukte atombrenselet er løst.

I Finland var godkjenningsprosessen enklere enn i Sverige. I Finland ble det bygget et anlegg 500 meter under overflaten før regjeringen hadde godkjent å fortsette med en forskingsfase. I Sverige kan ikke arbeidet med utgravningen starte selv om regjeringen godkjenner søknaden. Både SSM og MMD må sette sine betingelser og de har gitt folket noen måneder til å kommentere forslaget. MMD har også planlagt en høring høsten 2016. Begge organisasjonene planlegger å komme med sin endelige uttalelse mellom februar og juni 2017. Etter dette kan regjeringen forkaste søknaden. Dersom de godkjenner den må regjeringen først spørre de lokale politikerne der anleggene skal bygges. Hvis det blir nei fra ett eller begge stedene kan regjeringen likevel godkjenne prosjektet. Men siden det er regjeringsvalg i Sverige i september 2018 kan det tenkes at regjeringen da ville utsette avgjørelsen til etter valget. Når regjeringen har godkjent søknaden og både MMD og SSM har satt sine betingelser kan Den svenske atomkraftindustrien (SKB) starte byggingen.

Problem som blir diskutert i forbindelse med KBS-3 anlegget er hastigheten av korrosjon av kopper, oppførselen til leiren under ulike hydrologiske betingelser, geologisk stabilitet i fjellet, risiko for jordskjelv. SKB sine egne spesialister har ikke funnet noen tekniske problem som kan blokkere prosjektet, men uavhengige spesialister er ikke enige i det.

Det er også sider ved KBS-3 forslaget som ikke trenger vurdering av spesialister. Skal anlegget bygges slik at det går an å komme til for å kontrollere innholdet? Det er ikke planlagt slik. Bør det heller bygges i innlandet og ikke nær kysten som planlagt, for å minske risikoen for forurensing av Østersjøen?

SKB har ikke vurdert alternative metoder til den de søker om å få bruke. Eksempel på alternativ er: dype borehull, tørr lagring i fjellhaller og lagring ved reaktoren.

(Nuclear Monitor No.818)

Norge
Institutt for energiteknikk (IFE) eier og driver samtlige norske atomanlegg, Halden reaktoren, JEEP II på Kjeller og deponiet for lav- og mellomradioaktivt avfall i Himdalen. Reaktoren i Halden kom i drift i 1959 og JEEP II i 1966. De to tidligere reaktorene på Kjeller, JEEP I og NORA, ble bygget ned på 1960-70 tallet. Institutt for atomforskning (IFA) ble opprettet av den norske stat i 1948 og ble omdannet til en selvstendig stiftelse, Institutt for energiteknikk (IFE) i 1980. Halden-prosjektet som er et internasjonalt forskningsprosjekt under OECD-organisasjonen Nuclear Energy Agency (NEA) blir administrert av IFE. Her samarbeider 20 land med forskning og utvikling av kjernebrennstoff og utgjør et av verdens største forskningsprogram innen atomsikkerhet, i følge prosjektets presentasjon av seg selv på IFE sin webside: www.ife.no

Brukt norsk atombrensel:
IFE har informert Statens Strålevern og Næringsdepartementet om sikkerheten ved IFE sitt lager for brukt brensel. I alt dreier det seg om 17 tonn som er midlertidig lagret på flere forskjellige steder i Halden og på Kjeller. Sikkerheten er godt ivaretatt, hevder de, men de presser likevel på for å få fortgang i regjeringens valg av fremtidig lagerløsning for brenselet.

På Kjeller ligger 3,2 tonn brensel fra JEEP I og NORA, som begge ble bygget ned på 1960-70 tallet. I Halden ligger 6,9 tonn fra driften i Halden de første årene. Dette brenselet på til sammen 10,1 tonn kalles «historisk brensel» og har dårlige lagringsegenskaper. Brenselet er laget av anriket uranmetall plassert inne i kapslingsrør av aluminium. I Halden brukte de eloksert kapsling, som er litt bedre. Risikoen ved slikt brensel er at det kan dannes brannfarlige reaksjonsprodukter som uranhydrid og hydrogengass hvis det metalliske uranet kommer i kontakt med fuktighet. I en liten del av brenselet fra JEEP I er det påvist spor av uranhydrid. IFE mener at brenselet på nåværende tidspunkt ikke utgjør noen reel fare der det nå oppbevares, men at det likevel må fjernes. IFEs utgangspunkt har hele tiden vært at det er den norske stat ved et samlet Storting som har vedtatt bygging av IFEs atomreaktorer. De mener derfor at staten har hovedansvaret for finansieringen og for å beslutte organiseringen av arbeidet med forsvarlig håndtering av det historiske brenselet. Det samme gjelder for en fremtidig dekommisjonering av atomreaktorene på Kjeller og i Halden. Da IFE gikk bort fra å være et statlig organ ble disse problemstillingene aldri belyst. (Olav Njølstad: Strålende forskning)

For IFE er det et stort problem at det ikke er satt av midler til arbeidet med håndteringen av det historiske avfallet. IFE arbeider intenst etter pålegg fra Statens Strålevern for å finne løsninger til å fjerne det historiske brenselet, men i dag har de ikke nødvendig utstyr for å kunne gjøre dette. Stiftelsen har flere ganger søkt om ekstra midler til dette arbeidet, men ikke fått. IFE opplever med dette at instituttet blir sittende med en historisk arv fra tidligere politiske beslutninger som helt urimelig påføres dagens IFE. Kommunikasjonsdirektør Viktor A. Wikstrøm skrev dette på websiden til IFE på slutten av 2015: «Vi håper med dette at det kan bli satt fortgang i arbeidet med å definere et klart politisk og økonomisk ansvar for å fjerne det historiske brenselet på Kjeller og i Halden. Videre at det opprettes en organisasjon som får ansvaret for håndteringen av brukt brensel og annet radioaktive avfall i Norge. Dersom det skulle inntreffe noe uforutsett i det kommende arbeidet, vil det kunne medføre uhåndterbare økonomiske kostnader for IFE».

I januar 2016 kom en nyhetsmelding på IFE sin webside: Det er bevilget 10 millioner NOK til IFE sitt arbeid med det historiske brenselet på statsbudsjettet. Wickstrøm kommenterer det slik: «Selvfølgelig er det gledelig med pengene, men det viktigste med dette er at Storting og Regjering har tatt på seg ansvaret for det historiske brenselet».

Dekommisjonering av norske atomanlegg:
I mai 2014 innstilte Statens strålevern på at IFE fikk ny konsesjon for å eie og drive Halden-reaktoren med brenselslagre for det tidsrommet det var søkt om, 1. januar 2015 til 31. desember 2024. Det ble knyttet betingelser til innstillingen, blant annet om oppdaterte planer for dekommisjonering av reaktoren og planer for behandling av det radioaktive avfallet. Søknaden ble behandlet av Helse og omsorgsdepartementet (HOD) og i februar 2016 innvilget regjeringen IFE fornyet konsesjon til å drive Halden-reaktoren i seks år.

I desember 2015 mottok Monica Mæland i Nærings og fiskeridepartementet to konseptvalgutredninger (KVU)for håndtering av norsk atomavfall og atomanlegg. De handler om hvordan atomanleggene skal avvikles og hva som kan gjøres med avfallet. Den første utredningen vurderer løsninger for oppbevaring av brukt kjernebrensel og annet radioaktivt avfall. Rapporten anbefaler at alt brukt kjernebrensel sendes til utlandet for stabilisering før lagring (gjenvinning). Deretter foreslås det enten lagret i et utvidet kombinert lager og deponi i Himdalen eller på et nytt sted. Det understrekes at en har dårlig tid hvis reaktorene skal legges ned straks. Den andre utredningen vurderer hvordan atomanleggene skal avvikles. Det hevdes at det er viktig med god tilgang på personer som kjenner anleggene. Dersom man venter for lenge, er det en risiko at man mister nøkkelpersonell, advarer rapporten.

Rapporten er laget av: DNV GL, Studsvik Nuclear AB, Quintessa Ltd., Westinghouse Electric Sweden og Samfunns- og næringsliv-forskning AS.

Dette er ikke første rapport om IFE og norsk atomavfall. Bergan-utvalget kom med sin innstilling i 2001 og Stranden-utvalget med sin i 2011. I 2016 er det lovet en ny vurdering etter gjennomgang av KVU. Monica Mæland sier til Teknisk Ukeblad 15. februar 2016: «Nå vil vi ikke utsette denne saken slik det har vært gjort i altfor mange år. Vi må prioritere saken, og det gjør vi».

I Halden har IFE hatt store økonomiske problem de siste årene, men de ønsker å fortsette den internasjonale atomforskningen. Oppstart av japanske reaktorer i det siste har gitt inntekter og ny optimisme i Halden. IFE er avhengig av oppdragsforskning fra japanske atomkraftverk. Før Fukushima hadde Halden en årlig inntekt på 60 millioner NOK fra oppdrag i Japan. En annen nyhet fra IFE er at amerikanerne har opprettet en kontrakt med forskningsmiljøet i Halden om testing av nye «ulykkes-sikre» brensler og materialer på 80-100 milliarder NOK over en 5-års periode. Dette sikrer videre drift.

WILPF-Norge ønsker dekommisjonering av begge atomreaktorene i Norge og trygg lagring av alt atomavfall så snart som mulig. Det bør opprettes en organisasjon som får ansvaret for dette slik flere rapporter har påpekt. Vi ønsker at dette må bli en åpen prosess der det sivile samfunnet og organisasjonene får anledning til å uttale seg.

Eva Fidjestøl
WILPF Norge