Foto: Wikimedia commons
Norges allierte fyrer opp under et farlig våpenkappløp. Hva gjør Norge?
Av Tuva Widskjold, koordinator for Den internasjonale kampanjen for å avskaffe atomvåpen (ICAN) Norge.
Denne uken kom nyheten om at Storbritannia øker taket for antall kjernefysiske stridshoder de kan besitte med over 40 prosent. Dette er stikk i strid med Storbritannias forpliktelser under Ikkespredningsavtalen til å ruste ned og fremforhandle en traktat om total nedrustning av atomvåpen.
Storbritannia har i dag 215 atomvåpen, hvert beregnet til å ha en sprengkraft 15 ganger kraftigere enn bomben USA slapp over Hiroshima i 1945. De har tidligere hatt mål om å redusere antallet til 180, men gjør nå helomvending og setter opp taket til 260 atomvåpen. Med dette fyrer Storbritannia opp under et farlig våpenkappløp mellom verdens atomvåpenstater.
Mens britene sliter med å håndtere en pandemi, og Unicef i Storbritannia har begynt å dele ut mat til fattige barn, velger altså den britiske regjeringen å prioritere økte ressurser på masseødeleggelsesvåpen.
Ved bruk av atomvåpen, enten det er en ulykke eller en villet handling, vil ingen kunne gi nødvendig hjelp. Ødeleggelsene vil være for store og strålingsfaren for høy. En atomkrig kan utslette verden slik vi kjenner den. Nettopp anerkjennelsen av de katastrofale humanitære konsekvensene og den eksistensielle trusselen atomvåpen utgjør, er grunnen til at FN, NATO og Norge har slått fast at målet er en verden fri for atomvåpen.
Men fine ord er ikke nok. Norge kan ikke lenger godta at atomvåpenstatene ignorerer forpliktelsene under ikkespredningsavtalen, øker og moderniserer sine atomvåpenarsenaler og tilspisser retorikken. Det er på tide med sterkere fordømmelse.
Storbritannia rettferdiggjør opprustning av sine atomvåpenarsenaler med at de må trygge Norge og andre Nato-allierte. Slik kan Storbritannia dele den moralske byrden ved å besitte og true med bruk av masseødeleggelsesvåpen med sine allierte, som Norge. Så lenge vi ikke tar tydelig avstand fra en sikkerhetspolitikk basert på trusler om bruk av masseødeleggelsesvåpen, bidrar vi til å legitimere atomvåpenstatenes opprustning. Hvis regjeringen faktisk mener alvor når de hevder at målet er en verden uten atomvåpen, må de si tydelig ifra om at kjernefysisk opprustning og brudd på Ikkespredningsavtalen er uakseptabelt – også når det gjelder våre allierte.
Norske myndigheter har fremholdt Ikkespredningsavtalen som hjørnesteinen i internasjonal rustningskontroll. Utviklingen i Storbritannia viser hvorfor denne avtalen ikke er tilstrekkelig – atomvåpenstatene ignorerer løftene om nedrustning. Derfor må Ikkespredningsavtalen komplementeres med et globalt forbud mot atomvåpen.
Skal vi nå målet om reell nedrustning og avskaffelse av atomvåpen må vi legge større press på atomvåpenstatene. Et flertall av verdens stater har tatt grep for å gjøre nettopp det. I 2017 vedtok 122 stater i FN en traktat som forbyr atomvåpen. Atomvåpenforbudet trådte i kraft i år, og etablerer en sterkere folkerettslig norm mot atomvåpen som over tid legger press på atomvåpenstatene til å ruste ned. Presset øker jo flere stater som slutter seg til.
Så hva velger Norge? I dag har Storbritannia lagt planer for å øke sitt atomvåpenarsenal, og de begrunner det med at land som Norge trenger deres beskyttelse. Vil vi la våre allierte bryte med Ikkespredningsavtalen i vårt navn, eller tar vi tydelig avstand fra atomvåpen og slutter oss til FNs atomvåpenforbud?
Artikkelen var publisert i Dagbladet 22. mars 2021
Her er en artikkel fra VG 17.mars med overskrift: Ber Norge protestere mot nye britiske atomvåpen.
