Av Fride Eeg-Henriksen
Den 26. april, som er blitt FNs minnedag etter Tsjernobylulykken, har i flere år vært markert med seminarer i Oslo. I år var det på Litteraturhuset, og handlet om hva som skjer og er planlagt å skje med det norske atomavfallet. IKFF var arrangør i samarbeid med Nei til atomvåpen, Naturvernforbundet og Natur og ungdom. Blant de 35 deltakerne var det ikke bare folk fra de samarbeidende organisasjonene, men fra Leger mot atomvåpen og Bestemødre for fred. Dessuten stilte direktøren og en forsker fra Institutt for energiteknikk (IFE) og medarbeidere fra Nærings- og fiskeridepartementet samt fra selskapet «Nordisk sikkerhet AS».
Sektordirektør for Atomavfall og Dekommisjonering Henning Refshauge Vahr fra IFE presenterte planene for sikring av atomavfallet og for dekommisjonering (avvikling) av de norske reaktorene herunder at «Norsk nukleær dekommisjonering (NDD) – statlig organ for avvikling av nasjonale atomanlegg og håndtering av atomavfall» er opprettet. Det ble holdt i en kontekst av korte innlegg fra arrangørene, og fra SVs Lars Haltbrekken om arbeid knyttet til motstand mot atomkraft. Det kom blant annet fram at ikke noe sted i verden finnes ennå deponier (løsninger for sluttlagring) av det farligste, høyaktive og langlivede radioaktive avfallet fra atomkraft- og atomvåpenanlegg. «Ikke et gram slikt avfall er ennå deponert noe sted» sa Refshauge Vahr.
Ved de aldrende forskningsreaktorene i Halden og på Kjeller ligger det 17 tonn brukt brensel, 12 tonn må behandles for å bli stabilt nok til å kunne deponeres. Det mellom-og lavaktive avfallet kan deponeres i det kombinerte lageret og deponiet i Himdalen i Aurskog/Høland kommune. Men det høyaktive- og langlivete avfallet (brukt reaktorbrensel og noe langlivet avfall fra sykehus) byr på mye større utfordringer. Det ligger foreløpig lagret i Halden og på Kjeller. Utfordringene er at lageret for det ustabile brenselet på Kjeller er i en dårlig forfatning og må erstattes med et nytt lager, mens lagringskapasiteten i Halden må utvides med et nytt lager også her.
I utredningene som er laget om avfallsproblematikken knyttet til forskningsreaktorene, ligger også analyser av betydningen av mulig nedbygging. IFE er Norges nest største forskningsinstitutt med over 600 ansatte, der en tredjedel arbeider med nukleære tema. Hvis det blir aktuelt med nedbygging, trengs en omfattende faglig omstilling. Også andre atomland, for eksempel Storbritannia, står foran/holder på med nedbygging, og det er store utfordringer, med mangel på kunnskap og teknologi. Her trengs kompetanseoppbygging, som også vil bli aktuelt ved IFE.
Blant løsningene for behandling av det ustabile avfallet Refshauge Vahr nevnte, var å sende det til Frankrike (AREVA, nytt navn ORANOs anlegg i La Hague) for reprosessering. Plutonium og uran beholdes der, mens restavfallet sendes tilbake til Norge som innglasset avfall for deponering. Han la vekt på at vi i et lite land som Norge, med tross alt lite atomavfall, må basere oss på løsninger som er kommersielt tilgjengelig og utviklet i andre land. Men anlegget for reprosessering av avfall fra forskningsreaktorer som er planlagt i La Hague finnes ennå ikke, og Norge har ikke noe deponi. Blant spørsmålene som kom fram, blant annet fra IKFFs Eva Fidjestøl, var om vi kan stole på ORANO, som har et dårlig rykte. Risiko i forbindelse med transport var også et tema som ble tatt opp.
Det er store utfordringer vi står overfor når det gjelder lagring av det farligste atomavfallet. Løsningene finnes ennå ikke for alle typer av avfallet, og sannsynligvis må en, eventuelt midlertidig, velge løsninger som ikke er så gode som de burde være, med tilhørende motstand fra både eksperter og folk flest. Heller enn, som strutsen å stikke hodet i sanden, må vi kanskje svelge en del kameler, sa Refshauge Vahr. Han viste også til International Atomic Energy Acencys (IAEAs) prinsipp om at hver generasjon bør rydde opp i eget avfall og ikke overføre problemet til kommende generasjoner. Det gir også føringer for arbeidet og en handlingsplikt
Viktigheten av åpenhet og god og aktiv informasjon fra myndigheter og IFE og dialog med befolkningen om disse spørsmålene ble understreket i flere innlegg fra salen.
